Torgny Hasås

torgny@lomedia.no

Situasjonen i norsk arbeidsliv er alvorlig.

Det er brudd i samarbeidet mellom de store organisasjonene. LO og NHO snakker ikke sammen.

9. desember i fjor bestemte LO seg for å bryte alt samarbeidet med NHO.

– Vi bryter partsforholdet med arbeidsgiversiden. Uryddighetene som pågikk underveis før IA-forhandlingene brøt sammen, var et stort tillitsbrudd, sa LO-leder Peggy Hessen Følsvik da LO annonserte bruddet.

Tilsynelatende er det en bagatell som gjør at den norske modellen og trepartssamarbeidet knaker i sammenføyningene.

Uenigheten som har kommet fram er bare knyttet til hvor lenge en ny avtale om det inkluderende arbeidslivet skal vare. Skal den vare to år eller fire år eller kanskje tre år.

NHO har seilt inn i IA-forhandlingene kompromissløst. NHO-sjefen, Ole Erik Almlid, ble intervjuet av VG i begynnelsen av september i det IA-forhandlingene startet.

Da sa han at «Jeg kommer ikke til å signere en ny IA-avtale for de neste fire årene, hvor man freder dagens sykelønnsordning.»

Det er flere i NHO-systemet som mener at det var feil strategi.

Mens det i LO er enighet om politikken, og mange som vil snakke offentlig, er det motsatt i NHO.

Det er uenighet innad og ingen vil snakke offentlig.

Men et bilde tegner seg.

De store industribedriftene, organisert i Norsk Industri, med et nært partssamarbeid og et oppegående tillitsvalgtapparat har et forholdsvis lavt sykefravær. De er best i IA-klassen.

Dette arbeidet vil Norsk Industri skal fortsette. Men like viktig for Norsk Industri er andre samarbeidsprosjekter med fagbevegelsen. For eksempel Kraftløftet som skal sikre Norge fornybar kraft i åra framover.

Dette er prosjekter som er viktige for industrien. De halter videre så lenge LO ikke vil møte NHO.

Et annet problem for Norsk Industri er neste års lønnsoppgjør.

– Hvis det ikke ligger en underskrevet IA-avtale på bordet, og det har blitt et borgerlig flertall på Stortinget, så kommer vi til å kreve full lønn under sykdom ved neste års oppgjør, sa Fellesforbundets leder Jørn Eggum til FriFagbevegelse før helga.

Til neste års lønnsoppgjør skal Norsk Industri møte Fellesforbundet i frontfagsforhandlingene.

Norsk Industri kan da risikere å få hele sykelønnsproblematikken i fanget.

Norsk Industri får alle problemene, og får lite igjen for NHOs steile holdning.

Andre landsforeninger, som NHO Service og Handel, har medlemsbedrifter med høyt sykefravær har vist en kompromissløs holdning. De kommer til forhandlingsbordet først når de store flokene er løst.

Administrerende direktør i NHO Service og Handel, Anne-Cecilie Kaltenborn, sa til NTB i begynnelsen av november at «det viktigste for vår sektor er å oppnå en enighet om en sykelønnsordning som gir et sterkere insentiv til jobbnærvær enn i dag.»

Sterkere insentiv for jobbnærvær kan lett oppfattes som tapt inntekt ved sykdom; sykelønnskutt.

Posisjonene er steile. Alle peker på alle. Men det er på arbeidsgiversida uenigheten er størst. Det er der det kan bli størst behov for å flytte posisjoner.

På arbeidstakersida er LO kompakt samlet. Innad i LO er det ingen spor av uenighet om hvordan saken er håndtert. Det er ingen obsternasige fagforeningsledere som stikker nesa fram og kritiserer LO-ledelsen.

Demonstrasjonene i forbindelse med NHOs årskonferanse viste en samlet LO-front mot NHOs forslag. Også fagforeninger fra Unio stilte opp i kulda skulder ved skulder med sine kamerater i LO.

Dagen før NHOs konferanse gjennomførte NRK et av de selsomste innslagene i norsk TV-historie i programmet «Debatten». For første gang gjennomførte de en debatt der det var sju mot én.

På den ene sida sto LO-leder Peggy Hessen Følsvik aleine, på den andre sida sto fire arbeidsgiverorganisasjoner og de tre arbeidstakerorganisasjonene YS, Unio og Akademikerne.

NRK tegnet et bilde av at det var vrange LO som sto i veien for en løsning. Mange ble overrasket at YS valgte arbeidsgiversida. Det er mer åpenbart hvorfor Unio og Akademikerne valgte å stille seg i opposisjon til LO.

For Unio og Akademikerne spiller det liten rolle om folketrygdloven endres slik at den ikke lenger dekker 100 prosent lønn ved sykdom. Tariffavtaler i offentlig sektor har slike bestemmelser.

Det gjør at de fleste av Unio og Akademikernes medlemmer med tariffavtaler allerede er sikret full sykelønn.

For Unio og Akademikerne gjelder dette makta i norsk arbeidsliv.

Siden den første hovedavtalen ble undertegnet i 1935 har det vært LO og NHO (eller AFL og NAF som de het da) som har bestemt kjørereglene i norsk arbeidsliv.

I 1935 var fagorganisert i realiteten det samme som LO-medlem. Etter hvert som industriarbeiderklassen har blitt færre og mer akademiske yrker blitt flere, har LOs grep om arbeidslivet og avtalene blitt svekket.

For eksempel var det fram til år 2000 bare LO og NHO som satt i Teknisk Beregningsutvalg (TBU). Fra 2000 kom de tre andre hovedorganisasjonen med etter å ha banket på døra i mange år.

LOs andel av de fagorganiserte har sunket, og er nå under 50 prosent. Dette har gjort at spesielt Unio og Akademikerne vil ha mer innflytelse.

Tydeligst har det vært i kampen om tariffavtalen i Staten. LO Stat vil ha én tariffavtale i staten. Unio og Akademikerne vil ha sin egen. Dette førte til en langvarig streik i fjor.

Men også i andre sammenhenger har Unio og Akademikerne markert opposisjon til LO. For eksempel da det offentlige utvalget som skulle vurdere frontfaget, Holden 4, ble publisert, hadde Unio og Akademikerne egne mindretallsmerknader.

Derfor frøs LOs forhandlere til is da de oppdaget at det foregikk samtaler mellom Unio og Akademikerne på den ene sida og NHO på den andre sida om IA-avtalen. Samtaler som skjedde bak LOs rygg. Dette ble oppfattet som en truet mot selve sentralaksen i norsk arbeidsliv.

IA-avtalen er viktig nok i seg selv. Den blir sett på som et klassespørsmål. Venstresida ønsker å tegne et bilde av at høyresida skal tvinge arbeiderklassens rettigheter tilbake til 70-tallet.

Sykelønnsspørsmålet er derfor et ypperlig tema i en valgkamp for venstresida og Arbeiderpartiet.

Nå har rett nok Høyres leder, Erna Solberg, tatt mye av piffen ut av dette argumentet ved å si at Høyre ikke vil fremme forslag om kutt i sykelønna de neste fire årene.

Når NHO i tillegg virker å være villige til å løse opp de sterke båndene mellom LO og NHO som har vart siden hovedavtalen i 1935, forsvinner kompromissviljen hos LO som dogg for sola.

Men som det er sagt: Det er lettere å starte en krig enn å avslutte den.

Nå er problemet for alle å finne en ærefull retrett.