Rente
LO svarer på rentekritikk: – Vi har vist sterk moderasjon
Roger Bjørnstad stiller seg uforstående til kritikken mot måten han framstiller frontfaget på.
LOs sjeføkonom mener påstanden om at LO er for opptatt av å dele overskuddet i frontfaget ikke stemmer.
Jan-Erik Østlie
Saken oppsummert
steinar.schjetne@lomedia.no
LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad er igjen i hardt vær etter gjentatte ganger å ha kritisert Norges Bank.
Økonomiprofessor Steinar Holden hevder blant annet at Bjørnstad er for ensidig opptatt av bedriftenes overskudd og tar for lite hensyn til andre forhold i økonomien.
Det er Bjørnstad helt uenig i:
– Vi har tatt svært store hensyn til helheten i økonomien og vist tålmodighet i våre lønnskrav over flere år, sier han i LO til FriFagbevegelse.
Etterlyser tålmodighet
– Vi har tålt at overskuddene ligger igjen i bedriftene og ulikheten har økt. Jeg etterlyser tilsvarende tålmodighet ifra Norges Bank, sier han.
LOs sjeføkonom har gjennom flere år vært den tydeligste og mest høylytte kritikeren av Norges Bank og pengepolitikken.
Renta er altfor høy, og den makter ikke å få ned inflasjonen, siden den i stor grad skyldes forhold som ligger utenfor Norge, mener han.
– Det er synd at Norges Bank sender norske husholdninger gjennom denne hestekuren, som vi vet har minimal effekt, sa han da Norges Bank satte opp styringsrenta for to uker siden.
Kraftig motstand
Nå møter LO-økonomen altså kraftig motstand fra frontfagets «gudfar», økonomiprofessor Steinar Holden ved Universitetet i Oslo.
Han har ledet fire offentlige utvalg siden 2000. Disse utvalgenes konklusjoner og vurderinger har bidratt sterkt til å legge grunnlaget for at frontfagsmodellen har forblitt den rådende for lønnsdannelse i Norge.
Holden blir derfor ansett for å være Norges kanskje fremste ekspert på frontfaget og den norske lønnsdannelsen.
Han sitter også i rentekomiteen til Norges Bank og er «medansvarlig» for rentesettingen Bjørnstad kritiserer.
Dette er frontfaget
I Norge er det den konkurranseutsatte industrien som forhandler først i lønnsoppgjøret.
Dette kalles frontfagsmodellen. Den har røtter tilbake til 1966 og baserer seg på den såkalte hovedkursteorien til samfunnsøkonom Odd Aukrust.
Frontfagsmodellen innebærer at det partene blir enige om her legger tydelige føringer for lønnsoppgjørene i resten av arbeidslivet.
Vanligvis er det Fellesforbundet (LO) som får i ansvar av LOs representantskap om å gå i front og forhandle med Norsk Industri (NHO).
Disse partene blir enige om en lønnsvekst den delen av industrien som konkurrerer med utenlandske bedrifter, kan tåle uten å miste konkurransekraft over tid.
Frontfagsmodellen innebærer at lønnsveksten i store forhandlingsområder er om lag den samme over tid, noe som gir betydelig stabilitet i lønnsfordelingen.
Les mer: Hva er egentlig frontfagsmodellen?
– For ensidig
LOs sjeføkonom er for ensidig opptatt av verdiskaping og fordeling av bedriftens overskudd – og tar for lite hensyn til inflasjonen – når han kritiserer Norges Bank og rentesettingen, mener Holden.
– Jeg oppfatter at det er enighet i utvalgene om at sentralbanken har ansvar for å overholde inflasjonsmålet og at det er et element man også må ta hensyn til i oppgjørene i frontfaget, sier han til FriFagbevegelse.
Holden understreker at han fremmer kritikken mot Bjørnstad som tidligere utvalgsleder, og ikke som medlem av Norges Banks komité for pengepolitikk og finansiell stabilitet.
Bakgrunn: Økonomi-nestor ut mot LOs sjeføkonom
Bjørnstad mener Holden bommer med påstanden om at LO er for opptatt av å dele overskuddet i frontfaget.
Sterk lønnsmoderasjon
– Vi i frontfaget har vist sterk lønnsmoderasjon for fjerde året på rad, tatt i betraktning de store overskuddene ute i bedriftene, sier han.
Bedriftene i frontfaget – den delen av industrien som konkurrerer internasjonalt – lever for tida svært godt på svak krone og god inntjening som følge av prispress utenfra.
Samtidig har lønnsandelen – den delen av bedriftens samlede verdiskaping som går med til å betale de ansattes lønn – falt til historisk lave nivåer.
Det betyr at eierne sitter igjen med en større andel av overskuddet, på bekostning av andelen til de ansatte.
Bjørnstad mener det er en misforståelse at frontfagsmodellen ikke er forenlig med inflasjonsmålet.
– Det er riktig at vi legger til grunn den langsiktige utviklingen i eksportprisene og ikke inflasjonsmålet innenlands. Men siden inflasjonsmålene er det samme i våre eksportmarkeder som i Norge, er dette helt forenlig med inflasjonsmålet til Norges Bank, sier han.
Roger Bjørnstad (til venstre) representerte LO i frontfagsutvalgets som la fram sin rapport for rundt tre år siden. Utvalget ble ledet av Steinar Holden (til høyre), som nå kritiserer Bjørnstad.
André Kjernsli
Holden gir uttrykk for sviktende tillit til den stabiliteten frontfagsmodellen bidrar til, og han uttrykker skepsis til at modellen klarer å håndtere en situasjon med svak kronekurs, mener Bjørnstad.
– Jeg mener det han sier, står i motstrid til det vi konkluderte med i rapporten til Frontfagsmodellutvalget.
Det betyr at det allerede ligger mekanismer i frontfagsmodellen for å håndtere situasjoner med langvarig kronesvekkelse.
Hvis partene mener det er nødvendig – av hensyn til økonomien og konkurranseevnen – vil de også kunne bli enige om å holde igjen på lønnsveksten.
Les hele rapport her. Kapittelet Bjørnstad sikter til, er gjengitt i faktaboksen under
Konsekvenser av endringer i kronekursen for lønnsoppgjørene og den økonomiske politikken
Hvilken betydning store endringer i kronekursen får for lønnsoppgjørene og den økonomiske utviklingen, avhenger av den økonomiske situasjonen og varigheten av den endrede kronekursen. Svekkelsen av kronekursen som skjedde da oljeprisen falt i 2014, innebar en bedring av konkurranseevnen, og det dempet nedgangen i økonomien som oljeprisfallet forårsaket. Svekkelsen av kronekursen bidro dermed til å stabilisere økonomien også på kort sikt. Skulle mer av tilpasningen til en lavere oljepris vært tatt via et lavere innenlandsk lønns- og prisnivå, slik en fast valutakurs ville krevd, måtte aktiviteten og sysselsettingen ha falt mer enn de gjorde. Med en flytende kurs kunne renten settes slik at pengepolitikken dempet tilbakeslaget i norsk økonomi.
Svekkelsen av kronekursen det siste året, i en situasjon med høy prisvekst fra utlandet, kan derimot være utfordrende for stabiliteten i økonomien. Ved inngangen til desember i år var kronekursen 15 pst. svakere enn gjennomsnittet i årene 2015–2022, målt ved industriens effektive valutakurs. Svakere kronekurs gir bedre lønnsomhet og bedre utsikter for konkurranseutsatt sektor og virker ekspansivt på norsk økonomi, mens det øker importprisene. Hvis det skulle slå ut i høy lønnsvekst i konkurranseutsatt sektor, vil det kunne føre til ytterligere prisvekst i økonomien ved at lønnsveksten i tjenestenæringene også blir høyere.
Det er flere grunner som taler imot at en kortsiktig svekkelse av valutakursen skal slå direkte gjennom i økt lønnsvekst. Store industribedrifter har gjerne betydelig valutasikring, som demper sammenhengen mellom kortsiktige valutakursbevegelser og lønnsomhet. Det er også tradisjon for at partene legger liten vekt på kortsiktige svingninger i valutakursen i lønnsoppgjørene, da volatiliteten i valutakursen er godt kjent.
Dersom den svake kronekursen blir mer langvarig, vil virkningen på lønnsveksten avhenge av hvordan partene vurderer kronesvekkelsen og den økonomiske situasjonen for øvrig. Dersom partene vurderer at det er behov for en bedring av konkurranseevnen, for eksempel på grunn av et omstillingsbehov i norsk konkurranseutsatt sektor, er det grunn til å tro at man vil forsøke å unngå at lønningene øker slik at det motvirker konkurranseevneforbedringen. Dette kan være en bra beskrivelse av utviklingen i etterkant av oljeprisfallet i 2014. Men dersom partene vurderer at den svake krona ikke går sammen med et behov for omstilling og bedre konkurranseevne, er det grunn til å regne med at høy lønnsomhet og økte importpriser også vil slå ut i høyere lønnsvekst. I så fall vil dette kunne innebære at lønns- og prisnivået i Norge øker over tid og motvirker effekten av den senere tids kronesvekkelse på kostnadsnivået.
Hvis svak kronekurs fører til at den høye prisveksten varer i noe lengre tid enn den ellers ville gjort, vil det kunne trekke opp Norges Banks styringsrente. En høyere styringsrente vil isolert sett bidra til å styrke krona, men vil samtidig dempe aktiviteten i norsk økonomi. En vedvarende svak krone kan dermed gi en målkonflikt i pengepolitikken, der Norges Bank må veie kostnadene ved at inflasjonen er over målet i lengre tid mot kostnadene ved redusert aktivitet i norsk økonomi.
I en teoretisk analyse viser Røisland mfl. (2023) at samspillet mellom penge- og finanspolitikken også kan ha betydning ved en kraftig økning i inflasjonen eller svekket kronekurs. Ved å kombinere stram pengepolitikk med stimulerende finanspolitikk, kan en høy rente dempe inflasjonen gjennom å styrke valutakursen, mens en stimulerende finanspolitikk demper nedgangen i økonomien og dermed muliggjør en høyere rente. Det vil imidlertid i praksis være flere begrensninger på bruken av en slik politikk. En høy rente vil forsterke rentebelastningen for husholdninger og virksomheter som har høy gjeld. Det kan også være vanskelig å bruke finanspolitikken symmetrisk, ved å ha en tilsvarende innstramming i finanspolitikken i en situasjon med lav inflasjon.
Kilde: Frontfagsmodellutvalgets rapport (2023): NOU 2023:30 s. 55–56
Ingen grunn til hastverk
Norges Bank har fått i oppgave å få inflasjonen ned på 2 prosent innen rimelig tid.
Enkelt forklart betyr det at det viktigste våpenet mot høy inflasjon – renta – må settes inn hvis prisveksten er for høy for lenge.
Høy inflasjon vil normalt gi stigende rente. Renta blir normalt satt ned hvis prisveksten er under målet.
– Inflasjonen kommer fra utlandet gjennom et kostnadssjokk, og vi har en sterk skjevhet i inntektsfordelingen. Da er jeg uenig i at situasjonen taler for hastverk i pengepolitikken, sier Bjørnstad.
– Holden trekker fram at sentralbanken må få ned inflasjonen «innen rimelig tid». Jeg mener rimelig tid er lenger enn det sentralbanken legger til grunn.
Men kjernen i kritikken til Bjørnstad er at renta ikke er i stand til å få ned inflasjonen, siden den har opphav i utlandet.
– Hva er da hensikten med renteøkningene? spør han.
Nå: 0 stillingsannonser