Torgny Hasås

torgny@lomedia.no

Omslaget på Vilde Fastvolds nye bok «De ubetydelige» viser en mann med sekk og stav som skuer utover Oslo.

Bildet gir assosiasjoner til Theodor Kittelsens berømte eventyrillustrasjon; «Soria Moria», drømmen om å bo og jobbe et fantastisk sted.

Mange som kommer til Norge for å jobbe har en drøm om hvor flott det er her. 

Verdens beste arbeidsliv

«Vi har verdens beste arbeidsliv», er det første sitatet i boka. Det er NHO-sjef Ole Erik Almlid som har uttalt dette. Sitatet følges opp av et tilsvarende utsagn fra LO-lederen.

Torgny Hasås

For mange ble arbeidet i Norge historien om drømmen som brast, om drømmen som ble til et mareritt. Fastvold viser oss baksida av «verdens beste arbeidsliv». 

For åtte år siden begynte hun å oppsøke steder der utlendinger som lever utenfor den norske velferdsstaten møtes. Hun var innom Caritas’ ressurssenter for arbeidsinnvandrere, Kirkens Bymisjons ulike tilbud og helsesenteret for papirløse immigranter.

I arbeidet har hun hatt kontakt med disse og LO i Oslo. Til sammen intervjuet hun 200 personer. 18 av dem kom hun tettere på.

Vil menneskeliggjøre

Arbeidet har resultert i en doktoravhandling, og nå boka «De ubetydelige». Hun disputerte rett før 17. mai.

– Hva vil du med boka?

– Jeg har et ønske om å synliggjøre og kanskje også menneskeliggjøre en del av dette arbeidslivet, som er midt iblant oss, men som kanskje mange ikke ser, sier Fastvold.

Hun vil vise fram hvem det er som har de mest utrygge, usikre, helsebelastende og underbetalte jobbene i arbeidsmarkedet. Hvem er de, hvordan har de det her, og hva er viktig for dem? 

Det er snart ni år siden hun begynte dette arbeidet. Mesteparten av feltarbeidet ble gjort i 2016. Det var da hun ble kjent med de som hun har gitt tittelen til boka «De ubetydelige».

Stort spenn

Det som slo henne, var at det var stort spenn i bakgrunnen til de hun traff. Det kunne være asylsøkere med avslag, EØS-borgere som var her på kortsiktig opphold eller en utlending med familiegjenforening. 

– Det jeg så, var at selv om det var store forskjeller i bakgrunnen, så var det liten forskjell når de prøvde seg i det norske arbeidslivet, på både arbeidskår og muligheter for hjelp når de trengte det

– Er disse erfaringene relevante. Det er tross alt sju år siden?

– Jeg har jo fulgt med på feltet etter det. Det ser ikke ut til at det er så veldig mye som er forandret. Det har skjedd noen endringer i regelverket, men i grove trekk kan det jeg beskriver, like gjerne skje i dag.

Nektet registrering

I alt møter vi ti personer i boka. Ingen av dem har norsk statsborgerskap. Fastvold beskriver hvordan de bor, hvordan de jobber og ikke minst møter med norske myndigheter. 

Hun forteller historien om rumenske Marina som har fire uker igjen før hun skal føde. Hun er i full jobb, men sliter å få rettigheter i det norske trygdesystemet fordi hun blir «nektet registrering», det vil si få norsk personnummer.

Hun har ikke fast stilling, hun er tilkallingsvikar. Uten personnummer mister hun rettigheter i folketrygden selv om hun har betalt det hun skal i skatt.

Vi møter Assane som er så «heldig» å få jobb via norske Henning. Han får jobb, men ingen betaling.

Påført utenfra

De Fastvold har møtt, har ikke bare ulike grunner for å være her. De har også ulik tilknytning til arbeidslivet.

Noen er frilans, noen har enkeltpersonforetak, noen er utstasjonerte arbeidstakere som får jobb i Norge via en utenlandsk arbeidsgiver, noen er innleide og noen er faktisk også fast ansatte. 

– Det de har felles, til tross for masse ulike landbakgrunner og utdanningsbakgrunner er hvordan de har blitt behandlet i det norske arbeidsmarkedet og hvor lett eller vanskelig det er for dem å få hjelp når de utsettes for noe kritikkverdig. 

– Du skriver at i Norge er oppfatningen at arbeidslivskriminalitet og sosial dumping er på en måte problemer som er påført oss utenfra. Du er ikke enig i det?

– Når en leser handlingsplaner og strategier mot a-krim og sosial dumping får en inntrykk av at disse spørsmålene dreier seg mye om migrasjon og åpne grenser. Det er ikke helt feil, men jeg er opptatt av at det er her det skjer: i det norske arbeidsmarkedet. A-krim skjer i norske hager og hus, på norske veier, byggeplasser og gårder med dyp involvering av norske statsborgere, både som kjøpere av tjenester, som kollegaer og som arbeidsgivere, sier Fastvold.

Informasjonssenter for papirløse

Hun viser til at løsningen som blir gitt gjerne er å kriminalisere eller bortvise, mens det som egentlig mangler er å gi omsorg og en ordentlig beskyttelse, et helhetlig og bedre tilbud til arbeidere som er utnytta i arbeidslivet, men ikke så mye at det utgjør tvangsarbeid.

Fastvold mener at det finnes noen enkle tiltak: 

– Folk må kunne melde fra når de er utsatt for lovbrudd, eller vitne til det, uten å risikere sanksjoner for brudd på utlendingsloven. Hvis en som ikke har oppholdstillatelse melder fra om lovbrudd, kan vedkommende risikere å bli utvist. Ulovlighetene vil ikke nødvendigvis stoppe. Og ordningen for fri rettshjelp kan utvides til å omfatte inndrivelse av lønnskrav. 

LO-kongressen i 2013 fattet et vedtak om å opprette informasjonssenter for papirløse arbeidstakere. I boka følger Fastvold skjebnen til dette vedtaket til det endte opp i ingenting. Da kongressen i 2017 fattet vedtak, nøyde de seg med å kreve at «asylsøkere skulle få arbeidstillatelse». 

Hvordan gikk det?

Fastvold vil ikke kritisere fagbevegelsen. I arbeidet med boka har hun samarbeidet godt med deler av fagbevegelsen.

– Jeg synes prosessen med informasjonssenter for papirløse arbeidstakere var interessant. Behandlingen av dette forslaget satte noen av disse dilemmaene som fagbevegelsen står overfor på spissen.

Siden Fastvold har fulgt personene over mange år, kan hun også delvis gi svar på spørsmålet: «Hvordan gikk det?» Svaret på spørsmålet får du ved å lese boka.