Her finner du Audun Lysbakkens tale

Gratulerer med dagen!

Jeg hadde håpet å gå ut i solen i dag. Men heller ikke i år kan vi møtes på samlingsplassen for å toge sammen gjennom gatene.

Møte kjente som vi skulle omfavnet, og slått av en prat med. Bli litt ekstra inspirert av noen som er ute i samme ærend.

I stedet for å feire sammen på Youngstorget, på Torgallmenningen eller ved haikjeften i Narvik så blir vi hjemme.

I stedet for å toge gjennom Tromsø, Trondheim, Stavanger og Hammerfest bak røde flagg, blir vi hjemme.

Jeg håper likevel dere føler på fellesskapet. Det gjør jeg.

1. mai er arbeiderbevegelsen sin høytidsdag. Solidaritetsdagen. Jeg kjenner på fellesskapet.

Jeg kjenner på fellesskapet når jeg leser om de hundrevis av innsamlingsaksjonene som er satt i gang for å redde lokale bedrifter og stam-puber det siste året.

Og når jeg leser om alle de bedriftene og privatpersonene som har vært innom med mat til Fattighuset.

Mange har innsett hvor sårbare vi er når vi står alene.

Vi står alle sterkere i et samfunn med små forskjeller og sterke fellesskap.

Det er derfor folk sitt ønske om en mer rettferdig krisepolitikk og et mer rettferdig Norge etter pandemien er så sterkt nå.

---

Arbeidsfolk og barn og unge har betalt den høyeste prisen for krisen.

Flere hundre tusen har blitt rammet av nedstenging, permitteringer, oppsigelser og konkurs.

Mange har fryktet for jobbene sine.

Altfor mange sliter med å få pengene til å strekke til.

Akkurat nå er over 200.000 personer arbeidsløse.

Det er 200.000 veldig gode grunner til å markere 1. mai!

--

1. mai er en festdag og en kampdag.

Fest fordi vi feirer dem som gikk foran, en arbeiderbevegelse som i mer enn hundre år har kjempet for et samfunn for de mange – ikke bare for de få på toppen.

Kamp fordi mye gjenstår.

Målet er det samme i dag som gjennom hele det forrige århundre:

Arbeid til alle!

Full sysselsetting, små lønnsforskjeller og et arbeidsliv med rettigheter og makt til arbeidsfolk.

---

Hvem har båret de tyngste byrdene dette året?

Arbeidsløsheten har rammet butikkarbeidere, hotell- og restaurantarbeidere, ansatte i uteliv, kulturliv og reiseliv.

Økt arbeidspress eller størst risiko for smitte har rammet renholdere, bussjåfører og togkonduktører, ansatte i skoler og barnehager, sosialarbeidere og selvfølgelig helsearbeiderne våre.

Samtidig har arbeidsgiverforeningene krevd at nettopp disse gruppene må moderere seg.

Hallo! Er det noen som bør moderere seg så er det direktørene i privat sektor hvor gjennomsnittslønnen nå har passert én million kroner.

Selv i et kriseår har direktørene økt sin allerede høye lønn med betydelig mer enn vanlige lønnsarbeidere.

Dette er forskjells-Norge.

Nå trengs en politisk vår for sosial utjevning.

Et rettferdig Norge.

----

Arbeidsløsheten øker mest blant kvinner.

Samtidig har vi et tilbakeslag for likelønn for første gang på årevis.

All applausen arbeidsfolk har fått det siste året hjelper ikke på ubetalte regninger eller strevsomme dager.

I stedet for flere klappsalver trengs et mer rettferdig arbeidsliv.

En ny rødgrønn regjering må sørge for:

Et arbeidsliv hvor det er rett til hel stilling som gjelder. Fordi alle fortjener den tryggheten det gir å vite at regningene kan betales, og når familien kan være sammen.

Da må vi styrke retten til heltid.

Et arbeidsliv med en sterkere fagbevegelse. Fordi folk er sårbare aleine, men sterke sammen.

Da må vi gi fullt skattefradrag for fagforeningskontingent, så enda flere blir med.

Et arbeidsliv hvor det er fast jobb som gjelder. Fordi løsarbeid gir vanlige folk mindre makt over egne liv og egen arbeidsplass, og presser lønns- og arbeidsforhold i feil retning.

Da må vi stenge døren som høyresiden åpnet for mer midlertidighet i arbeidsmiljøloven.

Da må vi gi fagforeningene sterkere maktmidler mot sosial dumping.

Og da må vi ta et oppgjør med bemanningsbransjen. De som har sørget for at arbeidsfolk igjen må stå – om ikke med luen i hånden – så med mobilen i hånden, og lure på når de får jobb og hvor mye de får jobbe.

I deler av arbeidslivet er utviklingen dramatisk.

Mens de på toppen har blitt rikere,

er løsarbeid blitt hverdagen for altfor mange.

Det skjer i deler av industrien og i bygg- og anleggsbransjen.

Det skjer til og med i kommunene og helsevesenet vårt.

---

Roald Pedersen er en ung industriklatrer som jobbet for et bemanningsbyrå i olje og offshore-industrien da koronaen traff i fjor.

Da oppdragene stoppet, stoppet også sjefen lønningene til de ansatte.

Roald gikk i tre måneder uten inntekt. Fordi firmaet ikke ville permittere ham, fikk han heller ikke penger fra NAV.

Til slutt hadde han 24 kroner på kontoen, og løsningen ble å lete etter mat i søppeldunkene utenfor matvarebutikkene.

Heldigvis hadde Roald organisert seg, og med hjelp fra Fellesforbundet, fikk han etter en lang og tung kamp gjennomslag for lønnskravet sitt.

Nå har Roald fast jobb i et annet firma.

Han er ikke er overrasket over at det finnes folk som vil utnytte andre.

Det er omfanget som er så ubegripelig. At de samme folkene får holde på over tid.

Vi kan jo ikke ha det sånn. De folkene som drev bemanningsbyrået Roald jobbet i, de har startet på nytt, de.

Under nytt navn kjører de på. Same shit. New wrapping.

Sjansen er stor for at nye arbeidere opplever det samme som Roald. I en runddans av utrygghet.

Det blir ikke mye igjen av frasene om et trygt arbeidsliv.

«En tsunami av systematisert løsarbeid». Sånn beskrev tre ledende tillitsvalgte fra industrien utviklingen i flere bransjer, i et innlegg i forbindelse med landsmøtene i de politiske partiene.

De vil ha en avvikling av bemanningsbransjen. For når innleie og midlertidighet tar over for faste stillinger faller organisasjonsgraden, så faller lønnsnivået og så øker forskjellene.

De tre har vedtak i en rekke LO-forbund i ryggen.

De tillitsvalgte blir hørt av SV.

Vi skal ha faste jobber, ikke innleie.

Bemanningsbyråene skal ut av arbeidslivet vårt.

--

Her er en solskinnshistorie fra Stavanger som jeg håper vil få dere til å smile.

Bare hør på dette:

Det var en gang en skole som hadde en skolefritidsordning. På Jåtten skole i Stavanger fantes det en klok rektor og en proaktiv SFO-leder som for en 10års tid siden bestemte seg for at alle de ansatte på skolefritidsordningen skulle jobbe i hele, faste stillinger.

Lederen på SFO, Mona Skaaren forteller at hun var lei den hyppige utskiftningen i personalet.

Hvert år mistet de en tredjedel av alle ansatte, og måtte hele tiden lære opp nye.

Ofte var det studenter eller andre som var innom, som egentlig hadde andre planer og drømmer i livet.

Den stadige utskiftingen av folk gikk ikke bare ut over den faglige utviklingen på SFO, det gikk utover arbeidsmiljøet, og ikke minst: Det gikk ut over barna. De kom aldri videre i utviklingen av tilbudet til ungene.

Så tok Mona og rektor en veldig klok beslutning:

De bestemte seg for at de bare skulle ansatte folk i 100 prosent. Faste stillinger.

De fikk søkere med fagbrev innen barne- og oppvekstfag, og med sosialfaglig bakgrunn.

Resultatet? Folk trivdes og fortsatte i jobben. Ingen slutter på Jåtten SFO.

De har ikke lyst ut stillinger på 7 år!

Hele faste stillinger i et miljø hvor de ansatte jobber sammen som et lag rundt ungene for å skape en helhetlig, mer praktisk og variert skoledag.

Nok folk er det viktigste for god kvalitet i SFO. Akkurat som det er det i eldreomsorgen.

Vi skal ha en bemanningsnorm på sykehjemmene.

Vi skal ha lærernorm i skole og i barnehager.

Nok folk i barnevernet og i NAV.

Nok folk, ikke budsjettkutt og markedstenking.

Det er sånn jeg definerer kvalitet i offentlig sektor.

--

Velferdsstaten trengs fordi det er så mye markedet ikke kan løse på en rettferdig måte.

«Markedet» bryr seg for eksempel ikke om at ¼ av Norges befolkning ikke har råd til å kjøpe seg et sted å bo.

Norge trenger en helt ny boligpolitikk. Som i Danmark vil vi innføre allmenne boliger. Et trygt alternativ for de som ikke kan eller vil kjøpe, med langtidskontrakt og stor råderett over boligen.

Skattesystemet må endres sånn at prisveksten dempes og det lønner seg mindre for de rike å putte penger i eiendom.

Og en nasjonal boligplan må sørge for at det bygges nok og riktig.

Bolig skal være noe å bo i, ikke noe å spekulere i.

«Markedet» kan heller ikke få styre velferden vår.

Sykehus er ikke butikk, og derfor bør foretakene skrotes og mer demokratisk styring innføres.

Fødeavdelinger skal ikke legges ned av direktører, folk skal kunne stille sine representanter til ansvar for det som er viktigst i sitt lokalsamfunn.

I barnevernsmarkedet – smak på det ordet, for det er våre mest utsatte barn det er snakk om – tar noen få kommersielle giganter over mer og mer.

Milliardærer og utenlandske kapitalfond driver ikke med idealisme.

De kjøper opp norsk velferd fordi de er ute etter lettjente penger.

Til det sier vi nei. Hver krone som bevilges til sykehjem skal gå til omsorg.

Hver krone som bevilges til barnehager skal gå til barna.

Hver krone som bevilges til barnevern skal gå til trygghet.

Velferdsprofitørene skal ut.

Pengene skal gå til velferd for de mange, ikke profitt for noen få.

Mer privatisering og marked betyr at verdiene overføres fra de mange til noen få.

Derfor vil vi ta fiskekvoter tilbake fra trålredere og kvotebaroner og gi dem til kystens folk.

Derfor vil vi stoppe raseringen av taxinæringen, som vil sette underbetalt løsarbeid i system for sjåførene.

Og derfor vil vi ta jernbanen vår tilbake til fellesskapet.

Folk ønsker seg mer moderne og raskere tog. I stedet har regjeringen gitt oss et kaos av ulike jernbaneselskaper, og det eneste det har blitt mer av i jernbanen er direktører med millionlønn.

Nå vil regjeringen gjennomføre en evighetsprivatisering av jernbanen ved hjelp av EØS. Det er derfor SV sier nei til EØS, vi vil ikke bli tvunget med på mer av høyresiden sin markeds- og privatiseringspolitikk gjennom direktivene fra Brussel.

Vi krever veto mot jernbaneprivatiseringen. Behandlingen av EUs jernbanepakke må utsettes til etter valget, så folk får sagt sitt!

Jernbanen skal frakte folk rundt i Norge, ikke overskudd ut av Norge.

---

Der regjeringen har rigget skattesystemet for de rikeste, vil vi rigge det om, sånn at vi øker skattene på de store formuene, de rikes skyhøye arv og de høyeste inntektene.

Og der de har gjennomført brutale, usosiale kutt, vil vi gi de fattigste og syke pengene tilbake. Krone for krone.

For ved siden av rikdommen, finnes fattigdommen.

Det er på tide å reversere kuttene i arbeidsavklaringspenger. Gi barna tilbake brillestøtten, de uføre tilbake barnetillegg og øke bostøtte og minstepensjon.

Og det er tid for å bygge ut velferden vår.

Det var SV som sørget for den største velferdsreformen i nyere tid, rett til barnehageplass med makspris for alle barn. Nå vil vi prioritere to nye reformer.

Tannhelse til en rimelig pris for alle.

Og gratis SFO i hele landet.

Vi vil ha mer å leve av for de som har minst.

Vi vil ha bedre velferd for vanlige folk.

Og de rike skal betale for det.

Rettferdig Norge.

--

Utslippene må bort.

Det grønne skiftet er ikke lenger noe vi håper skal skje. Det er i gang.

SV har lagt fram et klimabudsjett.

SV har en plan for et rettferdig grønt skifte hvor Norge skal være både nullutslippssamfunn, industrinasjon og velferdsstat.

En plan for å kutte, bygge og dele.

Dette blir den nye konflikten i årene som kommer:

Høyresiden vil ha et grønt skifte på markedet sine premisser.

Vi vil ha et rettferdig grønt skifte, der fellesskapet er motoren og vi får både utslippene og forskjellene ned.

Norge kan bidra med løsninger verden trenger, og samtidig sikre inntekter og arbeidsplasser.

Vi må bygge ut fornybar energi for å erstatte fossil energi.

Vi må satse på havvind og hydrogen, karbonfangst- og lagring.

Bioindustri, batteriindustri, bli verdensledende på grønn skipsfart.

Men for å komme i gang med disse nye oppgavene er det også noe vi må slutte med.

Det er allerede funnet mer fossil energi enn det er mulig å brenne hvis vi skal hindre katastrofal global oppvarming.

Da gir det ingen mening å leite etter mer.

---

De som forurenser mest må betale mest.

De som har mest slipper også ut mest. De rikeste 10 % i Norge faktisk - dobbelt så mye som folk flest.

Avgiftene på luksusforbruk må opp og det må bli dyrere billetter for dem som flyr mange ganger enn den som bare har råd til en tur eller to.

Vi vil ha en grønn folkebonus. Når en klimaavgift går opp skal pengene gå direkte tilbake til folk.

Det kan vi for eksempel gjøre ved at pengene går til alle som tjener under en viss sum.

Da vil ikke arbeidsfolk og de med lite tape, de kan tvert imot gå i pluss.

Et rettferdig grønt skifte

Et grønt samfunn for de mange – ikke grått og for de få.

---

<Internasjonal solidaritet>

Første mai er en dag for internasjonal solidaritet.

De fattige landene er hardest rammet også av krisen pandemien har utløst.

Derfor må Norge gå foran og kreve sletting av gjeld for fattige land, og trappe opp kampen mot skatteparadisene som er en kreftsvulst på den globale økonomien og en katastrofe for fattige land.

---

Norsk Folkehjelp bidrar i arbeidet med smittevern og informasjonstiltak mot korona.

For urfolk i Latin-Amerika er kampen mot koronaviruset både en kamp for liv og helse og en demokratikamp.

I Gaza bor det to millioner mennesker som er sperret inne på et lite område. Mange bor med storfamilien, det er ikke uvanlig at så mange som 30 personer bor sammen. Under slike forhold er det nærmest umulig å holde avstand.

I Sør-Afrika bor mange millioner i midlertidige skur på land eid av andre og med stadig trussel for å bli forvist. Når man bor i en slum uten rent vann og ordentlige sanitærforhold er det vanskelig å stoppe en pandemi.

Vi kan ikke la pandemien stanse den globale kampen mot urett og demokrati.

Støtte Norsk Folkehjelp sin 1.mai-aksjon.

--

Til høsten er det valg.

Norge trenger en ny kurs.

SV vil felle Høyre-regjeringen. Og vi inviterer alle på rødgrønn side til samarbeid om en ny regjering.

Vi vil ha en rødgrønn regjering, bundet til venstresiden i norsk politikk.

Det er det som vil gi kraftfull forandring. For å gjøre noe med forskjells-Norge. For å løse klimakrisen. For internasjonal solidaritet.

En stemme til SV er en stemme for et rettferdig Norge og et rettferdig grønt skifte.

Og det er en stemme for at vår neste regjering skal være rødgrønn, ikke en sentrumsregjering med kun Sp og Ap. Da får vi ikke den forandringen som trengs.

SV er et rødgrønt folkeparti. Vi bygger en folkebevegelse for rettferdig fordeling og miljø.

Det er tid for rettferdighet i stedet for grådighet

Det er tid for solidaritet i stedet for ulikhet.

Rettferdig Norge.

Rettferdig grønt skifte.

Rødgrønn regjering.

For de mange, ikke for de få.

Gratulerer med dagen!