Aslak Bodahl

aslak@lomedia.no

LO-leder Yngve Hågensen ser utover den fullsatte salen i Folkets hus på Youngstorget. Klokka er litt over 10 på formiddagen. Det er ekstraordinær kongress i LO. Datoen er 22. september 1994, og de 312 delegatene med stemmerett skal avklare LOs EU-syn.

Rapportene som Hågensen har fått fra sine egne er ikke til å misforstå: Det går mot et ja-flertall. Han tror også det er en klar ja-stemning i salen. Det samme inntrykket har både Arbeiderbladet og tellerne på nei-siden formidlet dagen før.

ph

Kampklar og offensiv

I salen sitter også statsminister Gro Harlem Brundtland og Ap-leder Thorbjørn Jagland. De venter på å juble. Hågensen har nemlig fortalt Brundtland at hans folk sier at ja-siden vil vinne.

– Det vil være en sensasjon dersom Hågensen ikke får flertall, skriver Dagbladet samme dag som kongressen starter. Boka «Makta midt imot. Kampen om EU og Arbeidarpartiets sjel», ført i pennen av Kjell-Erik Nordenson Kallset, skildrer blant annet dramaet som utspant seg på denne LO-kongressen. Hågensen er – ikke overraskende – både kampklar og offensiv i sin tale for flertallsforslaget.

– For meg har det aldri vært særlig radikalt å stå stille når alle andre beveger seg. Det er ikke særlig radikalt å være mot EU av prinsipp når det gamle Europa gikk i graven med Berlinmurens fall. Det er heller ikke særlig radikalt å si nei til EU av prinsipp fordi det ikke passer vår europeiske solidaritet – hvis alle andre er med – men ikke vi, sier LO-lederen i sin tale.

Reagerte med stor skuffelse

Men det går ikke som Hågensen håper. Han makter ikke å få med seg flertallet på LO-kongressen. FriFagbevegelse har forsøkt å få ham i tale i forbindelse med at LO, som bestandig har hatt betydelig innflytelse på EU-spørsmålet i Norge, sa nei til EU-medlemskap i 1994, men den tidligere LO-lederen var ikke interessert i å snakke om nederlaget den gang. Det ville derimot Kjell Bjørndalen, Fellesforbundets leder i 16 år fra 1991 til 2007. Forslaget hans på LO-kongressen var å gå inn for EU-medlemskap uavhengig av hva Sverige og Finland gjorde.

ph

– Jeg ble både skuffet og lei meg, men LO måtte leve videre uansett og innrette seg etter vedtaket. Vi skulle håndtere resultatet på en god måte og ikke la organisasjonen ta skade av at det bikket i nei-flertallets favør, sier den tidligere fagforeningstoppen til FriFagbevegelse.

I boka til Kallset skildres det også hvordan Sosialdemokrater mot EU (SME), nei-opposisjonen i Arbeiderpartiet, en organisasjon som hadde mellom to og tre tusen medlemmer mot Nei til EUs 140.000 medlemmer, klarte å vippe LO-kongressen til et nei.

– SME jobbet aktivt og godt og var medvirkende til at nei-siden vant, medgir den tidligere lederen i Fellesforbundet.

Stavret seg på talerstolen

Talsmann for nei-forslaget var Jan Davidsen. Med influensa og 38,5 i feber nærmest stavra han seg på talerstolen. Davidsen fikk imidlertid strammet seg opp med hjelp av japanske kirsebærdråper. For lederen i Norsk Kommuneforbund var det viktig å få fram at EU var et høyreprosjekt som ville gi et helt annet samfunn enn det LO ønsket.

– Det kan ikke være helt uten grunn at Høyres leder slår fast at EU fører god høyrepolitikk. At Carl Bildt vil inn i EU fordi at det skal være umulig å videreføre den svenske velferdsmodellen. Og at man i Sverige, Spania og andre EU-land bruker EU-tilpasning som grunnlag for nye angrep på velferdsstaten, sa Davidsen, som brukte mye tid på å tilbakevise påstanden om at EØS-avtalen sto for fall ved svensk og finsk EU-medlemskap. EU hadde forsikra at EØS-avtalen sto ved lag, påpekte han i sin tale.

Davidsen, senere leder av det mektige Fagforbundet, er ikke i tvil om at resultatet på LO-kongressen og i den påfølgende folkeavstemingen to måneder senere var riktig.

– Mange av argumentene vi hadde den gang for å si nei til EU, har også slått til. Ikke minst gjelder det presset vi har fått på faglige rettigheter, konkurranse og mer markedsstyring, påpeker den nåværende lederen av Pensjonistforbundet overfor FriFagbevegelse.

Saken fortsetter under bildet.

LO-leder Yngve Hågensen og leder Jan Davidsen i Norsk Kommuneforbund etter EU-avstemningen på den ekstraordinære LO-kongressen 22. september 1994.

Terje Akerhaug, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

En historisk milepæl

Dag Seierstad, samfunnsdebattant, medlem av SVs landsstyre og Nei til EUs utreder gjennom mange år, forteller at nei-siden forberedte seg på et nederlag etter at de to talerne Hågensen og Davidsen var ferdige med sine innlegg.

– Davidsen virket preget av influensaen, mens Hågensen holdt et overbevisende innlegg. I den påfølgende debatten var det imidlertid flere fra nei-siden enn ja-siden som tok ordet. Motstanderne mot norsk medlemskap virket rett og slett bedre forberedt, sier Seierstad til FriFagbevegelse.

ph

Det var en historisk milepæl da LO-kongressen trosset Hågensen og Ap-ledelsen og sa nei til EU. LO-lederen satt likevel klar med barberkniven under folkeavstemningen 28. november samme år. Ble det flertall for norsk medlemskap, skulle nemlig skjegget falle. Det hadde han bannet på etter Norges nei i 1972.

Styrte landet og fagbevegelsen

Han beholdt ikke bare skjegget, men også autoriteten i egen leir. Det var fortsatt statsminister Gro Harlem Brundtland og Hågensen som styrte henholdsvis landet og fagbevegelsen.

– Jeg vil ikke legge skjul på at resultatet var en skuffelse. Etter mitt syn ville det ha vært mer framsynt politikk og mer i samsvar med norske interesser om Norge hadde sagt ja, sa Brundtland den gang.

I 1972 måtte Trygve Bratteli gå av som statsminister fordi han stilte kabinettspørsmål før folkeavstemningen om EU-medlemskap.

– Han skulle trekke seg hvis det ble nei. Det motsatte ble tilfelle med Gro. Hun mente at det ble ekstra viktig å beholde Ap i regjering hvis flertallet gikk imot et medlemskap. Det preget også forhandlingsklimaet i debattene etterpå, sier Dag Seierstad.

Mistet en viktig alliert

22. september er det altså 25 år siden den ekstraordinære LO-kongressen stemte nei til EU. Det hadde stor betydning for ja-siden, som mistet en viktig alliert. Ja-folket i arbeiderbevegelsen mistet mye fart. Det ble tungt å dra argumentene om arbeidsplasser og økonomisk trygghet uten LO på laget. I folkeavstemningen ble det også nei, og Norge ble sittende igjen med EØS-avtalen og adgang til EUs indre marked.

– Den største fordelen med å si nei den gang er at Norge har vetorett på alle direktiver som EU kommer med, samtidig som vi har avpasset forholdet til EU gjennom EØS-avtalen, sier Davidsen om LO-avgjørelsen som beredet grunnen for utfallet i folkeavstemingen i 1994.

ph

Det var imidlertid et sannsynlig ja-flertall blant delegatene som møtte til LO-kongressen i 1993. Utsjekkingen av delegatene høsten 1993/våren 1994, som Kallset redegjør for i sin bok, trekker i den retningen. Kallset refererer også fra kartleggingen som faglig sekretær Kjell Iversen i Nei til EU foretok under kongressen 22. september. Det antatte ja-flertallet var 157 mot 153 nei-stemmer.

– I offentlig sektor var det et flertall for norsk EU-medlemskap, mens det var et nei-flertall i privat sektor. Det er ikke blitt så mye omtalt – verken da eller senere, påpeker Seierstad.

Saken fortsetter under bildet.

Jan Davidsen (i midten) flankert av Terje Moe Gustavsen (t.v.) Torbjørn Dahl, Artur Svensson og Sture Arntzen under den ekstraordinære LO-kongressen.

Terje Akerhaug, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Tellefeil fra dirigentbordet

At LO gikk fra et sannsynlig ja-flertall til en overvekt av nei-stemmer, var en gedigen skuffelse for daværende statsminister Gro Harlem Brundtland. Hun var en ihuga EU-tilhenger.

Ynge Hågensen tok nei-flertallets seier med fatning - til tross for at han så på kongressvedtaket som sitt største nederlag som LO-leder. Det var ikke lett å være Hågensen da EU-mostanderne kastet seg om halsen på hverandre, klemte og klappet og ropte og jublet.

– Vedtaket kom som en overraskelse på veldig mange, men det jeg husker aller best er hvor fantastisk Hågensen håndterte utfallet, sier Davidsen, og legger til at flertallet i LO-sekretariatet anbefalte et ja-vedtak. Det var kun fem av forbundslederne i LO som sa ville at kongressen skulle si nei.

Seieren var selvsagt viktig for Davidsen & co., men den var egentlig knappere enn det Finn Erik Thoresen hadde opplyst fra dirigentbordet. Forslaget fra Yngve Hågensen og flertallet i sekretariatet talte 149 stemmer, mens forslaget fra Jan Davidsen og mindretallet hadde fått 156 stemmer.

305 delegater hadde avlagt sin stemme, men tellekorpset hadde gjort en feil. Dirigentbordet, der tre av fire var EU-tilhengere, hadde ikke blitt tatt med. Den fjerde, Finn Erik Thoresen, hadde ikke stemmerett. Egentlig vant nei-siden LO-kongressen med 156 mot 152 stemmer.