Irene Rønold, Dagsavisen

Fra slutten av 1990-tallet og fram til i dag har avstanden mellom de høyeste og laveste månedslønningene blitt betydelig større. Det viser nye tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB).

– Gruppene med høyest lønn har hatt en sterkere lønnsutvikling enn de med lavere lønn. Størst avvik er det mellom bunn og topp, sier Knut Håkon Grini, seniorrådgiver i SSB, til Dagsavisen.

Mye av utviklingen skyldes at de som tjener mest, drar fra resten.

– De øverste ti prosentene har dratt fra absolutt alle andre, sier Grini.

• Dette er lønna i over 300 yrker

Rask økning

En person med jobb i laveste lønnsgruppe må i snitt jobbe i nesten fire måneder for å tjene like mye som en gjennomsnittsperson i den høyeste lønnsgruppen gjør på én måned, viser analysen.

I 1997 var månedslønnen til de ti prosent best betalte 2,8 ganger større enn gjennomsnittslønna til de ti prosent lavest betalte jobbene.

I 2017 var tilsvarende forholdet 3,8. Det tilsvarer en lønnsforskjell på 65.600 kroner i måneden.

Avstanden fra lavest til høyest lønn er størst i privat sektor. Samtidig er det i offentlig sektor at ulikheten har økt raskest.

Det skyldes både at ulikheten var lavere i offentlig sektor i utgangspunktet, og at stat og kommune tilpasser seg det øvrige markedet, ifølge Grini.

– Hvis du skal begynne å rekruttere ledere fra privat sektor til stat og kommune, kan du ikke holde et prisnivå som ikke stemmer. Du vil få tilpasninger etter markedet, sier Grini.

Ikke overrasket

John Leirvaag, forbundsleder i Norsk Tjenestemannslag (NTL), sier utviklingen er sterkt beklagelig.

– Det forundrer meg ikke. Men utviklingen går i motsatt retning av det vi ønsker. Små lønnsforskjeller er nettopp noe av det vi er kjent for i Norge. Det bidrar til økt produktivitet og bedre samarbeid, sier han.

Norsk Tjenestemannslag er en fagforening for ansatte i statlige virksomheter. Leirvaag tror noe av årsaken til at forskjellene øker i offentlig sektor er at stadig mer av lønnsdannelsen er skjøvet ut på virksomhetene.

– Før foregikk lønnsdannelsen i større grad i sentrale forhandlinger. Da kunne vi ta grep sentralt for å tette gapet mellom høyest og lavest. Nå fordeler virksomhetene mer av pengene selv, sier Leirvaag.

En annen faktor han trekker fram er at forhandlingene i stadig større grad foregår på individnivå.

– Tendensene ute i virksomhetene trekker i den retningen, sier han.

– Må ikke også stat og kommune tilby høy lønn dersom de skal tiltrekke seg kompetansen de trenger?

– Hvis virksomhetene begynner å konkurrere med hverandre om ansatte, slåss man i realiteten internt i staten om kompetanse. Da bidrar man samtidig til å skru opp lønnsnivået på de høyest lønte, sier Leirvaag.

• Kamp om nestledervervet i NTL

Endret arbeidsmarked

Mange av yrkene som befinner seg i den laveste lønnsgruppen er jobber der man oppholder seg i kort tid. Eksempler er butikkansatte, lærlinger, servitører og medarbeidere på gatekjøkken.

Gruppa som har høyest lønnsnivå inkluderer ledere og folk med spesialkompetanse, som for eksempel leger og folk med jobb innen finans og forsikring. De har en spisskompetanse som gjør at prisen på deres arbeidskraft stiger, sier Grini.

Midt på lønnsstigen finner vi lærere, snekkere, politifolk og sykepleiere. Også her har avstand økt til de på toppen.

Knut Håkon Grini tror endringer i arbeidsmarkedet kan være noe av årsaken til at forskjellene i lønn øker.

– Før hadde man en stor gruppe industriarbeidere. De har blitt erstattet av mer høykompetent arbeidskraft, fordi mange arbeidsoppgaver har blitt automatisert. Og høyt kvalifiserte arbeidskraft lønnes bedre. I tillegg er det blitt flere om beinet på jobber som krever mindre utdanning, sier Grini.

• Kronikk: «Små forskjeller er best for samfunnet»