Aslak Bodahl

aslak@lomedia.no

Tommy Husebye vet hvor vanskelig det er for enslige mindreårige barn og ungdommer som kommer til byen fra Afghanistan eller Syria.

Han leder arbeidet med å motta og bosette enslige mindreårige flyktninger i Fredrikstad kommune.

– Det er et krevende arbeid å integrere flyktninger. Særlig når vi ikke har rigget oss for jobben. Det blir som å få jobben med å gjøre en fotballbane flat og spillbar, men så får du ei rive til jobben, sier Husebye til FriFagbevegelse.

Han setter ord på hvordan det er å jobbe med enslige mindreårige flyktninger som kommer til et fremmed, kaldt land uten å kunne språket og kofferten full av traumatiske opplevelser. 

– Jeg ser hva vi kunne ha fått til hvis vi hadde hatt mer ressurser og laget en plan. Vi vil det beste som samfunn, og tenker at det går seg til, men det gjør ikke det, sier han.

– Kommunen kan klare det, men da må integreringsarbeidet tas mer på alvor. Norge og Fredrikstad har et altfor naivt syn på flyktningpolitikken, mener 64-åringen. 

Les hva kommunen svarer lenger ned i saken.

Lang ventetid

Det er ikke uvanlig at en enslig mindreårig flyktning må vente fra november til august året etter med å få et skoletilbud, ifølge Husebye.  

– Det er klart at all denne ventetiden gjør det vanskeligere for flyktningene å bli integrert, fastslår han.

Ett sted må de også bo før det blir en ledig plass i en skoleklasse. I Fredrikstad skjer det i et av kommunes botiltak.

Det kan enten være i et bofellesskap, kollektiv, en egen bolig med oppfølging for eldre ungdommer eller, i noen få tilfeller, i et fosterhjem.

– Ansatte miljøarbeidere gjør så godt de kan med å aktivisere på dagtid, men i Fredrikstad finnes det ikke et alternativt tilbud i påvente av en skoleplass, sier Husebye.

Han vil ikke påstå at ventetiden skyver flyktninger ut i kriminalitet, men sier at dette ikke er rammer for god integrering. 

– Vi må bygge ut apparatet slik at systemet faktisk er stort nok for alle som trenger hjelp, mener barnevernspedagogen.

Halvert staben 

Fredrikstad har ikke bare høye utgifter til flyktninger. Kommuneøkonomien er også anstrengt.

Det får konsekvenser. Fredrikstad er én av flere kommuner som nå nekter å ta imot en eneste flyktning.

I 2025 og 2026 har det politiske flertallet i byen lukket døren helt.

Den siste anmodningen fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) – om Fredrikstad kan være så snille å bosette 40 nye flyktninger i 2026 – ble avvist av bystyret før jul i fjor.

Det går også utover avdelingen som Husebye, fagorganisert i Fellesorganisasjonen (FO), er leder for.

Fra å ha rundt 35 ansatte som fulgte opp enslige mindreårige flyktninger, er staben nå mer enn halvert i løpet av ett år. 

– De siste årene har dreid seg om å nedskalere virksomheten og kutte ut alt arbeid som ikke er absolutt nødvendig. Det er selvsagt trist for dem som blir overtallige og må gå, sier Husebye.

– Hvis bystyret sier ja til neste anmodning, har ikke vi et apparat til å håndtere det. Vi kan si ja, men da må vi bygge opp igjen, og da åpner det seg kanskje et mulighetsrom, sier han.

Får ikke fullført

Innstramningene rammer hardt.

Blant annet går det utover miljøarbeidertjenestene. Det blir mindre kapasitet til hjemmebesøk og oppfølging i bofellesskap, i skolen og på fritidsarenaer.

– Dette er tiltak som fungerer. Dette kunne ha hjulpet flyktninger på en bedre måte, og kanskje over en lengre periode, men med knapphet på ressurser, må vi avslutte før vi ønsker, sier han.

Husebye sier at det blir som å invitere til akedag på skolen og ikke ha råd til å gi elevene et akebrett. «Det har vi ikke råd til, men du kan i det minste få en grillpølse».

Dersom det blir en ny politisk kurs – og bystyret går fra å si nei til ja – vil Husebye på vegne av førstelinja i barnevernstjenesten innstendig be kommunen om å gjøre følgende:

Rydde opp i egne rutiner og prosesser med integrering av flyktninger.

– Vi må sørge for å ha ressurser til å gjøre dette arbeidet på en ordentlig måte og få en mulighet til å bygge opp en mer bærekraftig avdeling, sier han.

Dette må bli bedre

Det begynner, ifølge den erfarne barnevernspedagogen, allerede i barneskolealder. Klassene er for små.

Det samme gjelder de videregående skolene. Heller ikke der strekker ressursene til. 

Huseby etterlyser mye med dagens integrering i Fredrikstad:

• Det er for små klasser i grunnskolen og videregående opplæring

• Det er for få lærere og tilgjengelige klasserom

• Det er for lite morsmålsundervisning og arbeidstreningstiltak

• Den psykiske behandlingen for traumer og lidelser må bli bedre

• Botilbudene må differensieres og tilpasses ulike behov

– Vi kan ikke bare ha tilstrekkelig kapasitet, men vi må også snakke med en 14-åring fra Kabul. Da må vi også lage et opplegg som er tilpassa den flyktningen som hører på, mener Husebye.

Han evner barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) og Distriktspsykiatrisk senter (DPS).

– Vi strekker verken til i volum eller kvalitet, og vi er avhengig av at tjenesteapparatet i staten, kommunene og fylkeskommunene fungerer, men det gjøre det ikke, sier han.

– Kommunene er ikke rustet til å ta imot den store strømmen av flyktninger, hevder Husebye.

Bedre å si nei

Av de 180–190 flyktningene som Fredrikstad har sagt ja til å ta imot i snitt per år tidligere, har 10–11 av dem vært enslige mindreårige.

Den yngste var 11 år. 

– Vi skal jobbe med flyktninger som ikke kan språket, vi skal få de ut i samfunnet, sørge for at de blir kjent med folk og får motivasjon til å være med på aktiviteter, men det er vanskelig og frustrerende når de må vente i mange måneder på skole og arbeidstilrettelegging, påpeker han.

Lettere blir det ikke av at flyktningene har traumer etter krig og årevis med strev og fattigdom. 

– Når det dreier seg om såpass dramatiske historier, trenger disse menneskene noe mer, og da må vi også stille opp. Da er det bedre å si nei som kommunen gjør nå, sier Husebye. 

Støtter regjeringen

Han er «hundre prosent enig» med arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng (Ap).

Regjeringen foreslår betydelige skjerpelser – blant annet å fjerne flyktningers rett til sosialhjelp og bostøtte de fem første årene de er i Norge. 

– Når vi legger fra oss naiviteten, og i stedet tar i bruk kunnskapen om kulturforskjellene på en positiv måte for å lage et tilbud som er tilpasset de som kommer hit, kan det bli bedre, sier han.

De siste fire årene har Fredrikstad også tatt imot rundt 1000 sekundærtilflyttede, det vil si flyktninger som har vært bosatt og startet integreringsprogram i en annen kommune før de flyttet.

Da sitter den nye kommunen igjen uten penger fra staten.

Nå trenger Fredrikstad et pusterom. Det forstår Husebye.

– Hvis 50 de av 180 flyktningene vi tar imot, havner utenfor arbeidslivet for godt, er det sløsing av ressurser. Disse personene kan trenge stønader livet ut, og det vi må tørre å prate om, sier han.

– Det følger et regnskap med å ta imot en flyktning. Skal vi gjøre det, som jeg er for, må vi rigge oss på en ordentlig måte og være klar over kostnadene, føyer barnevernspedagogen til.

Starter på minussiden 

Det er stor forskjell på flyktningstrømmen for 15 år siden og nå. 

– Før var det ressurssterke flyktninger som kom. De hadde en strategi, ønsket å benytte seg av mulighetene i Norge og bli til noe. De var takknemlige, sier Husebye.

På den tida – det første tiåret av 2000-tallet – gled flyktningene inn i skolesystemet, fikk gode karakterer, lærte språket raskt, hadde ambisjoner og kunne utdanne seg til å bli leger.  

Ifølge Husebye er det ikke uvanlig at enslige mindreårige flyktninger nå blir brukt til å sikre at foreldre får opphold i Norge. De kalles for «ankerbarn».

Dette er enslige, mindreårige asylsøkere som sendes til Europa av familiemedlemmer for å søke beskyttelse slik at familien senere kan søke familiegjenforening med den mindreårige.

– Det ruller ikke og går av seg selv lenger. Vi starter ikke engang på null, vi starter på minussiden.

Lommepenger mer enn lønn

Han forteller om unge menn fra Syria eller Afghanistan som strever med livet og kommer fra kompliserte familieforhold med mye barnearbeid, elendige boforhold og utstrakt fattigdom. 

– Ja, bakgrunnen for reisen hit har definitivt endret seg, slår Husebye fast.

– Norge har gått fra å være et mulighetsrom til å bli en redningsagent. De som ikke søker om familiegjenforening, sender tilbake det de får av penger. 2.000 kroner i lommepenger i måneden for en mindreårig flyktning er mer enn en familiefar tjener i en vanlig jobb i Afghanistan, sier han.

Han blir lei seg på vegne av de flyktningbarna som kommer til Norge og Fredrikstad. I noen tilfeller har ferden gjennom Europa pågått i over ett år.

– Det er råskap å sende av gårde unger på den måten for å sikre seg selv en framtid. Det er fælt å tenke på, de blir utsatt for mishandling og menneskesmugling, men det sier også noe om fattigdommen og desperasjonen de lever i, mener Tommy Husebye.

Forstår kritikken

Arne Sekkelsten (H), ordfører i Fredrikstad, sier at han for så vidt er enig i mye av det barnevernspedagog Tommy Husebye opplever i sin arbeidshverdag.

– Det er en grunn til at vi i to omganger har sagt nei til forespørselen om å bosette flere flyktninger. Vi har et behov for å komme ovenpå og håndtere de flyktningene som er her, sier Sekkelsten til FriFagbevegelse.

Han medgir at Husebye peker på helt sentrale punkter der kommunen har et kontinuerlig forbedringsarbeid.

– Vi tar med oss innspillene og den konstruktive kritikken i det videre arbeidet, sier Fredrikstad-ordføreren.

– Dette er problemer som i stor grad ble skjøvet under teppet før, men som det nå er aksept for å prate om, sier Sekkelsten, og avviser at det er prestisje for Høyre å stenge døra for flere flyktninger akkurat nå.

– Vedtaket om å si nei både i fjor og i år er en konsekvens av at begeret er fullt, men jeg vil ikke utelukke at vi sier ja til nye anmodninger på sikt, understreker han.

Flytter i skoleåret

Ventetiden som mange enslige mindreårige flyktninger utsettes for, er uheldig, innrømmer Fredrikstad-ordføreren.

– Mange leiekontrakter i de kommunale leilighetene løper ut midt i et skoleår, og det er problematisk for mange skoler å ta imot nye elever når de må flytte fra en bydel til en annen flere måneder før skoleåret er ferdig. Dette er noe vi ser på og prøver å unngå, sier han.

Fredrikstad har over 1.000 kommunale leiligheter som også krever vedlikehold. Det koster penger. Kommunen har nå satt i gang et aktivt løp i et forsøk på å få flyktninger til å eie en bolig selv.

Han sier at Fredrikstad har et felles ønske om en bedre integreringspolitikk – uavhengig av politisk tilhørighet.

– Dette med at klassene er for små, må vi ta med oss inn i debatten, men vi er i en presset situasjon i Nedre Glomma-regionen. Da må vi også settes i stand til å håndtere det, sier Sekkelsten.

Press på velferdstjenester

Ordføreren gjentar bekymringene han ofte har luftet om sekundærflyktningene. I 2023 var det 4.487 av dem i Fredrikstad.

Når store flyktningfamilier flytter fra bygder, mørketid og kulde i nord, havner mange av dem i Fredrikstad og nabobyen Sarpsborg.

Kommunen mottar ikke noe integreringstilskudd for flyktninger som har vært bosatt de første årene i annen kommune. Det tilskuddet gikk til den kommunen de første gang ble bosatt i.

Det betyr at Fredrikstad må kutte i velferden for å gi skoletilbud og tjenester disse innflytterne har krav på.

– Problemet er ikke flyktningene vi får et tilskudd for, men de som kommer hit uten at det følger noen midler etter. Når de ikke kan språket eller har noen jobb å gå til, får vi en kjempeutfordring, sier Sekkelsten.

Han har understreket dette overfor Ap-statsrådene Bjørnar Skjæran og Kjersti Stenseng.

– Systemet er ikke rigget for et så stort trykk, sier Sekkelsten, som er glad for at det pågår en utredning på nasjonalt nivå for å håndtere det trykket som enkelte kommuner har måttet stå i de siste årene.