Helge Rønning Birkelund

helge@lomedia.no

Brian Cliff Olguin (foto)

Stortingsrepresentant Anna Molberg (H) har blant annet vært klar og tydelig på at hun mener regjeringen går tilbake til en tariffavtale i staten kun for å tilfredsstille LO. Ingen ting annet.

LO-leder Peggy Hessen Følsvik mener det er mye historieforfalskning ute og går i striden rundt Akademikernes nylig avsluttede streik, og Unios pågående streik.

Hun mener Høyre har forsøkt å framstille det slik at LO vil forhandle alene med staten, og tvinge Akademikerne og Unio med på den samme avtalen.

– Det er så langt fra sannheten som det er mulig å komme. Det er å snu saken helt på hodet. Vårt krav er ikke at vi skal bestemme, men at alle skal sitte i samme rom og ha den samme innflytelsen over lønnspolitikken i staten, sa Peggy Hessen Følsvik, da hun talte til LOs representantskap dagen etter at 125-årsjubileet ble behørig feiret.

Skrudde klokka tilbake

Historien om årets strid om statsoppgjøret, startet egentlig i 2016. Da ble Akademikerne enige med Høyre-regjeringen om at de skulle ha sin egen avtale.

– Ikke fordi de skulle ha mer lokal lønnsdannelse, men at Akademikerne kunne gå ut av rommet der LO, YS og Unio forhandlet lønn med staten. Og inn i et eget rom. Til det rommet tok de med seg sin egen lønnsmasse. Dermed slapp akademikerne å dele lønnsmasse med andre ansatte i staten, sa Peggy Hessen Følsvik.

Og la til:

– Jobben med å sikre en rettferdig lønnsutvikling ble overlatt til LO, YS og Unio. Noen synes vi tar hardt i, når vi kaller en sånn tilnærming usolidarisk. Men jeg har virkelig ikke så mange andre ord for det enn å lukke døra inn til 1. klasse. For det store flertallet av LOs medlemmer i staten er også langtidsutdannet, fortsatte hun.

Unio kom etter

I 2022 fant Unio det best å gå over på en likelydende avtale som Akademikerne sin.

– Dermed ble det enda færre til å ta del i fordelingspolitikken og sikre rettferdig lønn for alle, sa Følsvik.

Unio sitt linjeskifte betød også at de sammen med Akademikerne ble størst i staten. Dermed fikk de kontroll på lønnsdannelsen til de uorganiserte. Gjerne midlertidig ansatte uten forhandlingsmakt.

– Med lønnsmassen til de uorganiserte og lokale forhandlinger har Akademikerne og Unio sikret seg en betydelig pott de kan bruke til skeivfordeling, til fordel for de med høyest lønn. Slik at det sitter kollegaer, vegg i vegg eller på samme kontor med samme utdanning, samme ansiennitet og erfaring. Og samme oppgaver. Men med ulik lønn. Sånn kan vi rett og slett ikke ha det. Det mener heller ikke staten, sa LO-lederen.

Hun viste til at det store flertallet av virksomhetsledere mener flere avtaler er krevende. Det gjør det vanskelig å lede en virksomhet på en god måte når lønna er urettferdig, sa hun.

– Gir dårligere kår

LO gikk inn i forhandlingene i statlig sektor med et mål om å få én avtale i staten. Det var også ambisjonen til staten som motpart.

– Fordi de så at ulike tariffavtaler gir dårlige kår for å drive god ledelse, sa Følsvik.

– Men det å forhandle om én felles avtale, betyr også å både gi og ta. Det betyr ikke at vi får det helt som vi vil, selv om Høyre synes å tro det, fortsatte hun.

Hun unnlot å blande seg inn i den interne striden i LO.

NTL sa som kjent nei til den fremforhandlede avtalen. Og det er fortsatt spenning knyttet til uravstemningen i LO Stat.

LO-lederen dristet seg «bare» til å si følgende:

– Helt ærlig må jeg bare si at den avtalen som nå ligger på bordet, og som forhandlingsdelegasjonen i LO Stat sa ja til, er ikke slik den ville ha vært hvis vi bestemte helt selv. Derfor skjønner jeg at mange medlemmer er usikre på om avtalen er god nok.

Større forskjeller

Strategien til flertallet i forhandlingsdelegasjonen mener LO-lederen har tatt konsekvensen av følgende:

– Uten en felles avtale finnes det ikke muligheter for å hindre at lønnsutviklingen tar hver sin vei. At forskjellene blir stadig større, og at mulighetene for å reparere skaden blir mindre. Og at vi bare får denne ene sjansen til en felles avtale. Noen ser seg tjent med at lønningene skal få løpe løpsk, og bryte ut av den kollektive fornuften.

– Men fordi LO er så store og så representative som vi er, forhandler vi lønn i alle sektorer. Sammen med de andre hovedorganisasjonene, og deres forbund. Det er vår styrke og representativitet som gjør at vi kan ivareta helheten. Den helheten som gjør at den norske modellen virker. Den helheten som gjør at frontfagsmodellen kan gjøre jobben sin.

Roste frontfaget

LO-lederen viste til frontfagsmodellen, som betyr at alle andre bransjer og sektorer skal få om lag det samme.

– Noen tror det representerer et tak. Men i realiteten er det et gulv. På den måten løfter vi hele laget, og alle områder blir sikret en del av verdiskapingen. Og derfor er frontfagsmodellen ikke bare viktig for konkurranseutsatt industri. Den er viktig for alle som jobber i staten, i kommunene og i andre deler av privat sektor. Det er vårt viktigste virkemiddel for å bekjempe lavlønn og sikre likelønn.

Hun gratulerte Jørn Eggum & co. i Fellesforbundet med en god ramme på 5,2 prosent.

– Det baserer på en god måte industrien sin lønnsevne og behovet for å sikre arbeidstakerne deres del av verdiskapingen. Samtidig fungerer det som et gulv for oppgjørene i andre bransjer og sektorer. I kommunene. Og i staten. 5,2 prosent er nok til å sikre reallønnsvekst for alle grupper, hvis anslagene for prisveksten slår til, var hennes budskap.

Ta større ansvar

Sykelønn er blitt en snakkis den siste tiden, etter at Venstre lanserte sitt forslag om å kutte i sykelønnen.

IA-avtalen som Stoltenberg-regjeringen i sin tid inngikk med arbeidslivets parter, skal forhandles om i høst.

– La det være helt klart, dere: Ingen – heller ikke LO – er fornøyd med et sykefravær som går opp. Det er et tegn på at ikke alt er som det skal være. Med folkehelsa. Og med arbeidslivet, sa Peggy Hessen Følsvik.

Samtidig avviser hun det hun kaller høyresidens go-to-løsning, nemlig å kutte i sykelønna.

– Vår løsning er å se på hvordan vi kan få fraværet ned, mener LO-lederen.

Hun skal sette seg ned, sammen med NHO, og diskutere ett av forslagene som sysselsettingskommisjonen i sin tid foreslo.

– Det innebærer at staten tar et litt større ansvar for kostnadene ved korttidsfravær. Mens arbeidsgiverne til gjengjeld tar et litt større ansvar for langtidsfraværet. Vi må hele tiden lete etter måter å få sykefraværet ned på. Men LO vil aldri akseptere at byrden lempes over på de arbeidstakerne som blir syke. Heller ikke at arbeidsgiverne settes i en situasjon der de presser syke arbeidstakere ut av jobben.