ERIK R. SELMER

frifagbevegelse@lomedia.no

«Drep alt som rører på seg», lød ordren fra kaptein Ernest Medina i Charlie Company kvelden før kompaniet rykket inn i landsbyen My Lai. Og Medinas ordre ble fulgt til punkt og prikke. Soldatene gikk metodisk til verks. De drepte alt. Alt som rørte på seg. En og én, to og to, eller små grupper. Underveis tok de seg tid til lunsj, før de fortsatte. De voldtok kvinner og unge jenter, lemlestet lik, svidde systematisk av hus og hytter, griset til drikkevannet.

Det er bare My Lai som huskes fra krigen. Det er den det ble fokusert på. Nesten alt annet er visket bort fra hukommelsen. Offentlig amerikansk politikk er at de amerikanske styrker aldri tolererte formålsløse drap.

Nå har den amerikanske forskeren og redaktøren Nick Turse gitt oss et annet bilde. (Kill Anything That Moves, Metropolitan Books, New York 2013). I ti år har han gjennomgått klassifisert informasjon, krigsrettsarkiver, Pentagon-rapporter, samtidige avisartikler og sekundærlitteratur. Han har egenhendig foretatt intervjuer av tidsvitner i Vietnam og USA.

Han oppdager at ødeleggelser, drap, massakre, voldtekter og tortur som engang ble sett på som isolerte hendelser, i virkeligheten var regelen. En regel som fortsatte år etter år. Aldri før har et så fullstendig bilde av hva som pågikk på bakken i Vietnam, blitt lagt fram. Forfatteren selv håper han har klart å få fram «et glimt av den virkelige krigen, den som så mange ville like å glemme, og så mange andre nekter å huske».

Bestemt fra toppen

Enda mer skremmende er det at Turse viser at denne grusomheten var en sentral komponent i en strategi sanksjonert av politikerne i Washington og av hærens toppledelse.

Han viser at My Lai var småtteri i forhold til andre massakrer. En av dem var Operation Speedy Express, et «mega-My Lai» i Mekong-deltaet fra desember 1968, en massakre som ikke bare skjedde én enkelt ettermiddag, men pågikk i seks hele måneder. Med den amerikanske øverstkommanderende, general William Westmorelands fulle kunnskap.

I det amerikansk-vietnamesiske fengselssystemet var tortur standard prosedyre. Utenomrettslige henrettelser vanlig.

Med president Nixons «vietnamiseringspolitikk» ble krigen nærmest borte fra forsidene i amerikanske aviser. Det var færre amerikanske døde, My Lai-rettssakene løp ut i sanden (løytnant William Calley ble gjort til syndebukk), og i folks bevissthet la det seg et glemselens slør over spørsmålet om krigsforbrytelser.

– Så snart vi har vunnet krigen, vil ingen bry seg en skitt om krigsforbrytelser, sa Henry Kissinger, Nixons sikkerhetsrådgiver, til presidenten.

Rystende

Vitnesbyrdene som Turse bringer, er sjokkerende og vond lesing. Den får det til å gå kaldt nedover ryggen på oss. Hjerteskjærende historier om vold, gjengvoldtekter, og en brutalitet mot sivile som er vanskelig å fatte.

I såkalte «free-fire zones» ble alle sett på som fiende. De var fritt vilt. Som i My Lai rykker amerikanske soldater inn i små landsbyer, driver alle som en sammen, og dreper dem. Uten noen grunn. I de fleste tilfeller var det gamle menn, kvinner, barn og smårollinger som ble slaktet ned. Menn i våpendyktig alder hadde flyktet.

Seksuell vold brukt som våpen var vanlig. Turse gir oss rystende historier om unge kvinner som blir tatt til fange, gjengvoldtatt i flere dager av amerikanske soldater, og så kaldblodig drept.

I mange befolkningstette områder ble kampen ført langt mindre mot fiendtlige styrker enn mot det sørvietnamesiske folket.

Krigen ble ført «vitenskapelig», «effektivt» og «businesslike». Sentralt var det såkalte «crossover point», øyeblikket da amerikanerne drepte flere enn fienden kunne erstatte. Tellingen av lik, såkalt «body count», ble «målet på suksess». Turse viser hvordan hver eneste amerikanske militære enhet opererte på grunnlag av å oppnå høyest antall drepte. Og til dette formålet telte en hvilken som helst vietnameser, sivil som militær. «Hvis det er en død vietnameser, da er det en Vietcong», het det.

Presset for å produsere flere lik fløt fra Pentagon til general Westmorelands villa i Saigon, ned kommandokjeden og ut til patruljene på landsbygda.

Det ble avgjørende for forfremmelse i offiserskorpset, det ble opprettet «produksjonskvoter» (les: drapskvoter) for hver enkelt enhet, og et system med debet og kredit over hvordan enhetene gjorde jobben sin. Presset var enormt for å produsere drepte fiender. Det var stående ordre om ikke å ta fanger.

Etter hvert ble tallene for høye. Varsellampene begynte å blinke. Da begynte man med underrapportering. For My Lai ble det oppgitt 128 døde fiender, mens over 500 sivile var slaktet ned. Tilsvarende skjedde andre steder.

Alle tilgjengelige våpen

Det var likevel grenser for hvor mange sivile som kunne meies ned i en grøft som i My Lai. Derfor utgjorde slike grusomheter bare en brøkdel av de millioner som ble drept i Sør-Vietnam. I stedet ble de offer for alt det USA rådde over i sitt arsenal – fra M-16 og personellminer til granater, bomber, bombekastere, raketter, napalm og artillerigranater – som regnet over skogsområder, landsbyer og hjemmene til helt vanlige vietnamesere. I tillegg sprøytet amerikanske styrker over 70 millioner liter med det kjemiske våpenet Agent Orange over landskapet.

Noen nakne fakta fra boka. Rundt to millioner sivile ble drept og over fem millioner såret under krigen. USA foretok 3,4 millioner flytokt, brukte 15 milliarder kilo ammunisjon, med en sprengkraft tilsvarende 640 Hiroshima-bomber. Allerede flere år før krigen tok slutt, var Sør-Vietnam fylt av 21 millioner kratere, noen av dem over 20 fot i diameter.

To bilder

Soldatene handler etter ordre fra høyere offiserer. De igjen etter ordre ovenfra. Turse viser at militære ledere som general Westmoreland var helt klar over hvor omfattende grusomhetene var, men at de gjorde sitt beste for å skjule det for omverdenen. Skrittvis godtok de og fremmet den faktiske krigen mot befolkningen. Bondebefolkningen skulle terroriseres til lydighet.

Virkeligheten og det offisielle bildet av krigen var som natt og dag. Den offisielle forfalskningen var der fra krigens begynnelse.

Westmoreland nedsatte og ledet en Vietnam War Crimes Working Group. Denne gruppa forsøkte ikke å gjøre slutt på grusomhetene, eller bringe overgriperne for retten. Den viktigste oppgave var å holde regjeringen orientert, slik at den kunne avverge alle anklager om overgrep. WCWG ble et instrument til å skjule for offentligheten det som virkelig foregikk.

Dominoteorien om krigen som en brikke i den kalde krigen var falsk. Vietnamesernes kamp var et kapittel i forrige århundres avkoloniseringsprosess.

Det som derimot var riktig, var at presidentene i Det hvite hus var livredde for å tape krigen. For den som gjorde det, ville tape neste valg. McCarthy-tidens «tap» av Kina i 1949, var fortsatt et levende spøkelse i Washington.