YNGVIL MORTENSEN (tekst) SIRI HARDELAND (foto)

yngvil@lomedia.no

Han var en smule overbærende med idealistene han møtte da en klassevenninne fikk ham med på hans første AUF-møte. De snakket om kampen mot rasisme og om klimaendringene. «Her er det en gjeng som tror de kan redde verden», tenkte han. Men ombestemte seg raskt.

– Jeg forsto hvor mye AUF hadde å si. AUF krevde gratis skolebøker i videregående, og 1 prosent BNI til bistand og ikke lenge etter var det norsk politikk.

Det er altså mulig å gjøre noe, hvis man tør og vil. Så, 19. oktober, ble 26 år gamle Mani Hussaini, «en helt vanlig fyr fra Jessheim» - født i Syrias nordøstlige hjørne - trampeklappet til leder av AUFs landsmøte.

Nye stemmer

Han er elegant når vi spør nokså klønete om hans bakgrunn og ledervalget, som om han skulle ha blitt kvotert inn i 8. etasje på Youngstorget.

– AUF har ikke valgt meg fordi jeg heter Hussaini til etternavn, men fordi de mener at jeg kan lede dem til å nå målene vi har satt oss sammen.

Norge har faktisk hatt sine første statsråder med minoritetsbakgrunn, begge fra Ap. (Sveriges sittende regjering har fem, hvis også Alice Bah Kunhke telles med – hun har gambisk far og svensk mor.) Norgeseliten blir stadig mindre blekrosa.

– Det er fint at vi får flere stemmer i det offentlige ordskiftet. Det kan få andre til å tenke «det er plass til meg også». Ingenting gjør meg gladere enn hvis ungdommer med minoritetsbakgrunn ser meg som en rollemodell. Men jeg håper også at det kan engasjere gutter som dropper ut fra videregående skole for eksempel.

– Hvordan preger det deg som politiker og det du er opptatt av, at du er flyktning og tilhører en av minoritetene i Norge?

– Jeg har levd halve livet i Norge. Det preger meg like mye. Alle preges av sin bakgrunn, sine oppturer og nedturer. Man tar det med seg videre.

Han har sin bagasje med seg fra Syria, via et år på asylmottak i Sverige, så til mottak i Norge.

Det forbudte

– Når følte du at du snakket norsk fritt?

Vi tenker mest på språket, han på frihet.

– Fra første stund her har jeg snakket fritt! Sagt hva jeg ville.

Det er noe helt fantastisk. Som man ikke helt begriper når man ikke har opplevd det motsatte.

Det er derfor de endte opp her, forlot hjemlandet og alt og alle de elsker. Faren Abdulbaki tiet nemlig ikke. Han trosset forsamlingsforbudet og holdt politiske møter hjemme. Sluttet ikke å skrive. Lyden av klapringen til farens skrivemaskin i stua, bokstablene på gulvet. På kurdisk, det forbudte språket. Folkeeventyrene han reiste rundt og hørte folk fortelle, var forbudt. Han skrev dem ned likevel. Politiske artikler. Han fortsatte til han en dag forsvant.

Desember 1998

Når noen forsvinner i Syria, er det ofte sikkerhetspolitiet som står bak. Det var det også denne gangen. Hele familien gikk sammen om en svær sum til bestikkelsen, de håpet å kunne betale ham ut. Det virket. Regimet har gjort Syria til et av verdens mest korrupte land.

– Familien bestemte at vi måtte vekk med en gang. Det var stor risiko for at pappa ville bli tatt igjen og drept.

Mani visste ingenting om at de skulle flykte.

– Jeg ble hentet på skolen og fikk beskjed om at jeg måtte si ha det til vennene mine. Det ville jeg ikke. Jeg ville bli. Pappa og jeg kranglet mye da. Vi dro hjem. Jeg fikk pakke én sekk. Et helt liv skulle ned i den sekken. Olabilen fikk ikke plass, heller ikke gitaren.

Familien reiste til Damaskus. Der kjøpte de visum til Hellas. Videre til flyplassen. Alle var tause og holdt hverandre i hendene. Faren hadde en feit bunke pengesedler og delte ut til dem som så ut som sikkerhetsfolk. Da de kom fram til passkontrollen, la faren penger inni passene da han la dem på skranken. Mani skjønte ikke hva faren holdt på med. Han spurte heller ikke. Han hadde fått beskjed om å være stille. Først da flyet lettet pustet foreldrene ut så høyt at alle kunne høre dem.

Så fortalte faren hvorfor de måtte dra. Det var uforståelig for en 11-åring.

Mitt land

Familien har mye kontakt med nær familie, onkler og tanter, fettere og kusiner.

– Når jeg snakker med dem sier jeg at «dere må aldri gi opp håpet om fred og et fritt Kurdistan». Vi kan ikke gi opp håpet på vegne av dem. Det er ingen naturlov at det skal være konflikt i Midtøsten. (Målet mitt er fred i verden.) De ser at det er mulig å leve i et demokratisk land, og det er ikke bare her det er mulig.

Til slutt fikk familien Hussaini asyl i Norge, i 2001. De følte seg trygge. Sju år senere, etter å ha drømt på norsk i flere år, ble Mani norsk statsborger. Det grønne flyktningepasset ble byttet ut med det røde.

– Jeg var så stolt. Dette er mitt land. Resten av mitt liv skal jeg være her, og være med på å gjøre en innsats for Norge.

Rekruttert til LO

Det var Tonje Brenna, tidligere generalsekretær i AUF, som rekrutterte ham til partipolitikken, og til fagbevegelsen. Han meldte seg inn i Handel og Kontor i 2007. Unge LO-tillitsvalgte påpeker stadig at mange forbund har en jobb å gjøre når det gjelder å verve ungdom.

– Hvilken rolle kan AUF spille overfor fagbevegelsen?

– Organisasjonsgraden går ned. Det er en bestilling til oss at vi må få den opp. En av grunnpilarene i den nordiske modellen er trepartssamarbeidet. Det vil styrkes hvis flere fagorganiserer seg.

– AUF-ere og tillitsvalgte bør møtes enda oftere. Vi tilhører «samme familie», vi deler mange av de samme målene for samfunnet. Møt opp på et hvert møte i AUF, og verv i vei.

Toget til Jessheim

Det første forslaget han fremmet i kommunestyret i Ullensaker, og senere som vararepresentant i Stortinget er en nasjonal ordning der også 17-åringer skal gå som det de er, barn, på enkeltbillett for barn. Det skal være billig og enkelt å velge miljøvennlig. Forslaget har til gode å bli vedtatt.

– Før gikk det ett tog i timen fra Jessheim til Oslo. Nå er det to! Men de rødgrønne kunne satset enda mer på kollektivtrafikken. Vi blir aldri fornøyd.

Seljen spretter i November-Oslo

Det er sent i november når vi møter AUF-lederen på Youngstorget i Oslo. Ute spretter seljen.

– I rapport etter rapport forteller forskerne at klimaendringene er menneskeskapt. Vi er den første generasjonen som ser endringene skje, og som fortsatt har mulighet til å stanse dem. Det er trist at halvparten av regjeringen ikke anerkjenner det, og at vi har en miljø- og klimaminister som framstår som handlingslammet, en statsminister som bare snakker, ikke handler, når det gjelder klima og miljø.

–  Vi må satse på fornybar energi. Mange av dem som jobber i oljeindustrien kunne jobbet med havenergi fra bølger, tidevann, saltvann. Men regjeringen velger ikke å satse på det. 19-åringer på NTNU drømmer fortsatt om å bli oljeingeniører fordi det ser ut som om oljen er framtiden.

– Vi bør være mer ambisiøse, fordi jo lenger vi venter, desto mer må vi gjøre de få årene vi har igjen. Jeg tror på skrittvis endring. Jeg er jo sosialdemokrat, smiler han.