Jonas Bals

«Nu begynner vi å forstå at vi har verd som mennesker, vi også – modigere, selvstendigere og med et nytt syn på livet går vi ut av kampen.» Sånn lød det i sluttresolusjonen fra de streikende fyrstikkpakkerne på Grønvold og Bryn i 1889, etter at de hadde gjennomført en streik som, til tross for sine beskjedne krav og delvise nederlag, skulle bli en sentral begivenhet i den norske arbeiderbevegelsens historie.

p

De streikendes resolusjon er en påminnelse om at fagforeninger ikke bare sysler med lønns- og arbeidsvilkår. Jo visst forhandler fagforeninger om lønn, og jo visst arbeider de for at lønnsmottakerne skal få sin andel av verdiene de skaper. Og jo visst har de kjempet og forhandlet fram viktige krav som ferie, rett til overtidsbetaling og en normalarbeidsdag på sju og en halv time.

Har påvirket samfunnslivet

Men ved å regulere arbeidslivet på denne måten, har ikke fagforeningene bare påvirket arbeidslivet – de har påvirket hele samfunnslivet, og livet hver enkelt av oss kan leve. Det er lett å glemme, særlig for den som ikke betaler fagforeningskontingent hver måned, at det er fagbevegelsens seire – eller nederlag – som avgjør hvordan folk som lever av arbeidet sitt skal kunne leve livene sine – og om de har overskudd, tid og ressurser til å være delaktige i folkestyret.

Allerede de første fagforeningene var klar over dette samfunnsoppdraget. Som historikeren Edvard Bull skrev i sitt bind om arbeiderbevegelsens historie i Norge, gikk fagforeningenes interesse helt fra begynnelsen ut på å insistere på at arbeidskraft er noe mer enn en hvilken som helst annen vare.

Arbeidskraften henger fast i menneskene som selger den, og arbeiderne var nettopp det – mennesker. Ikke bare bærere av arbeidskraft. Eller som fagforeningslederen Marius Ormestad skrev i «Det Tyvende Aarhundrede» for 115 år siden: «Det er den dumme tilfredshed blandt arbeiderne overklassen ser som sit ideal. Derfor ser de i 'opviglerne' deres værste fiender, disse opviglere, der vil omgjøre 'den uvidende masse' fra dum arbeidskraft til tænkende mennesker.»

Vanskelig å forstå

Denne sommeren markerer vi at det er hundre år siden arbeiderbevegelsens «oppviglere» – det vil si organisasjonsfolk og samfunnsbyggere – fikk gjennomslag for å innføre åttetimersdagen i Norge; først gjennom tariffavtale, og deretter ved lov. Industriarbeidermuseet på Rjukan har i anledning jubileet laget en veldig bra utstilling om den over 30 år lange kampen som ledet fram til seieren. Der kan man blant annet se en tegning fra vittighetsbladet Hvepsen, hvor statsministeren og Venstre-mannen Gunnar Knudsen overrekker arbeiderne loven om åttetimersdag på et sølvfat – hvorpå arbeiderne høflig svarer «takk, men den har vi allerede!».

Det er i dag vanskelig å forstå hvor viktig kravet om mer fri tid var, ikke minst for arbeidsfolks muligheter til å delta i og utvikle samfunnet de levde i. Da Norge gikk fra å være et begrenset demokrati, der under fem prosent var stemmeberettiget gjennom størstedelen av 1800-tallet, til å bli et politisk demokrati der alle hadde rett til å stemme, så handlet mye av det om at folk kjempet til seg en rett til å være deltakere.

p

Det sto i sterk kontrast til hvordan ting hadde vært under det gamle paternalistiske systemet, der bedriftseierne var aktive deltakere i samfunnet, mens arbeiderne var tilskuere og i beste fall mottakere av milde gaver fra oven.

Statsminister Gunnar Knudsen, som også var skipsreder og eier av et teglverk i Gjerpen, var en av de fremste representantene for dette systemet. Helt til sin død i 1928 skal han ha skrytt av at hos ham fantes det ingen fagforening. Han «anerkjente det uorganiserte arbeidslivet», kan man si, med en formulering lånt fra vår egen tids borgerlige regjeringserklæring.

Gjennom fagforeningene fikk folk ikke bare sin del av verdiskapingen, de fikk også en egen stemme. Og ikke minst fikk de en veldig god skole i praktisk demokrati: De lærte kamp, men også kompromisser, de lærte å bryte meninger og fatte beslutninger på demokratisk vis, og de lærte verdien av å stå sammen om det man besluttet.

Trenden har snudd

Da åttetimersdagen ble innført for hundre år siden var arbeiderbevegelsen nesten overalt på frammarsj. Her til lands ble arbeidstiden forkortet, man vant den første ferieuka, og organisasjonsgraden gikk opp. I 1919 ble dessuten stemmeretten utvidet, slik at også de fattigste blant oss fikk stemmerett.

I dag kan man si at trenden går motsatt vei. I landene rundt oss ser vi en fagbevegelse som er svekket, som noen steder ligger med brukket rygg, og som mange steder står med ryggen mot veggen. Normalarbeidsdagen de engang kjempet gjennom er en saga blott, selv om den kanskje fortsatt finnes på papiret.

De «atypiske ansettelsene», som midlertidige ansettelser og innleie fra bemanningsselskap, er blitt den nye normalen, mens det å ha en fast og trygg jobb er blitt unntaket. I mange europeiske land er dessuten store deler av arbeiderbefolkningen reelt sett uten stemmerett, i alle fall ved nasjonale valg, siden de er statsborgere i andre land enn der de jobber og ofte bor. Samtidig har både valgdeltakelsen og rekrutteringen til politiske verv endret seg dramatisk, særlig blant de som trenger politikken mest.

Sosial dumping

Synkende organisasjonsgrad, stagnerende lønninger blant de lavest lønte av oss, tendenser til at stadig flere har mer enn én jobb for å få endene til å møtes, en normalarbeidsdag under press, arbeidere uten stemmerett og lav valgdeltakelse blant de med kortest utdanning – alt dette er tendenser også i vårt eget land. Bare for å ta det siste: Ved forrige stortingsvalg var valgdeltakelsen blant de med lengst utdanning femten prosentpoeng høyere enn blant de med kortest utdanning.

Problemer knyttet til sosial dumping, lønnspress og lange arbeidsdager for de med de laveste lønningene bør derfor ikke bare behandles som om de er problemer i arbeidslivet vårt; det er samfunnsmessige problemer, som vil ha mye å si for hva slags samfunn og demokrati Norge utvikler seg til å være.

p

Sterke og frie fagforeninger er avgjørende for et velfungerende demokrati. Fagforeningene gir styrke til de som hver for seg er svake og utsatte i en kapitalistisk markedsøkonomi.

De gjør det mulig å forhandle framfor å tigge, og omfordeler rikdom og verdiskaping langt mer effektivt enn hva man kan oppnå på annet vis. De gjør at arbeidere med ulik bakgrunn kan enes framfor å mobiliseres mot hverandre, og ikke minst er de med på å sikre demokratiet deltakere og legitimitet. Å «anerkjenne det uorganiserte arbeidslivet» framstår med andre ord som en ganske merkverdig politisk prioritering.

Innlegget var først på trykk i Dagsavisen 7. august.