Jens Marius Sæther/Dagsavisen (tekst og foto)

jens.marius.saether@dagsavisen.no

– Jeg klipper meg sånn.

Ragnhild Elisabeth Stensholt drar hånda gjennom det kortklipte håret og forteller at hun kjøpte seg en barbermaskin for ti år siden. Å gå til frisør er uaktuelt.

– Klærne er arvegods etter jentene og venninnene mine. Det er derfor jeg er kledd som en fjortis, sier 48-åringen.

• Beate måtte flytte fra sønnene sine for å ta grep om gjelda. Så vant hun i Lotto

Det er flere år siden hun har kjøpt seg nye klær selv. Middag spiser hun kanskje én dag i uka. Hun forteller at hun nylig takket nei til et 40-årslag fordi hun ikke hadde råd til gave eller transport. Det er blitt en vane å takke nei når noen ber henne ut. Hun forteller at invitasjoner til hyggelige lag oppleves stressende og forverrer helseplagene hennes fordi hun alltid må tenke på lommeboka.

– Jeg sier at jeg ikke er i form. Det er jo også ofte sant, men det er også fordi det er vanskelig å være med på sosiale ting når jeg ikke har råd til en kaffe eller en øl. Jeg føler meg mindreverdig.

Vi sitter på en kafé i sentrum av Bø i Telemark. Det er ikke her hun kommer fra. Hun har flyttet til bygda for å overleve.

– Jeg lever et ganske så desperat liv fra dag til dag. Jeg har ikke lenger noen store drømmer.

– Skrives mye stygt

Stensholt er en av rundt 70.000 personer i Norge som får utbetalt minstesatsen for uføretrygdede. I lukkede grupper på Facebook forteller mange om sine problemer med å få det til å gå rundt økonomisk. Men det er få som ønsker å stå fram med fullt navn og fortelle om sin livssituasjon.

(Se fakta om uføretrygdede i saken)

Randi Sejer startet i vår opp Facebook-gruppa «Uføreopprøret», som har over 6.000 medlemmer.

– Det er utrolig mye stygt som skrives om uføre. Jeg har selv fått erfare det når jeg har ytret meg i offentligheten. All hetsen bidrar til å stigmatisere de uføre ytterligere. Det er helt vanvittig hva folk får seg til å skrive.

Sejer lever godt av trygda, men hun er opprørt over hvor lite de uføre har som lever på minstesatsene.

– Facebook-gruppa er et opprør mot de etablerte partienes politikk som har innskrenket levevilkårene for de uføre gjennom flere år, sier Sejer.

De som har det verst økonomisk og sosialt, er enslig uføre. I arbeidet med denne saken har Dagsavisen snakket med flere som ønsker å være anonyme av ulike årsaker.

– Det er ikke mulig å leve av minstesatsen som enslig ufør. Du får ikke lån i banken. Tar jeg meg råd til å gå på kino eller kafé, vet jeg at det går hardt utover matbudsjettet. Det blir mest knekkebrød, pasta og nudler, forteller en kvinne i midten av 30-årene, som bor i Oslo.

– Jeg kjenner mange som ikke kan gå til tannlegen eller lar være å hente ut livsviktige medisiner fordi de ikke har noen ting igjen, legger hun til.

En annen kvinne, som også ønsker å være anonym, mener de uføre systematisk blir motarbeidet.

– Folk er uføre av en grunn. Hvorfor jobbes det ikke mer med forebygging? Man blir ikke friskere av å få mindre penger. Jeg tror ikke politikerne vet hvor ille det er for dem som har havnet helt nederst.

• Serie: 17 historier om ulikheter i Norge

Livshistorien

Ragnhild Elisabeth Stensholt sier hun vil stå fram fordi hun vet det er mange som har det som henne – eller enda verre. Selv ble hun uføretrygdet for fem år siden. Da hadde hun vært gjennom en lang og trøblete reise i Nav. Som mange uføretrygdede har hun sammensatte helseplager. Hun forteller at hun har hatt fire prolapser i nakken. Hun lider også av kronisk senebetennelse etter mange år i restaurantbransjen.

At hun ble ufør, skyldes ikke bare fysiske plager. Som tenåring ble hun plassert i et fosterhjem – som ble alt annet enn en trygg havn. Senere bodde hun på ungdomshjem. 18 år gammel ble starten på voksenlivet sosialhjelp. I dag er hun diagnostisert med posttraumatisk stresslidelse (PTSD), som hun mener har direkte sammenheng med en rekke vonde opplevelser i ungdomsårene. Livshistorien er for lang og kompleks til å gå i detalj om alt hun har vært igjennom. I dag vil hun helst snakke om hvordan hverdagen arter seg helt konkret for en som er uføretrygdet og enslig.

Hun viser fram en lapp der hun har skrevet opp hva hun får utbetalt hver måned, rundt 16.000 kroner. Når alle faste utgifter er trukket fra, har hun 3.800 kroner igjen å leve for i måneden. I tillegg har hun gjeld som må betales. Noe av gjelda stammer fra 2009, da hun fikk tildelt en kommunal bolig med en husleie hun ikke klarte å betale. Og så er det kredittkortgjelda. Da datteren skulle konfirmeres, hadde hun ingenting igjen og valgte derfor å bruke kreditt. Rentene er skyhøye. Hun forsøker å bli gjeldfri, men så kommer barnas bursdager, jula og uforutsette utgifter. Da ser hun ingen annen utvei enn å dra kredittkortet igjen.

– Å makse det jeg kan ta ut på kortet er blitt løsningen for meg – men det hjelper jo ikke meg noe som helst.

Eldstedatteren har for lengst flyttet ut. Den yngste har begynt på videregående og bor nå hos faren. Stensholt må derfor også betale bidrag.

– Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg har klart å ivareta barna mine, men når min yngste datter kommer på besøk, kan jeg ikke ta henne med på noe som helst. Den siste filmen vi så sammen var «Avatar» i 2009. Jeg har knapt råd til å ha henne her i helgene.

Hun forteller i detalj om hvordan hun handler inn mat.

– Jeg går først til 50-prosentdisken. Så ser jeg etter andre tilbudsvarer. Jeg kjøper bare det jeg må ha for å overleve – noe som kan fylle magen. Finner jeg noe kjøtt på tilbud, lager jeg en gryterett som jeg kan ha i flere dager.

Ragnhild Elisabeth Stensholt bor i dag i et hus på bygda, men trygda strekker ikke til. Hun vurderer nå å flytte inn i en campingvogn.

Jens Marius Sæther/Dagsavisen

Får ikke bostøtte

Å finne seg et godt og rimelig bosted, er en av de største utfordringene hun har. Hun forsøkte for noen år siden, via kommunen, å få et lån til å kjøpe seg en andelsleilighet. Prisen den gang var i underkant av 900.000 kroner for leiligheten. Husleia var på 2.300 kroner. Hun fikk avslag og ble i stedet tildelt en kommunal leilighet som hun måtte betale over 8.000 kroner i måneden for. Hun var da enslig forsørger for sine to døtre og klarte ikke avdragene.

Selv om hun går på minstesatsen, får hun heller ikke bostøtte. Gjennom uførereformen, som trådte i kraft 1. januar 2015, fikk de uføre høyere bruttoinntekt, samtidig som de måtte betale mer skatt. I dag er bruttoinntekten til uføre som går på minstesats for høy til at de kan søke om bostøtte.

Stensholt mener det må gjøres noe med boligpolitikken, og at de som lever på minstesatsene må få slippe å betale skatt.

– Skattetrekket for oss ligger på rundt 26 prosent. Vi har mistet særfradrag og har også fått mye lavere grense for hvor mye vi kan tjene ved siden av trygda.

Hun sier at hennes ønske hele tida har vært å være i jobb.

– Men du må ha trygghet i livet før du greier å bidra med noe ute i samfunnet. I dag kjenner jeg bare på en økende uro for at dette slitsomme livet aldri skal ta slutt. Hva skal den siste delen av livet inneholde?

• (Dagsavisen:) Uføre i Oslo blir fratatt bostøtten

365 dager med hverdag

Stensholt kommer fra Porsgrunn, men flyttet til bygda i Bø fordi det er billigere å bo der. Etter mange år som enslig, bestemte hun seg nylig for å prøve ut et forhold igjen.

– Menn får litt panikk når de hører at jeg er ufør. Hele min livssituasjon gjør at mange skygger banen. Å være ufør er 365 dager med hverdag. Det er tøffere enn noen som ikke har vært i en slik situasjon kan forestille seg.

Forholdet tok raskt slutt. Nå bor hun i et hus som egentlig er for stort for henne. Kjøkkenet mangler komfyr. Hun har heller ikke sofa i stua. Inne er det kaldt. Hun tar heller på seg en tjukk genser enn å sette på strømmen.

– Jeg fikk sneket til meg noen gratisposer med kaffe fra en venninne som driver en restaurant, sier hun og holder opp noen små poser.

Ute på terrassen har hun en sofa som hun kjøpte brukt for 350 kroner. Hun forteller at hun har flyttet rundt 45 ganger i løpet av sitt liv. Nå vurderer hun campingvogn, og i sommer tenkte hun seriøst på å bo i telt noen måneder for å slippe boutgiftene.

– Det har vært et evig slit for å få det til å gå rundt. Hadde jeg ikke hatt mange gode venner, hadde jeg nok ikke vært her i dag.

I to år var en russisk løshund hennes store trøst i hverdagen. I våres måtte den avlives etter samtale med veterinæren. Etter det har det vært verre å komme seg ut. Men hun prøver å holde seg i fysisk aktivitet.

– Jeg har heldigvis to friske bein. Men for å jobbe må man også ha friske armer og et hode som fungerer.

Hun forteller at hun ofte hører at de uføre er «giddaløse snyltere» når hun er ute blant folk.

– Man hører ting som «Jasså, du er ute og koser deg, du har råd til det?»

Etter at hun ble ufør har hun begynt å vanke mer med folk som er i samme situasjon som henne selv. Da slipper hun å komme med bortforklaringer hver gang hun ikke har mulighet til å være med på noe.

– Vi finner gleder sammen med det lille vi har – og vi hjelper hverandre.

• Urett for uføre rettes opp

Større forskjeller

48-åringen har ikke mye pent å si om sine opplevelser med Nav. Hun forteller om flere mislykkede omskoleringsløp. I sommer har hun klart å jobbe noen timer i uka i en kantine. Hun er glad for den jobben – som hun fikk gjennom venner. Men det er ikke nok til å redde henne ut av den økonomiske krisa.

Hun ser med stor bekymring på at stadig flere unge havner på uføretrygd.

– Nav har ikke noe å tilby alle de unge som har falt utenfor arbeidslivet. De blir heller ikke fanget opp i skolen.

Stensholt mener det er skremmende hvordan forskjellene mellom fattig og rik øker.

– De rike kan sette barnetrygden rett inn på konto til barna. Barn av fattige har ingenting når de skal starte på sitt voksne liv. Barnetrygden burde kanskje bli behovsprøvd, og behovsprøvd barnetillegg for oss uføre burde ikke vært skattebelagt. Hvis det ikke gjøres noe, vil forskjellene bare øke.

Hun har liten tro på at et regjeringsskifte vil føre til at de uføre får det bedre.

– For meg står Høyre og Arbeiderpartiet for det samme. Partiene på ytterkantene, som Rødt og Pensjonistpartiet, er de eneste som kan gi meg et håp om en bedre framtid. Problemet er at de ikke får gjennomslag fordi de er for små.

Hun sier at hun aldri har følt seg fattigere enn hun er i dag. Men hun har ikke mistet helt troen på at livet skal bli bedre.

Før vi skiller lag, forteller hun at hun har noen drømmer likevel.

– Jeg har lyst til å oppleve litt mer av verden. Reise litt mer og ikke minst bli gjeldfri – det er målet mitt. Og så vil jeg gjerne jobbe mer.

– Men da må jeg ha en annen trygghet enn jeg har i dag.