Ida Bing

ida.bing@lomedia.no

Kjersti Quande Haugen (23) ble i 2014 utplassert som lærling hos klesdesigneren Undorn i Oslo.

Hun var ferdig med de to første årene på Lørenskog videregående skole, hvor hun gikk på kunst- og håndverkslinjen. Nå skulle hun ta svennebrev i løpet av to år hos den anerkjente designeren.

Det første som møter Kjersti, er en arbeidskontrakt hvor det står at hun får utbetalt 2.000 kroner i måneden.

Median månedslønn for alle lærlinger i landet, uavhengig av yrke, var på 18.520 kroner i 2018, ifølge Statistisk sentralbyrå.

Lærlinger skal i snitt ha 50 prosent av fagarbeiderlønn. Det er normalt avtalefestet, med i henhold til tariff i bransjen. Lønnen skal normalt starte på 30 og ende opp på 80 prosent av grunnlønn for fagarbeider.

Ingenting av dette var med i Kjerstis kontrakt.

– Jeg fikk beskjed om at fagarbeiderlønn er normen, men ikke lovvedtatt. I jobbkontrakten sto det svart på hvitt at jeg hadde kontrakt for to år, og at det ble utbetalt 2.000 kroner i lønn hver måned, sier Kjersti til FriFagbevegelse.

Lønnen gikk med til pendling

Det er bedriftene selv som inngår avtale om lærlingplasser sammen med fagopplæringskontoret for det enkelte fylket.

p

I Kjerstis tilfelle var det i alt tre lærlinger ansatt ved Undorn i Oslo, hvor de alle tre skulle ta svennebrev i søm.

Samtidig pendlet Kjersti inn til jobben i Oslo fra hjemmet sitt i Lillestrøm. Hun sier det meste av lønnen gikk til å betale månedskort for de to sonene hun reiste i.

Lønn er ikke lovfestet

Kjersti forteller at hun fort ble usikker på det lave lønnsbeløpet. Hjemme kontaktet hun studiekamerater av kjæresten som studerte jus, og forhørte seg om de kunne bistå henne i å søke opp hvilke rettigheter hun hadde.

– Jeg fikk beskjed om at vi lærlinger er i en opplæringsprosess, så da har du ikke lovfestet krav på lønn.

Hun søkte samtidig fagopplæringskontoret etter svar, og fikk bekreftet at lønn til lærlinger tilsvarende fagarbeiderlønn er normen, men at det ikke er lovfestet.

Bedrifter betaler «lommerusk»

Melinda Jørgensen er Elev- og lærlingombud i Oslo, som er underlagt Oslo kommune. Jørgensen bekrefter at lærlinglønn på i snitt 50 prosent av fagarbeiderlønn ikke er lovpålagt, og at det ikke står tydelig at det skal utbetales i regelverket.

– Dessverre, det skulle jeg ønske vi hadde mer regler på. For det er enkelte bransjer som betaler lommerusk til lærlinger, sier Jørgensen til FriFagbevegelse.

Dermed blir det opp til den enkelte bedriften å avgjøre hva de vil tilby lærlingene i lønn.

– Det finnes flere og flere bransjer nå med allmenngjorte tariffavtaler. Vi ser at både bedrifter innen renhold og overnatting nå har fått dette. Blant annet elektrofaget har hatt allmenngjorte tariffavtaler lenge.

Med tariffavtale må bedriften utbetale lærlinglønnen som angitt, som i snitt ligger på 50 prosent av en begynnerlønn til en fagarbeider fordelt utover en periode på to år. Ofte starter lærlingen med en lavere prosent, slik at lønna stiger gjennom læretiden, forklarer Jørgensen.

p

– Men det gjelder jo kun for bedriftene hvor det er inngått avtaler. Så i alle andre bedrifter er det opp til bedriften og den ansatte å sette lønnsnivået.

– Man er spesielt utsatt i bedrifter uten tariffavtale, påpeker lærlingombudet.

Opplæringsloven bestemmer ikke lønn

Lærlingene omfattes av både arbeidsmiljøloven og Opplæringsloven. Sistnevnte lov omhandler imidlertid ikke lønn, og utdanningsmyndighetene har dermed ikke mandat til å sørge for den enkelte lærlings lønnsvilkår.

– Det er bedriftene som ansetter, og det er de som har ansvaret for arbeidsavtaler med den enkelte lærling, sier avdelingsdirektør Anita Tjelta i Utdanningsetaten, avdeling for fagopplæring i Oslo.

Tjelta påpeker at lønn ikke er noe utdanningsmyndighetene følger opp, men at de følger opp selve læreprosessen.

– Fylkeskommunene har faktisk ikke rett til innsyn i arbeidsavtalen mellom bedrift og lærling. Men de skal følge opp at bedriftene har en plan for opplæringen.

– Det er ingen paragrafer i Opplæringsloven som omhandler at en lærling skal ha lønn på et visst nivå. Lønn er et tariffspørsmål, eller fastsettes i avtale mellom hver enkelt arbeidsgiver og lærling, legger hun til.

Alternativt kan lærlinger få fagbrev hvis de gjennomfører perioden på skolen, men da vil de heller ikke få utbetalt lønn, forklarer Tjelta.

Vanskeligst for småfagene

Elev- og lærlingombudet i Oslo får inn mange henvendelser fra lærlinger i ulike bransjer. Hun ser at det ofte er små, private bedrifter i håndverksfagene som sliter med å gi mer til lærlingene.

– Bransjen jeg er mest urolig for lønnsmessig, er de små håndverksfagene. Der har du noen få sterke statlige aktører som Operaen og Nationalteatret, som har tariffavtaler. Lærlingene som får plass der har nærmest vunnet i lotto.

Hun utdyper:

– Men enkelte små private bedrifter, som små skredderstuer, klesdesignere og møbeltapetserere, har høye leieutgifter og beskjedne inntekter. Dette gjør det vanskelig å klare seg økonomisk.

Savnet oppfølging

Kjersti mener hun utførte de samme arbeidsoppgavene som fagarbeider normalt ville gjort. I tillegg til læring, bidro hun også til verdiskaping i bedriften.

– Vi opplevde jo å fungere som vanlige ansatte, sier Kjersti.

– Det var tider hvor jeg gruet meg til å gå på jobb, sier Kjersti, som forteller om en stressende jobbhverdag med et sterkt press på å levere.

p

Hun var også usikker på om hun kunne kreve høyere lønn.

Opplæringskontoret bistår bedriftene i å følge opp den enkelte lærlingen i godkjent lærebedrift hver sjette måned.

Allikevel etterlyser Kjersti mer oppfølging av lærlinger, da hun tror det er mange som er usikre.

– For mange er dette den første jobben man har i møte med yrket sitt. Derfor synes jeg det er så rart at det ikke er et større fokus på oppfølging av lærlinger, sier Kjersti.

– Vi går konkurs hvis vi lønner mer

Innehavner av Undorn, Karina Kjenner Titze, sier til FriFagbevegelse at hun er helt enig i problemstillingen. Hun mener det er trist at lærlingene ikke kan lønnes mer.

– Å lære opp noen i kjole- og draktfaget er enormt tidkrevende. Der en snekkerlærling kan ta timebetalt med høy lønn, vil vi sitte igjen med en timelønn på nærmere 50 kroner hvis vi hadde regnet alle våre timer fra en kunde tok kontakt til vi leverte ferdig produkt, som fakturerbare timer.

Titze bekrefter at lærlingene hadde oppgaver som tilsvarte normale ansettelseskontrakter, men påpeker at arbeidet ble utført på et annet nivå enn for fagarbeidere.

Hun legger til:

– Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne betale lærlingene mine en høyere timespris, men regnestykket er enkelt, markedet bestemmer pris og økonomien i det fastsetter rammene for lønn. Som designer får man går konkurs hvis man lønner mer, sier Titze.

Etter 15 år i bransjen peker hun på en timelønn som fortsatt ikke er bærekraftig.

– Jeg ønsker at yrket skal overleve, det er derfor jeg tar inn lærlinger. Kanskje begynner folk å skjønne at det å ha noe unikt og egensydd, i god kvalitet, vil bety mer, sier Titze.

Forstår bedriften

Kjersti forteller at hun er klar over at svennebrev i kjole- og draktsying gjør det utfordrende å heve lønningene, og samtidig skaffe nok lærlingplasser.

– Jeg forstår bedriften. I det kjøp-og-kast-samfunnet vi er i, så er det nok mange tekstil- og klesbedrifter som ikke har råd til å lønne oss lærlinger. Det er et vanskelig marked.

– For mange vil det stå mellom å lønne oss, eller å miste bedriften du har jobbet hardt for å oppnå.

p

Det er elev- og lærlingombud Jørgensen enig i.

– Skal vi kreve at bedriftene utbetaler normal lønn, så vil de mest sannsynlig si nei til å ta inn lærlinger fordi de ikke har råd.

Jørgensen peker på at det kan være tegn på at lærlingtilskuddet fra staten er for lavt.

I dag finnes det eget Elev- og lærlingombud i alle fylker i landet, og Jørgensen oppfordrer lærlingene til å ta kontakt dersom det skulle være behov for veiledning.

– Lærlingene har mange rettigheter, og å stå opp for disse vil være med på å hindre at lærlinger kan bli utnyttet økonomisk, sier Jørgensen.

Hun viser til nettsiden elevombudene.no, hvor lærlinger kan ta kontakt for veiledning.