ERIK R. SELMER

frifagbevegelse@lomedia.no

Til nå er det meldt om 25 døde og minst 300 skadde. Mer enn ett tusen er blitt fengslet på en måned. Det er flere enn under “El Caracazo” i 1989, da fattigfolk strømmet ned fra åssidene og plyndret hovedstaden i protest mot store prisøkninger.

Onsdag ble tre drept i industribyen Valencia, en av dem en politimann. En annen sto og malte huset sitt da han ble skutt i hodet av regjeringsvennlig milits, kjent som “colectivos”, da de kjørte forbi på motorsykkel.

Mandag ble en studentleder skutt og drept i den nordvestlige universitetsbyen San Cristóbal, etter en lang dag med gatekamper, der sikkerhetsstyrker fjernet barrikader i viktige gatekryss.

Det var i San Cristóbal, hovedstaden i Táchira, at studentene 4. februar startet sine protester for økt sikkerhet etter at en student ble utsatt for voldtektsforsøk. De kraftigste sammenstøtene har skjedd her. Til forskjell fra andre latinamerikanske land er studenter flest i Venezuela konservative.

Fra San Cristóbal spredde protestene seg raskt til andre byer og andre sosiale grupper, inkludert fattige fra slummen, som er sosialistpartiets politiske grunnfjell. I dag foregår de fleste demonstrasjonene mot regjeringen i middelklassebydeler. Sammenstøtene er voldsommme, med skuddvekslinger, bensinbomber og brennende barrikader.

Da protestene spredte seg til hovedstaden Caracas, benyttet hauker innen den opposisjonelle paraplyorganisasjonen Bordet for demokratisk enhet (MUD) seg av situasjonen til å forsøke å styrte presidenten gjennom gateprotester.

Økonomi i fritt fall

Venezuelanerne har mange grunner til å demonstrere. Maktkonsentrasjonen er økt, mediene blir sensurert, importen er stanset opp og kriminaliteten er skyhøy. Med 25.000 drap i året, ligger Venezuela i verdenstoppen per innbygger. Nesten ingen drap blir straffet. At folk i tillegg blir kidnappet for løsepenger fra busstopp, stormagasiner, universitet og flyplasser, bidrar ikke nettopp til å øke folks sikkerhet i hverdagen.

Men framfor alt, landet er inne i en dyp økonomisk krise. Venezuela hadde den høyeste inflasjonen i verden i fjor. Mens inflasjonen ”bare” var 21.1 prosent i 2012, eksploderte den i 2013 og nådde offisielt rekordhøye 56,2 prosent.

Den nasjonale valutaen, bolivar, har kollapset, og er i virkeligheten ikke lenger konvertibel. Mellom den offisielle dollarkursen og svartebørsprisen, den såkalte parallellkursen, var det i februar en forskjell på 949 prosent.

Sammen med Chávez ble kylling, melk, mel, brød, sukker, toalettpapir og andre basisvarer så godt som borte bort fra butikkhyllene. Folk sto timevis i kø i håp om å få kjøpt det de trengte både utenfor statlige og private butikker.

Spesielt ille ute å kjøre var de aller fattigste, og antall fattige steg til 23 prosent ifølge tall fra landets sentralbank. Salget fra det statseide kjeden Mercal, der staten selger importerte varer til kontrollerte priser, sank med 9,5 prosent fordi folk ikke lenger fant de nødvendigste varene der.

Den private sektor er kvalt. Aviser mangler papir. Antallet selskaper synker, og mellom 80 prosent og 90 prosent av varer og tjenester som venezuelanerne konsumerer, blir i dag importert. Det meste av importen, særlig innen matvaresektoren, blir administrert direkte av regjeringen. Som skylder penger i øst og vest. 2,4 milliarder dollar bare til næringsmiddelselskaper.

Det er ikke tilfeldig at de byene som er blitt hardest rammet av prisøkningene, Valencia, San Cristóbal og Caracas, er de tre byene der gateprotestene har vært hardest de siste ukene.

Den vanskelige arven

Nicolás Maduro vant presidentvalget i april i fjor med 1,49 prosents forsprang på Henrique Capriles Radonski. Han har møtt vanskelighetene med å omgi seg med flere militære, blant annet ved regjeringsrokkeringene nå i januar. Samme dag styrket han pris- og valutakontrollen, som har vært gjeldende siden 2003, og som mange mener er en vesentlig del av årsaken til store ubalansen i økonomien.

Så sent som etter kommunevalgene i desember, satt Maduro trygt i sadelen. Han luftet tanken om å øke bensinprisene (de ligger rundt en tiøring per liter) for å benytte de økte inntektene til boligbygging, helse, pensjoner og veier. Men denne muligheten forsvant med demonstrasjonene, som er blitt slått ned med en kraft som Hugo Chávez aldri fant nødvendig i sine 14 år ved makten.

Men kunne Maduro ha gjort det så mye bedre? Problemene han sliter med har han for en stor del arvet etter Chávez. Chavez etterlot seg omfattende korrupsjon og en økonomi i fritt fall. Økonomien holdes flytende ved hjelp av låneopptak og spekulasjon. Og en revolusjonær og polariserende retorikk, som den karismatiske Chávez i vanskelige tider lyktes å samle store deler av befolkningen med. Men der Chávez kunne bruke sin karisma, ser det ut til at Maduro må ty til makt.

Det siste tiåret Chávez satt som president økte oljeinntektene enormt, og var sju ganger høyere enn da han kom til makten i 1998. I dag mangler Venezuela både penger og investeringer. Statsoljeselskapet Pdvsa (Petróleos de Venezuela), som er selve motoren i landets økonomi, produserer mindre i dag enn for ti år siden.

Venezuela sitter på verdens største oljereserver. Men fra januar 2013 til januar 2014 sank Venezuelas valutareserver med 25 prosent. Chavez var fortsatt på Cuba da Maduro i hans navn gjennomførte den første store devalueringen med nesten 32 prosent.

Chávez skyldte på ”økonomisk krig” fra ”imperiet”, det vil si USA, som kjøper halvparten av Venezuelas oljeeksport, og dets lokale lakeier, opposisjonen og det private næringsliv. Maduro har fulgt opp med en lignende retorikk. Han har anklaget USA for å hisse til kupp, og har truet delstaten Táchira, der protestene startet, med militær unntakstilstand. Men så langt er det ikke lagt fram bevis for et nordamerikansk komplott.

For å løse krisen, har Maduro søkt politisk og økonomisk støtte der han har kunnet hente den. Russland og Kina har bidratt økonomisk. Allerede etter første halvår i fjor hadde Kina gitt kreditter for 38,5 milliarder dollar, bundet til framtidig oljesalg. Mye av dette var selvsagt kreditter gitt under Chávez, som gjennomførte omfattende sosiale programmer hjemme og kjøpte seg støtte ute gjennom å pøse ut penger til politisk allierte.

Strides innad

Men mens Chávez var ensbetydende med politisk stabilitet og velstand for mange, er ikke situasjonen i dag den samme. Meningsmålinger viser at 70 prosent av de spurte er pessimistiske med hensyn til framtida. Det gjelder begge sider av det politiske spekteret.

Det betyr ikke at et flertall nødvendigvis vil kvitte seg med ”chavismen”, men at den ikke fungerer som tidligere. Innad strides det. Maduro har støttet seg på venstrefløyen og cubanske rådgivere. Den cubanske modellen er blitt sterkere mener mange, innenfor og utenfor partiet.

Opposisjonen har aldri klart å fordøye nederlaget til Capriles under presidentvalget i april 2013. Også den er splittet, i to hovedgrupper. Den ene, ledet av Capriles, prøver å holde liv paraplyorganisasjonen MUD, og satser fortsatt på endringer gjennom valg.

Den andre er en gruppe hauker ledet av kongressrepresentanten Maria Corina Machado og den nå fengslede Leopoldo López, den Harvard-utdannede tidligere borgermester fra den chavistfiendtlige bydelen Chacao i Caracas. Selv om denne fløyen ikke helt har gitt avkall på valg, støtter den seg hovedsakelig på gatedemonstrasjoner for å få til et regimeskifte.

López har behendig styrt protestene fra bare kriminalitet og økonomiske problemer til å rette seg mot selve presidentmakten. Et lite, ekstremt mindretall har angrepet statseiendom med stein og bensinbomber. Økonomisk vanstyre, den ekstreme volden knyttet til kriminalitet og narkotrafikk, og en voldsom ordbruk fra begge hold, har gjort resten.

Myndighetene har håndtert situasjonen klønete. Ikke minst ved å slippe løs sin væpnede og ukontrollerbare milits, de selvproklamerte revolusjonsvokterne i ”los colectivos”. Smart har det heller ikke vært å arrestere Leopoldo López og enkelte studenter. Det har gitt påskudd til enda flere demonstrasjoner.

Mens gatene gjenlyder av den tradisjonelle middelklasseprotesten, kvinner som slår på tomme kjeler og kokekar, velger Maduro å svare med sarkasme. ¬ - Jeg anbefaler dem å kjøpe kjeler av rustfritt stål som varer i 10, 20, 30 eller 40 år, sa Maduro hånlig forleden dag. -¬ For revolusjonen er kommet for å bli.

Hva vil skje videre?

Ved alle valg de siste 16 årene er opposisjonen blitt slått. Kuppet mot Chávez i 2002 varte bare noen dager. Streiken i oljeindustrien året etter lyktes heller ikke i å fjerne ham.

Maduro og hans sosialistparti, PSUV, har hatt sin sterkeste støtte i den fattigere delen av befolkningen, som har høstet fordel av de sosiale programmene Chávez igangsatte. Regjeringen kontrollerer fortsatt hær, politi, domstoler og oljeindustri. Og har fortsatt stor støtte blant de fattige.

Men Venezuela rystes av en moralsk, økonomisk, sosial og institusjonell krise. Trusselen mot regimet ligger trolig mer her enn i gatedemonstrasjonene. En konfrontasjonspolitikk løser neppe denne dype krisen.