Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Den jevne lønnstaker kan vente seg økt reallønn. Spørsmålet er hvor mye. Partene står naturlig nok langt fra hverandre. Foreløpig dreier det seg om posisjonering. I dag fikk vi fasiten på fjorårets lønnsutvikling. I morgen legger LOs representantskap føringene for kravene som nå skal stilles.

I år er det et hovedoppgjør, noe som innebærer at det ikke bare forhandles om lønn. Det ligger også an til å bli et forbundsvist oppgjør og at industrien dermed fører an ved å legge rammene for de øvrige oppgjørene. 10. mars setter ledelsen i Fellesforbundet og Norsk Industri seg ved forhandlingsbordet. Dermed er vårens vakreste eventyr i gang. Foreløpig er det ikke snakk om konkrete krav, men det er ventet at de fleste av oss vil ende opp med drøye tre prosent mer i lønn.

Tradisjonen tro vil LO kreve økt reallønn, altså en pluss når prisstigningen er trukket fra. De to fremste kamphanene har allerede vært ute med noen følere. Sjefen i Norsk Industri, Stein Lier-Hansen, ber om et «ekstremt nøkternt» lønnsoppgjør. Han vil ha et resultat på under tre prosent. Motparten, Fellesforbundets Jørn Eggum, ser for seg en ramme på nærmere fire enn tre prosent. Dette må vurderes opp mot et bakteppe der Statistisk sentralbyrå anslår en prisstigning på 1,5 prosent, noe som er lavere enn det mange andre eksperter spår.

For bedriftene, anført av NHO-foreningen Norsk Industri, er det viktig ikke å tape konkurransekraft. Det hører med til historien at man i fjorårets oppgjør bommet stort på akkurat på denne faktoren. Lønnsveksten i våre konkurrentland ble nemlig lavere enn forutsatt, noe som igjen betyr at lønnsoppgjøret ble tilsvarende «for dyrt» sett med arbeidsgivernes øyne.

Fasiten for fjoråret viser at oppgjøret ble 0,2 prosentpoeng over den fastlagte rammen på 3,2 prosent. De ansatte i staten ble de store vinnerne, med en lønnsøkning på 3,8 prosent. De kommuneansatte fikk 3,5 prosent mens industriarbeiderne måtte nøye seg med 3,1 prosent.

Følg oss på Facebook

Et viktig og positivt element ved det norske lønnssystemet er at industriens tålegrense legger malen også for øvrige bransjer og sektorer. Alle andre må lojalt følge denne rammen. Hvis noen bryter ut av fellesskapet, slik som i fjor, vil det fort føre til at industriarbeidere ved neste korsvei krever å ta igjen det tapte. Dermed ender vi i en vond spiral som fører til tap av arbeidsplasser i konkurranseutsatte norske bedrifter. Moderasjonen må derfor gjelde alle, ikke minst toppledere. De siste årene har dessverre toppledere i staten fått urimelig høye lønnstillegg.

På den annen side er det ikke mer enn rett og rimelig at arbeidstakerne får sin del av verdiskapningen. Bedriftseierne må ikke stikke av gårde med for stor del av kaka. De må investere utstyrsmessig i egen bedrift og ikke minst investere i de ansatte – både i form av økt lønn og kompetanseheving. Det vil være utgift til inntekts ervervelse, som det før het da vi skrev selvangivelsen.

Meld deg på nyhetsbrevet vårt

LO kommer som nevnt til å kreve økt kjøpekraft. I tillegg blir det ventelig et krav om ekstra tillegg for de lavtlønte. LO-leder Hans-Christian Gabrielsen har nemlig vist til økte ulikheter, og et lavlønnstillegg kan bidra til å jevne ut lønnsforskjeller.

Det blir neppe streik i industrien. Fellesforbundet og Norsk Industri kommer nok til enighet også denne gangen. Verre kan det bli innen hoteller og restauranter. Her har de ansatte blitt avspist med smuler i de lokale lønnsforhandlingene mens de såkalte hotellbaronene har tjent gode penger. Hotelleierne hevder på sin side at de sentrale oppgjørene har blitt for dyre, blant annet som følge av lavlønnstilleggene. Det blir som med høna og egget, hva som kom først. Videre blir det ekstra spennende å se hvordan Handel og Kontor lykkes med å bringe klimakrav inn i forhandlingene.

Det norske lønnssystemet er en suksess. Det er relativt få streiker, spesielt i privat sektor. Forutsetningen for å lykkes er høy organisasjonsgrad både i fagbevegelsen og blant arbeidsgiverne. Forhandlingene og eventuelle meklingsrunder ender som regel med et kompromiss, som resultat av å ha vist kollektiv fornuft. Arbeidstakere og bedriftseiere vet at de er i samme båt.