Line Fausko

line.fausko@lomedia.no

«Det er fælt å si det, men etter fars død ble vi rett og slett veldig fattige.»

Slik åpner historiker og forfatter Hans Olav Lahlums biografi om Reiulf Steen.

Reiulf Steen er arbeidergutten som fra svært enkle kår i Hurum, raste inn i rikspolitikken og ble nestformann i Arbeiderpartiet som 31-åring i 1965.

Brobyggeren

Steen sies å ha vært en viktig brobygger for partiet i en tid med store politiske spenninger: EF-striden, den kalde krigen, Vietnamkrigen og en gryende miljøbevegelse blant de unge.

p

– I dag finnes det mange saker man er uenige om innad i Arbeiderpartiet, men ingen sak som er så altoppslukende som EF-striden var på første del av 1970-tallet, sier Lahlum til FriFagbevegelse.

For det er tiden etter EF-avstemningen som sies å være Reiulf Steens største bragd. Da strakte han ut en hånd til EF-motstanderne og klarte å samle partiet igjen.

Det kom etter en lang strid der ja- og neidelen av partiet ikke ville snakke med hverandre og der begge sider mente at den andre var illojale. Den eldre ledelsen var tydelig for EF-medlemskap, mens den yngre garden var sterkt mot.

Mellom disse gruppene går Reiulf mot den regjerende tanken noen i partitoppen har, nemlig å ekskludere meningsmotstanderne. I stedet ga han flere av neifolkene verv.

– For eksempel tok han inn en på partikontoret og ansatte en ledende ung nei-mann, nemlig Bjørn Tore Godal. Det ble oppfattet som en utstrakt hånd.

Godal ble etterhvert en sentral politiker og statsråd i flere Ap-regjeringer.

Og det er en brobygger det kan være naturlig å tenke at Arbeiderpartiet mangler i en tid der frontene mellom industri og klima er harde. Men Lahlum tror ikke at konfliktene i partiet i dag er større enn tidligere.

– Vi hadde en helt annen situasjon da og i dag. Grunnen til at man trengte en brobygger var EF-striden, sier Lahlum.

Les også bokanmeldelsen: Med hovmesterblikk på Reiulf Steen

– På de unges side

Lahlum tror at brytning alltid vil være en naturlig del av et parti, der de unge vil mene at visse saker er viktigere enn det konservative etablissementet. Slik sett kan man se en del likhetstrekk.

– På 70-tallet hadde man også et ungdomsopprør med andre verdier enn de eldre. Reiulf Steen stilte han seg på de unges side som i Vietnamkrigen, og der snudde Arbeiderpartiet etter hvert i Reiulfs retning, fra å være et mer eller mindre proamerikansk parti til å bli mer kritisk til USAs krigføring i utlandet.

På noen måter er også Støre en brobygger, mener han.

– Støre går inn i den dialogorienterte og lyttende tradisjonen fra Reiulf Steen, og han har forsøkt å være en brobygger både internt i partiet og mot andre partier.

Lahlum mener også at Arbeiderpartiets standpunkt om å verne LoVeSe, er et tydelig eksempel på at de har drevet over mot de unge og grønnes standpunkt.

– Det ville nok Steen vært godt fornøyd med, sier Lahlum.

Akademikernes inntreden

Steens visjon om åpen debatt, meningsbryting og inkludering kommer også til syne når han etter hvert slipper til akademikere i partiet, noe han skal ha hatt et blandet forhold til senere.

– Han er vanskelig å gripe på det, på ene siden hadde han venner som var akademikere. Thorvald Stoltenberg var en akademiker han hadde som venn og dyttet fram. Intellektuelt forsto han at de trengtes, men han var ambivalent og ville ikke at Arbeiderpartiet skulle bli styrt av en ny klasse.

Da Gro Harlem Brundtland overtok for ham, mente Steen at det ble et skifte og en høyredreining av partiet, der den klassebevisste industriarbeidertanken forsvant ut.

Men på noen områder kan man si at Reiulf Steen fylte noen funksjoner i partiet som Arbeiderpartiet sliter med i dag. For det er sjelden man opplever en så karismatisk og begavet taler, ifølge Lahlum.

– Steen fremkalte en nærmest euforisk stemning når han talte, med landsmøtet som hans foretrukne arena der han snakket til tillitsvalgte. Han levde i folketalernes tid, der valgkampen var torgtaler for noen hundre eller tusen mennesker.

p

Lahlum sier han sjelden snakket om de konkrete tingene, noe kritikerne mente gjorde ham diffus.

For det var de store perspektivene, ideologien og partiets retning som drev ham.

– Et litt artig bilde er at ideologien er som stjernene var for sjømennene i gamle dager. De brukte stjernene som noe høyt oppe man kunne stole på og styre etter.

Steen mente det var samme funksjon ideologien og ideen hadde i politikken.