Helge Rønning Birkelund

helge@lomedia.no

Fram til sist vinter forhandlet regjeringen med partene i arbeidslivet om særaldersgrensene. Til slutt brøt forhandlingene sammen, da regjeringen ikke fulgte opp forutsetningene i avtalen av mars 2018.

I stedet har regjeringen sendt ut på høring forslag om å oppheve plikten til å gå av på særaldersgrensen. Det skal fortsatt være en rett til å gjøre det, men det får økonomiske konsekvenser.

Nå ligger saken i departementet for utarbeidelse av et lovforslag som etter alt å dømme kommer opp i Stortinget til våren.

Det største regjeringspartiet, Høyre, har også foreslått i sitt nye partiprogram at særaldersgrensen skal fjernes helt.

Mye lest: Alenepappa Rune har kjempa i ti år for å bli trodd. Nå beklager Nav

Over på uførepensjon

I mars 2018 ble partene i arbeidslivet enig med regjeringen om at det fortsatt vil være behov for særaldersgrenser i offentlig sektor, men at de som skal ha dette i framtida, har en uavklart pensjonssituasjon.

Målet var å lande en avtale om dette innen 1. oktober i 2019. Så ble dette utsatt. I stedet skulle det landes 1. februar 2020. Da brøt forhandlingene sammen.

– Vi sa ja til en avtale fordi det anerkjente behovet for særaldersgrenser. Når plikten til å fratre rives ut, er grunnfundamentet borte, sier forbundsleder i Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund, Asle Aase til FriFagbevegelse.

– Tidligere har det både vært en rett og en plikt til å fratre på et visst tidspunkt. Nå opphever regjeringen denne plikten, sier leder i Fagforbundet, Mette Nord til FriFagbevegelse.

LO kommune, Unio, LO Stat og YS var samstemte i sitt høringssvar:

«Å fjerne plikten til å fratre er det samme som at særaldersgrensene fjernes», skrev de til Arbeids- og sosialdepartementet.

– Vi kan ikke akseptere annet enn at våre medlemmer skal ha en skikkelig særalderspensjon og alderspensjon etter avsluttet tjeneste på vegne av storsamfunnet. De skal ikke måtte tvinges til å fortsette når helsa sier stopp. Det er en grunn til at retten og plikten til å gå av har vært der, sier Asle Aase.

– Det er knyttet til sikkerhet, farer i jobben, det psykiske og store belastninger. Det er heller ikke bare av hensyn til den enkelte arbeidstaker, men også for samfunnet sin del. Jo høyere alder, jo høyere risiko, sier leder i Fagforbundet, Mette Nord, til FriFagbevegelse.

Hun kaller regjeringens handling ikke bare et løftebrudd, men også avtalebrudd.

– Mange vil nå føle et stort press på seg til å fortsette i yrket av økonomiske årsaker. For mange vil det også i verste fall føre til at de havner i uførekategorien, mener både hun og Asle Aase.

Regjeringen og Frp sier nei: 350.000 nordmenn går glipp av feriepenger

Går av på 60

For ansatte i fengsels- og friomsorgen er særaldersgrensen i dag 63 år. Men veldig mange gir seg når de er 60.

– Mønsteret er helt klart. Hovedregelen er at folk går av når de er 60. Da har man gjort et godt stykke arbeid, og stått i det i mange år. Belastningen er for stor. Det er jo også derfor vi har særaldersgrensen, sier Asle Aase.

– Mange har en hverdag med vold, trusler og store belastninger. De få som har søkt om å få fortsette etter fylte 63 år får avslag. Det vi ofte hører er at man kan stå lenger i jobben hvis jobben tilrettelegges for det. Men tilrettelegging er ikke akkurat og har aldri vært et reelt alternativ i kriminalomsorgen, sier Asle Aase.

Han frykter for rekrutteringen til yrket hvis særaldersgrensen fjernes.

Arbeidslivspolitisk talsperson for Arbeiderpartiet, Rigmor Aasrud, mener en lovendring vil fjerne bunnplanken til mange i utsatte yrker.

– Alle arbeidstakerorganisasjonene reagerer på dette. Hvordan blir stillingsvernet, hva skjer med pensjonen? I realiteten fjernes særaldersgrensen uten at partene er involvert, Denne saken bør bearbeides sammen med partene i arbeidslivet, sier Rigmor Aasrud til FriFagbevegelse.

– I tillegg omgår jo regjeringen hele forhandlingsinstituttet. For mange vil det bli tøft å gå i forhandlinger med ledelsen om de skal gå av eller ikke, mener hun.

– Regjeringen bruker nå et lovendringsforslag for å styrke sin forhandlingsposisjon med partene i arbeidslivet. På sikt kan dette bety en undergraving av det kollektive vernet som særaldersgrenser representerer, mener Aasrud.

Tom (62) kan ikke lenger leve av å være drosjesjåfør: – Jeg har kommet i den alderen der man ikke er til noen nytte mer. Alternativet å bli sosialklient eller minstepensjonist