Birthe Steen Hansen

Dagsavisen

Bergen: «Er du en som trives med å jobbe hjemmefra og selvstendig, liker å skrive online og har en god fantasi? Da er en chat jobb perfekt for deg» skriver nettsiden Chatjobb på egen side.

Det fristes med månedsinntekter på opptil 20.000 kroner, og skrytevideoer fra det som skal være ansatte i selskapet.

En kvinne som presenteres som ufør, sier at hun sitter mye ved PC-en, men hadde aldri drømt om å få betalt for å sitte der. En annen kvinne, som angivelig er alenemor, forteller at hun ofte jobber sent etter at barna har lagt seg og det er stille.

– Spekulativ, sosial dumping, er dommen fra AAP-aksjonens leder, Elisabeth Thoresen.

Sexchatting

På nettsiden beskrives det også detaljert hvordan man som ufør kan tjene inntil 0,4 G før trygden må avkortes. Egne artikler retter seg mot funksjonshemmede, pensjonister, kvinner og «introverte», der det forklares hvorfor jobben er perfekt for dem.

«Chatoperatører hjelper tusenvis av ensomme mennesker hver dag ved å gi de en mer meningsfylt hverdag gjennom samtale med deg.» heter det.

Samtalene kan dreie seg om dagligdags prat, eller «mer eksplisitt innhold», står det videre. Men det er i all hovedsak det sistnevnte som møter operatørene i chatten.

– Det er nesten bare sexprat, sier to kvinner Dagsavisen har snakket med.

Vi kaller dem «Lene» og «Trine» siden ingen av dem ønsker å stå fram med navn. Lene jobbet som operatør i 2021, men sluttet etter et par måneder. Trine startet i 2018, og jobber fortsatt som operatør.

– Jeg er ufør og sliter med regninger. Hver måned går det ut 11.000 kroner i utgifter og trygden strekker ikke til. Hvis jeg tjener 2.000 ekstra på chatting, går det rundt, forklarer Trine.

Selv om Chatjobb lokker med inntekter på 20.000 kroner i måneden, er dette langt fra virkeligheten, mener både Lene og Trine. Ingen av dem har noen gang tjent mer enn noen få tusenlapper i måneden, oppgir de.

Falske profiler

Jobben og inntjeningen foregår på denne måten: det finnes et stort antall såkalte datingsider der norske brukere oppretter profil for å kunne chatte med fremmede. Overvekten av brukerne er menn som vil sexchatte. Mennene sender meldinger til en profil de tror tilhører en kvinne.

Men egentlig er det operatører som Trine og Lise som sitter i andre enden. De betjener en meldingssentral hvor de besvarer alle meldinger etter hvert som de kommer inn. Så når mennene tror de snakker med en ekte kvinne, er det i realiteten flere titalls operatører de snakker med.

Både TV 3-programmet «Svindeljegerne», TV 2 Hjelper deg og IT-avisen har omtalt denne virksomheten tidligere.

For å kunne sende meldinger, må kundene betale. Et priseksempel skissert av en av datingsidene viser at en enkeltmelding koster 21 kroner. Men man kan også kjøpe pakker på flere meldinger til reduserte priser. Dersom man kjøper den største pakken på 300 meldinger til 3149 kroner, vil hver melding koste kunden 10,50 kroner.

Slik er pakkene med meldinger man kan kjøpe. 

Skjermbilde

Av dette tjener chatoperatøren cirka to kroner, viser inntektsoppsett som Dagsavisen har fått tilgang til. Resten går til arbeidsgiveren.

– Det burde vært bedre betaling til operatørene, mener Trine.

Dickpicks og kjeft

Daglig bruker hun et par timer på å svare på grisemeldingene. Hun må lese om de utroligste seksuelle fantasier kundene har, og det medfølger ofte nakenbilder av mennene. Hun må også tåle grov kjeft fra mennene.

– Enkelte vil møtes i det virkelige liv, noe vi selvsagt ikke kan gjøre. I stedet må vi finne på unnskyldninger for at vi ikke kan treffes. Da blir mange av dem sinte, og jeg må roe dem ned. Be om unnskyldning og holde flyten i samtalen. Kunden har alltid rett.

I liten skrift på datingsidene opplyses det om at profilene er fiktive, og at det ikke er mulig å avtale treff. Men dette har gått mange av kundene hus forbi.

– De tror det er ekte. Noen av mennene har snakket med den samme profilen i mange år, uten å forstå at den er falsk.

Trine karakteriserer det som «svindel», men får sjelden dårlig samvittighet overfor kundene.

– Enormt mange er gifte, og er der for å være utro mot kona. Jeg føler de er teite når de er på sånne sider, sender dickpicks og forteller om syke fantasier. Jeg ville aldri ha betalt for noe sånt. Mannfolk er så dumme, de tenker bare med feil hode. Men jeg kan også få vondt av noen, de som er ensomme eller syke. Det har hendt at jeg har advart enkelte mot at det hele er ren svindel, sier Trine.

Chatterne fører logg for hver samtale de har hatt, så den neste chatteren som overtar forstår historikken. Her har en kunde sendt flere dickpicks, som en chatter må respondere på.

Skjermbilde

Snuskefirma

For «Lene» sin del var det nok etter to måneder. Hun syntes ikke betalingen svarte til arbeidsoppgavene, og følte det var noe helt galt med selskapet hun jobbet for.

– Det var hundre prosent et snuskefirma. Overhodet ikke redelig.

På de to månedene hun jobbet, tjente hun 6-7.000 kroner til sammen, forteller hun. Lønnsslipper hun har delt med Dagsavisen viser at hun en uke svarte på 631 meldinger. Legger man chattesidenes pakkepriser til grunn og tar utgangspunkt i den laveste meldingsprisen, tjente selskapet minst 6.625 kroner på disse 631 meldingene. Av dette gikk 1.050 kroner til Lene.

– Absolutt ingen god betaling. Timelønnen lå kanskje på en hundrelapp. Skal en tjene mer enn det, må en skrive et stort antall meldinger hver time, helt til du omtrent får krampe i hendene.

Chatoperatørene er ansatt på frilanskontrakt, som selvstendig næringsdrivende. Utbetalingene de får er ikke trukket for skatt, og de må selv sørge for å betale inn til Skatteetaten.

Til slutt er det altså ikke mye uføre, aleneforeldre, pensjonister, funksjonshemmede og «introverte» sitter igjen med av penger fra denne type jobb.

Sosial dumping

– Det er det mest motbydelige jeg har hørt. Ja, vet du hva, tordner Elisabeth Thoresen.

Hun er leder for AAP-aksjonen og kjemper for rettighetene til uføre og syke AAP-mottakere – de som er midt i målgruppen når chatselskapene skal rekruttere. Hun kaller virksomheten for utnytting av sårbare grupper.

– Dette er sosial dumping. En spekulativ måte å tiltrekke seg sårbare grupper som skal sitte og holde på med dette møkkaarbeidet. Disse damene fortjener hver minste krone. At de i det hele tatt går løs på en sånn oppgave til så liten fortjeneste er fryktelig.

Elisabeth Thoresen mener chattevirksomheten er sosial dumping.

Pernille Vestengen

Thoresen sier hun tidligere har hørt om AAP-mottakere som har måttet ty til ydmykende grep for å få økonomien til å gå rundt. Men denne varianten var ny for henne.

– Jeg har sett mye fra selskaper og eiere, og hvor stygt de behandler uføre og syke mennesker. Det er ingenting som lenger forundrer meg om hva som skjer i samfunnet. Men dette tok virkelig kaka. Ingen må gå på dette her, det er ren utnytting, advarer hun.

Ukjente eiere

Hvem som er de faktiske arbeidsgiverne til både Lene og Trine er vanskelig å spore.

Lene jobbet for Norwegians Work From Home (NWFH), som på lønnsslippen oppga å være en del av et selskap kalt Protostar Online Ltd, med adresse på Seychellene.

Trines arbeidsgiver Chatjobb eies tilsynelatende av et Hongkong-basert selskap kalt EnterTalkPro. Det har ikke vært mulig for Dagsavisen å finne disse selskapene i norske eller internasjonale foretaksregistre.

Ingen av dem har heller svart på våre henvendelser til e-postadresser og telefonnumre som står oppgitt på nettsidene deres.

EnterTalkPro oppgir selv å ha adresse i dette bygget. 

Google Streetview

Om noen av disse selskapene har betalt næringsskatt til norske myndigheter er uvisst. Seksjonssjef Ole V. Jebsen i Skatteetaten viser til at de har taushetsplikt om konkrete saker.

– Men på generelt grunnlag kan vi si at utenlandske næringsdrivende, som selger visse type tjenester til norske forbrukere, kan ha plikt til å registrere seg i det såkalte VOEC-registeret. Plikten til registrering inntrer når det er solgt tjenester for mer enn 50.000 kroner til norske forbrukere i løpet av perioden på tolv måneder, skriver Jebsen i en e-post til Dagsavisen.

– I visse tilfeller kan en utenlandsk næringsdrivende ha plikt til å registrere seg i det ordinære Merverdiavgiftsregisteret. Dette kan gjelde dersom virksomheten utøves i Norge eller er særlig innrettet mot et norsk marked, tilføyer han.

– Hvordan kan man føre kontroll med slik virksomhet?

– Det er ett av Skatteetatens virkemidler. Vi kontrollerer generelt at næringsdrivende og privatpersoner betaler rett skatt og avgift til rett tid og kan ilegge tilleggsskatt.

Ingen minstesats

Dagsavisen har spurt Arbeidstilsynet om de har hatt befatning med selskapene.

– Arbeidstilsynet fører kun tilsyn med virksomheter registrert i Norge. Vi har ikke ført tilsyn med virksomheter som dem du beskriver, svarer seksjonsleder Secilie Høybakken Kui.

Chatoperatørene er ikke ansatt i selskapet, men jobber som selvstendig næringsdrivende, på kontrakt med selskapene.

– Næringsdrivende mottar ikke lønn, men betaling for oppdraget. Det er ingen minstelønn i Norge, bortsett fra i de allmenngjorte bransjene. Det er heller ingen minstesats for betaling for oppdrag. I utgangspunktet er regning og risiko hos den selvstendig næringsdrivende, sier Kui.

Alle ulempene til tross, uføre Trine vil fortsette i jobben.

– Det er tidsfordriv, jeg sitter jo bare her likevel. Og dessuten betaler det regningene. Etter hvert håper jeg at økonomien min bedrer seg.