YNGVIL MORTENSEN

yngvil@lomedia.no

Vi møter noen av de titusener av opposisjonelle som ble fengslet og torturert av diktator Ben Alis menn, og kvinnen som har startet oppgjøret med fortiden.

Mohammed Ksira fra Gafsa var skoleelev da politiet innkalte ham som vitne. Saken gjaldt en opposisjonell som var anklaget for å ha fornærmet en person fra regjeringspartiet, men Ksira ville ikke vitne. Da ble det reist sak mot ham også. Etter åtte måneder slapp han ut. Ved amnesti fra presidenten fikk han lov til å ta opp igjen videregående, gikk ut med toppkarakterer på tre måneder, og begynte filosofistudiene på universitetet. Der ble han med i den islamske studentforeningen. I 1991 innledet Ben Ali en fengslingskampanje mot alt som hadde snev av opposisjon. Hardest gikk det utover islamistene. Titusener ble fengslet. Hos studentene fant de ikke annet enn noen plakater, men Mohammed Ksira ble arrestert igjen og fraktet til innenriksdepartementets kjeller i hovedstaden, siktet for å tilhøre en ulovlig organisasjon. Der fulgte 55 dager med tortur. Torturistene sa de skulle knuse dem, sørge for at de ikke ville klare å gjøre noe når de en gang slapp ut igjen. Han forteller om metodene de brukte. Fire-fem personer holdt ham fast og tvang hodet hans ned i et badekar fylt med andre fangers oppkast som de tvang ham til å svelge. Eller når de bandt kroppen fast med tau til en lang stokk som de festet i taket. Så slapp de ham ned i gulvet. Eller slagene med stokk mot hodet. De holdt på til han trodde han skulle dø, til han ønsket å dø. Legene var med på det hele. De var innom. «Han klarer litt til», sa de. To år fulgte i ulike fengsler der de politiske fangene satt sammen med kriminelle.

Han slapp ut

Hjemme i Gafsa måtte han melde seg hos politiet tre ganger daglig i fem år. Administrativ kontroll, kalte myndighetene det. Det var rutine. De politiske fangene ble utsatt for intens overvåkning etter løslatelsen. Angiverne var over alt. Det rammet også den nærmeste familien. Mange torde ikke ha kontakt med sine løslatte slektninger.

– De eneste gangene vi kunne møte våre kjære var i begravelser, sier Leyla Latresh. Til sammen fem år satt mannen hennes Fayik Wahada fengslet. Han har fått hjerneskader etter torturen. Hun jobbet som lærer og forsørget dem.

Det var rutine med arbeidsforbud for de politiske fangene som ble nektet å jobbe i offentlig sektor. Prøvde de å starte for seg selv, saboterte regimet.

Hadde Mohammed Ksira kunnet leve med å angi andre, eller «tjene landet sitt» som sikkerhetspolitiet kalte det da de tilbød ham studieplassen tilbake med betingelser, hadde han kanskje vært filosofilærer i dag. 47 år gammel har han fått sin første jobb, i det lokale kontoret til sosialdepartementet. Han lyser opp når han forteller om det. Mange andre politiske fanger har også fått jobber i det offentlige, etter revolusjonen. Den lille lønna rekker knapt til det aller nødvendigste.

– I drømme studerer jeg filosofi, men når jeg våkner har jeg verken penger eller tid. Mine barns framtid er viktigst, sier Ksira.

De er her ennå

Siham Ben Sidrin heter den vevre kvinnen som har fått ansvaret for å forsøke å rydde opp i fortiden. Hun leder kommisjonen som skal granske systematiske menneskerettsbrudd og korrupsjon over 60 år tilbake i tid. Én måned etter at de begynte arbeidet er allerede nær 6000 saker registrert.

Utenfor hovedkontoret står kassevis med nye PC-er. De er i ferd med å flytte inn i nye lokaler. Sterke krefter jobber mot dem. Det gamle regimet er ikke styrtet selv om president Ben Ali stakk til eksil i Saudi Arabia. De er ikke bare i landet. De har høye stillinger i administrasjonen.

Men nasjonalforsamlingen vedtok loven som muliggjorde etableringen av sannhets- og verdighetskommisjonen. Når den er klar skal det holdes offentlige høringer. Gjerningsmenn skal vitne om sine ugjerninger og de som ble utsatt for dem skal få fortelle sine historier.

– De som skal avhøres ønsker ikke dette. De foretrekker å gå videre uten å bli konfrontert med det de har gjort.

– Hele det gamle regimet var bygd på korrupsjon. De korrupte i staten har ennå makt i systemet. Arbeidet vårt vil knuse dem, og de vil miste sin makt. De ser på oss som en fiende fordi vi er uavhengige. De vil finne på alle tenkelige grunner for å hindre vårt arbeid.

Problemer med å få godkjent kommisjonens budsjett forsinker etableringen av de planlagte 24 kontorene i hele landet, ett i hvert fylke, med minst 10 ansatte hver, og flere mobile enheter for å nå fram til folk i avsidesliggende strøk. Det er planlagt 200 ansatte ved hovedkontoret i hovedstaden.

Ben Sidrin har selv betalt en høy pris. Hun ble forfulgt av regimet i årtier, fordi hun fulgte dem. Hun er journalist, redaktør og forlegger, med i menneskeretts- og demokratiorganisasjoner gjennom over 30 år. Trakasseringen av henne toppet seg i 2000 da hun ble fengslet og torturert, og endte opp med brukne ribbein, skader på nakkesøylen, flere ryggvirvler, og det ene øyet. Dødstrusler. I 2009 forlot hun hjemlandet. Så kom hun tilbake. Personangrepene mot henne er daglige, men hun nevner det ikke før vi spør.

Forsoning

– Staten var roten til overgrepene. Forsoning mellom staten og borgerne er derfor nødvendig, sier Sidrin. Håpet er at borgerne ikke vil se staten som sin fiende lenger da.

Hun anslår at mindre enn ti prosent av sakene vil føre til en formell rettergang. Resten bør skje i offentlige høringer, eller ved at det inngås forlik.

– Det viktigste er at overgriperen ber om tilgivelse fra offeret og fra samfunnet. Senere kan det komme rettssaker, men den viktigste straffen er allerede gjennomført. Skammen når de offentlig bekjenner hva de har gjort.

Er det rettferdig?

I Gafsa venter de på rettferdighet.

– Vi hører at kommisjonen skal åpne kontorer i hele landet, men det har ikke skjedd. Vi sliter ennå. Fortiden tynger oss. Familiene lider, men vi overlevde. Noen er blitt ødelagt. Ekteskap er oppløst, sier Leyla Latresh, kona til den politiske fangen Fayik Wahada.

Deres venn Mohammed Ksira er skeptisk til offentlige høringer. Han tror ikke torturistene vil erkjenne det de har gjort. En annen fange har anmeldt tre av torturistene som også torturerte ham. De er i varetekt, men er ennå ikke dømt. Nesten ingen er dømt for tortur etter revolusjonen, ifølge FN.

Fayik Wahada sier han aldri vil tilgi det som ble gjort mot ham. Kona Leyla Latresh har hevet hode. Hun snakker med klar stemme.

– Vi kommer ikke til å godta det som ble gjort mot oss en gang til. Aldri. Vi er ikke redde lenger.