Nina Hanssen

nina.hansen@lomedia.no

Jan-Erik Østlie (foto)

I år går prisen til fagforeningen International Domestic Workers Federation (IDWF) og deres generalsekretær Elizabeth Tang, som har kjempet for bedre vilkår og anerkjennelse for hushjelpere verden over.

Fagforeningsleder Lita Anggraini fra Indonesia og hushjelper Shirley Pryce fra Jamaica skal motta den gjeve prisen på vegne av IDWF og generalsekretæren i organisasjonen som ikke fikk mulighet til å reise ut av Hongkong.

Tang ble arrestert i Hong kong i mars i år, men slapp ut mot kausjon. Hun er fratatt pass og nektes utreise av myndighetene.

Kampklare hushjelpere

– Det er vår tur nå. Vi har jobbet hardt og lenge og under prisutdelingen skal jeg stolt representere Elisabeth Tang fra Hongkong som har viet hele sitt liv for å styrke rettighetene til kvinner og menn som er ansatt i private hjem (såkalte domestic Workers). Ingen fortjener denne prisen mer enn henne, sier Lita Anggraini.

I dag har IDWF 88 tilsluttede medlemsorganisasjoner fra 69 land og nesten 700.000 medlemmer i verden.

Lest denne? De krever rettigheter for hushjelperne. Nå får de pris

Jubel i Genève

– Vi er så stolte! Vi har oppnådd mye og organisert mange, men mye gjenstår, sier Pryce.

Hun kommer rett fra ILOs årlige arbeiderkongress som nå pågår i Genève. Der holdt hun også et flammende innlegg og la til at hun nå var på vei til Norge for å motta denne prisen.

– Det ble jubel i salen og folk fra hele verden kom bort og gratulerte meg. Prisen er så viktig og blir lagt merke til.

Hun presiserer at IDWF, som i år har eksistert i 10 år, spilte en sentral rolle for å få på plass ILO-konvensjon 189 om anstendig arbeid for ansatte i private hjem for noen år siden.

– Vårt fokus nå er å få flere land til å ratifisere og implementere konvensjon 189, men også ILO-konvensjon 190 om å eliminere vold og trakassering i arbeidslivet. Dette betyr mye for oss, sier hun.

Pryce har selv jobbet som hushjelp i over 31 år på Jamaica og havnet i noen tøffe situasjoner.

– Basert på egne erfaringer, meldte jeg meg som frivillig for å hjelpe andre å ikke havne i lignende situasjoner. Jeg ville bryte en barriere og kjempe for bedre vilkår for både meg selv og andre, forteller hun og er stolt over det arbeidet de har fått til i eget hjemland.

Jamaica viser vei

Shirley Pryce fra Jamaica tror det er viktig å lage lavterskel faste møteplasser for denne gruppa.

– Vår suksess ligger i at vi har regelmessige treff hver eneste fredag. På disse treffene er det sosialt, men vi legger også inn dialog og opplæring da det er et enormt behov for kompetanse både blant hushjelperne og arbeidsgiverne, sier hun.

På treffene og seminarer som forbundet arrangerer så prater de ofte om hva lovverket betyr i praksis.

– Vi har nå et godt samarbeid mellom regjering, arbeidsgivere og våre fagforeninger i et sånt trepartsamarbeid, sier hun. I dag er hushjelperne på Jamaica anerkjent som arbeidstakere på lik linje med annet arbeid. Og på årets ILO-konferanse sto en av deres ministre og snakket varmt om samarbeidet til fagforeningene. Slik er det dessverre ikke overalt, sier hun og ser på sin indonesiske fagforeningskollega som nikker.

Protesterer ved å vaske foran presidenten

Lita Anggraini innrømmer at det tar tid å få implementert konvensjoner og få løftet hushjelpernes status i Indonesia. Selv begynte hennes eget engasjement da hun og noen andre studenter laget en konvensjon i 1990. ILO-konvensjon 189 om anstendig arbeid for ansatte i private hjem som ble vedtatt i 2011 gjorde henne ekstra optimist.

– Det var et historisk øyeblikk som ga oss håp, forteller hun, men sier at det har vært en utfordring i hjemlandet at politikere og pressen i landet møtte seg selv litt i døra da de fleste har hushjelp og er dermed arbeidsgiver.

Under pandemien foregikk mye av rekrutteringen via en digital plattform lik Uber-modellen for å formidle hushjelpstjenester. Da ble det ekstra utfordrende å samle seg.

– Vi har uansett tro på dialog. Nå føler jeg de største mediehusene er vårt lag. Jeg har håp om gjennomslag i parlamentet i år, sier hun.

I 19 år har hennes fagforening stått bak en kampanje der de hver fredag står utenfor parlamentet og presidentens resident og protesterer ved å vaske klær. I tillegg har de dør-til-dør aksjoner der de oppsøkte hushjelperne hjemme på jobb i helgene.

– Det er ikke alltid vi får komme inn eller hushjelperne får forlate huset, men vi snakker med dem likevel, sier hun og viser oss bilder av en kvinne som prater med dem bak et jerngitter.  

En positiv bevegelse i Indonesia

Anggraini sier at det er en bevegelse nå. Hun håper Arthur Svensson-prisen kan føre til et ytterligere press på egen og andres regjering til å vedta bedre regelverk for dem som arbeider i private hjem.

– Jeg tror et lovverk vil bli vedtatt i Indonesia i år da det er nytt valg neste år, sier hun og smiler bredt.

Espen Løken i Industri Energi som er vert for de tilreisende berømmer kampviljen da han forstår det er vanskelig å organisere en slik sårbar gruppe.

Prisen er en sterk oppfordring til alle ILOs medlemsland om å ratifisere ILO-konvensjonene 189 og 190, som er avgjørende for en verdig arbeidssituasjon for arbeidstakere i private hjem. Kvinnene med knyttnevene er klar for både markering og litt feiring. I år skal de feire IDWFs 10-års jubileum og denne prisen.

– Dette er to ting som er verd å feire den 16. juni da vi markerer International Domestic Workers’ Day. Jeg tror mange vil legge merke til dette og kanskje klarer vi å rekruttere mange nye medlemmer, sier Pryce.

Gir styrke til sårbare arbeidstakere

Ifølge Løken vil priskomiteen gjennom denne tildelingen sette søkelys på det viktige arbeidet IDWF og Tang gjør for denne ekstremt sårbare gruppen arbeidere over hele verden.

– De gir dem som jobber i private hjem et nettverk, styrke og informasjon om rettighetene deres. Og de gir opplæring i å drive fagforeningsarbeid gjennom medlemsorganisasjonene, sier han.

Både Anggraini og Pryce takker Espen Løken i Industri Energi for støtten og gleder seg til å lære mer om det norske samfunnet.

– For nesten 150 år siden i 1886 ble Hushjelpenes fagforening dannet i Norge og kjempet for bedre rettigheter. Men nå fins verken organisasjonen eller hushjelpere her i Norge da det offentlige sørger for gode barnehager, eldreomsorg og andre tjenester, forteller Løken.

Han hyller IDWF for den kampen de har kjempet for de aller svakeste i mange år. Duoen Anggraini og Pryce blir positivt overrasket over at Norge ikke har hushjelpere og ønsker å lære mer om den norske velferdsmodellen.

– Det er ekstra stas for oss at vi mottar denne prisen i Oslo da den er viden kjent ute i verden, sier den kvinnesterke duoen.