Hanna Skotheim

hanna.skotheim@lomedia.no

I en av hovedstadens mange grønne lunger skimtes en signaloransje jakke. Det er flere timer til sola står opp, men Ole Henrik Kråkenes (30) har allerede lagt flere kilometer bak seg. Å løpe i Oslos gater er ikke helt det samme som å være i den til tider værharde oljebyen Stavanger. Ei heller i det lille øysamfunnet Solund på Vestlandet hvor Kråkenes tråkket rundt i 16 år. Men nå er det altså i asfaltjungelen den unge mannen skal tilbringe de fire neste årene.

Sogningen rakk bare litt over et år i barnevernstjenesten før han ble kontaktet av FOs valgkomité. De ville at han skulle bli en av de nye i forbundsledelsen som den nye lederen for profesjonsrådet for barnevernspedagoger.

Selv tror han #heierna-kampanjen har hatt en del å si for at FO fikk øynene opp for ham. Kråkenes er nemlig et av hjulene bak kampanjen som vil gi barnevernstjenesten i Stavanger ti nye stillinger.

Kråkenes er opptatt av at man som plasstillitsvalgt viser at det har noe å si å være medlem av FO. – Vi kan alle havne i situasjoner hvor vi trenger en fagforening i ryggen, sier han.

Maud Lervik

Mye nytt

Når Kråkenes kommer inn døra til FO-kontoret etter morgenøkta, sitter hans gode hjelper, rådgiver Tonje Wejden, og venter på ham. Hun er gull verdt for en som er fire dager fersk i ny jobb. For det er mye som er nytt. Ikke bare byen, men også kollegaene og arbeidsoppgavene.

– Jeg har en del innsikt i barnevernsfeltet, men det skorter litt på organisasjonslivet, sier Kråkenes.

Her er de to nye kandidatene til FOs ledelse

Før han forlot vennene sine i Stavanger, visste Kråkenes at det ville bli utfordrende med nye og krevende arbeidsoppgaver. Å føle seg dum i perioder måtte han derfor finne seg i, tenkte han. Da hjelper det at han er optimist.

– Jeg tror på endring. Hadde jeg ikke gjort det, hadde det vært vanskelig å jobbe i dette yrket.

Da Kråkenes var i siviltjenesten, jobbet han som portør på Ålesund sykehus. – Gjennom jobben fikk jeg bekreftet at jeg ville jobbe med mennesker, men jeg fant også ut at jeg ikke ville begrense meg til å jobbe bare på sykehus.

Maud Lervik

Ikke sjenert, men beskjeden

For Kråkenes starta jobbåret 2020 på Sundvollen. Der planla FO-ledelsen de fire neste årene. Selv om mye nå må fordøyes, er Kråkenes rolig. Det er en egenskap han har nytt godt av som barnevernspedagog. For han har møtt på mye sinne og frustrasjon i barnevernstjenesten. Likevel har han klart å forholde seg helt rolig, til tross for at han ofte har sittet der med høy puls.

Kråkenes kan virke reservert der han sitter med rak rygg og hendene i kors på kontorstolen. Men han vil ikke ha det på seg at han er sjenert. Da vil han heller beskrive seg selv som beskjeden.

– Jeg trives best i selskap med andre og jeg er veldig glad i å omgås folk, men jeg er ikke den som tar mest plass.

Åpen om legningen sin

Selv om årene på Solund var trygge, var Kråkenes veldig klar for å flytte til Florø på videregående. Han gledet seg til å komme til et sted der ikke alle kjente alle. Der det fantes en kafé og der det var gåavstand til butikken. Siden den dagen har Kråkenes gått gradene i det urbane liv. Fra et av de mest skjermede stedene du finner i Norge, til Florø og videre til Stavanger som ble hans første møte med en storby i Norge. Og nå: Oslo.

Han liker mulighetene en større by har. Det gir han flere perspektiver på livet. Det ble for eksempel enklere for Kråkenes å fortelle om legningen sin da han flyttet vekk fra det lille hjemstedet.

– Det at jeg er homofil, har nok påvirket meg til en viss grad. Det gjør noe med deg når du vokser opp på en så liten plass. Mange finner ro på bygda, men jeg trenger at det skjer litt rundt meg, sier han.

Inspirert av Judging Amy

Akkurat hva Kråkenes ville studere, hadde han klart for seg. Det hadde han visst lenge. Helt siden han så på Judging Amy hver tirsdag kveld på ungdomsskolen. For han lot seg inspirere av sosialarbeideren Maxine Grey, dama som alltid kjempet barnas sak uansett hva.

– Maxine Grey var raus og varm, men tøff når det trengtes. Hun kritiserte systemet og maktpersoner og brydde seg ikke så mye om forventninger, normer og regler. Hun var mest opptatt av å gjøre det som var riktig og til det beste for barna, sier Kråkenes.

Ungdomsskolerådgiveren til Kråkenes hjalp han også inn på rett spor. Etter at tenåringsgutten hadde svart noe sånt som «sårbare mennesker» på spørsmålet om hva som engasjerte han, konkluderte rådgiveren med at barnevernspedagog kunne være noe.

Kråkenes oppfordrer flere til å snakke om vold og trusler. – Jobber du i barnevernstjenesten eller i andre deler av feltet, må du passe på å ikke bli miljøskadd. Hvor linja skal trekkes for hva som er greit og ikke må forankres i tjenesten, sier han. Selv får han ventilert når han trener.

Maud Lervik

Ulike perspektiver på vold

Selv om Kråkenes har tatt på seg et topplederverv i en alder av 30, har han rukket å få en del erfaringer på barnevernsfeltet. Han har jobbet på en barnevernsinstitusjon, vært i praksis i utlandet og jobbet på Nav. Han har også tatt en internasjonal master i sosialt arbeid. Gjennom masteren møtte han studenter over hele verden, noe som tvang han til å tenke mer kritisk og annerledes.

– Det var ingen av oss som kunne kaste ut påstander uten at noen fulgte opp med et spørsmål.

Studentene snakket blant annet om vold mot barn, men diskusjonen tok en helt annen vending enn Kråkenes hadde forventa.

– Jeg ble overrasket over at oppegående og fornuftige mennesker mente at et lite klaps kunne ha en positiv effekt. Når det gjaldt temaet vold, var nesten jeg den mest kontroversielle, sier han som mener det skal være nulltoleranse mot å slå barna sine.

Disse fem skal styre FO de neste fire årene

For dårlig bemanning

Etter masteren fulgte to år i Nav før Kråkenes fikk jobben i barnevernstjenesten i Stavanger. Tillitsvalgtverv har han hatt hele veien. For selv om Kråkenes ikke er den som roper høyest, liker han å ha muligheten til å påvirke.

– Innflytelsesarbeid trigger meg, og det gir ekstra mening når jeg gjør det på vegne av medlemmene.

Det var derfor Kråkenes ble så engasjert i #heierna. Han så at han kunne påvirke barnevernstjenesten positivt. Med kampanjen ønsket han også å få fram den virkeligheten de ansatte står i og bidra til å gi dem en stemme. Han har selv kjent på for dårlig bemanning og den store arbeidsmengden det har ført til.

– Du kjenner det på kroppen når du ikke føler at du får gjort nok. Jeg forsøkte å være rasjonell, men jeg fikk dårlig samvittighet hvis jeg merket at tiden ikke strakk til. Det at situasjonen er slik mange steder, motiverer meg til å jobbe politisk slik at vi får flere ressurser inn i barnevernet, sier han.

Løping har blitt Kråkenes sin greie. Han er medlem av en løpeklubb i Stavanger, byen han ikke klarer helt å gi slipp på selv om han har fått jobb i Oslo. Til sammen har han løpt 11 maraton.

Maud Lervik

Reflekterte over yrkesvalget

Egentlig følte Kråkenes at studiet forberedte han godt på hva han kom til å møte i arbeidslivet. Likevel var han bevisst på å stille seg selv ulike spørsmål for å se om barnevern faktisk var noe for han. For hvordan kom han til å reagere på alle skjebnene i barnevernet? Kom han til å takle det å alltid føle seg bakpå? Og hvordan er det egentlig å få så mye kritikk for arbeidet man gjør?

– Jeg sier ikke at alle skal stille seg selv de samme spørsmålene, men jeg tror det er viktig at folk reflekterer over yrkesvalget sitt i løpet av studietiden.

– Ifølge tall fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) slutter én av tre etter kort tid. Forstår du dem?

– Det har jeg sett mye av, og det forstår jeg. Det er så mange flinke folk som ikke får gjort det de kunne ha gjort og som opplever mer kritikk enn anerkjennelse. Jeg forstår da at de ikke orker å stå løpet ut. Samtidig er det synd, fordi dette gjerne er mennesker som kunne bidratt til økt kvalitet i tjenesten.

Hanne ble mormor 43 år gammel: – Tigeren kom fram i meg da

– Må bare hoppe uti det

I løpet av intervjuet spør Kråkenes om han kan åpne vinduet. Han virker litt rastløs, og uten at han ser på klokka kjenner Fontene sin besøkelsestid.

– Kunne du egentlig tenkt deg å si nei til dette intervjuet?

– Det er ikke dette jeg er mest vant til. Men det er vel sånn man lærer seg å svømme. Å bare hoppe ut i det, sier han og smiler.

Og det er nettopp det Kråkenes nå har gjort. Hoppet uti det. Og når han må hente seg inn igjen, løper han. For det er der ute, omringet av enten sjø, fjell eller bygninger, han finner sitt fristed.