Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

– Hva skal vi nå? spør Marie Rogdaberg (33).

Hun og vernepleier Inger Marie Dahl er i leiligheten hennes i Solbakken bofellesskap og avlastningsbolig i Bø, Midt-Telemark kommune.

– Nå skal vi til tavla, sier Inger Marie Dahl.

– Til tavla, ja, sier Marie og følger etter vernepleieren ut i gangen.

Dette gjentar seg gjennom hele dagen. For hvert neste trinn i dagsplanen, går turen til tavla. Inger Marie plasserer tre magnet-bilder i riktig rekkefølge: Synge, vaske hender, spise.

– Synge ja, sier Marie.

Marie får dukka si i armkroken når de skal synge seg gjennom sangheftet. Synge gjør de hver dag.

Nadia Frantsen

Marie får dukka i armkroken og blar opp i sangheftet. Inger Marie er på jobb 7,5 timer hver vakt, og oppdraget er å gi Marie en så god dag som mulig.

Håper det blir populært igjen

Da Inger Marie Dahl utdannet seg til vernepleier, visste hun ikke så mye om hva det gikk i, men hun har aldri angret på yrkesvalget. Hun begynte å jobbe ved Solbakken samtidig som Marie flyttet inn for ni år siden.

– Jeg pleier å si at jeg har tre barn; to hjemme og ett på jobb. Jeg er veldig knyttet til Marie, sier hun.

I en rapport fra FO, går det fram at det er en svært lav andel vernepleiere som jobber i tjenestene til utviklingshemmede (10,7 prosent).

Inger Marie synes det er synd at det er vanskelig å rekruttere vernepleiere til å jobbe i boliger. Inntrykket hennes er at vernepleier-studenter heller søker seg til rus, psykiatri og skole, og til stillinger som ikke er turnus.

– Utdanningsinstitusjonene legger vekt på at vernepleie kan være bredspektret. Det er bra, men det har gjort at det er vanskelig å rekruttere til tjenesten vernepleie var ment for. Det er trist!

Hun påpeker at man som vernepleier i bolig får mye ansvar.

– Jeg drømmer om at det skal bli kult å jobbe i bolig igjen.

Mangel på vernepleiere: Annicken (32) valgte å jobbe på Baterød bosenter fordi det var så mange vernepleiere der. Slik er ikke situasjonen i andre boliger

Avhengig av forutsigbarhet

Inger Marie har fagansvar for to beboere på Solbakken. I tillegg tar hun imot barn på avlastning og har koordinator-ansvar for utviklingshemmede som bor hjemme. Av 45 ansatte er seks vernepleiere.

– Det er flere enn hva mange andre heldøgns boliger har og nok til at vi får et vernepleiefaglig miljø.

Inger Marie Dahl (t.h) lager lunsj til Marie Rogdaberg. Selv spiser hun lunsj i egen pause.

Nadia Frantsen

De er en ressursgruppe på fire som jobber sammen om opplegget rundt Marie. Hun har Downs syndrom og forståelsesvansker innen autismespekteret. Hun er avhengig av forutsigbarhet og rutiner for alt.

Tidligere i år, før koronaen endret alt, var ukeplanen hennes på 47 sider. Den har detaljer om hva som skal skje de ulike dagene, også tidspunkt for når oppvaskmaskinen skal settes på.

– Vi jobber for å bygge opp toleransen for det uforutsigbare. At festen kan fortsette når maten er spist opp, for eksempel, forklarer Inger Marie.

I koronatiden ble ukeplanen redusert til syv sider, fordi hverdagen fikk en enklere rytme. Nå er det ikke sikkert de går tilbake til den gamle planen.

Da alle aktiviteter stengte, begynte vernepleier Inger Marie å sykle med Marie

– Vi finsnekrer på opplegget hele tiden. Når ressursgruppa har kommet fram til gode løsninger, tar vi det med inn i hele personalgruppa og lager en mal for hvordan vi skal gjennomføre det i hverdagen.

Etiske dilemmaer

Ettersom Inger Marie Dahl har fagansvar, er det hun som passer på at bestemmelsene om tvang og makt i kapittel 9 i Helse- og omsorgstjenesteloven er gjeldende. Ikke minst handler det om å jobbe på en slik måte at de forebygger uønsket atferd og kan minimere bruk av tvangsvedtakene.

– Det handler om at alle som jobber med en beboer har opplæring og vet hvordan bestemmelsene skal brukes og hvilken handlingskjede vi skal følge.

For hvert neste trinn i dagsplanen, går turen til tavla. Her organiseres dagen til Marie.

Nadia Frantsen

– Er det ubehagelig når dere må gripe inn?

– Arbeidsdagen kan være et konstant etisk dilemma. Når det skjer ting spør jeg meg hva jeg kunne gjort annerledes, om det var jeg som provoserte det fram. Man må jo handle i øyeblikket, men jeg går gjennom sjelegransking etterpå: Hvorfor oppstod denne situasjonen med meg og ikke med andre i personalet? Noen ganger er det nyttig tenkning, andre ganger bryter jeg meg bare ned ved å tenke sånn. Da kjenner jeg på dårlig humør når jeg kommer hjem, sier Inger Marie Dahl.

Heldigvis har hun en sjef som bygger henne opp.

– Hvis det skulle skje utagering og fysisk vold mot meg, blir jeg ikke så preget av det. Men følelsen av ikke å være god i jobben og ikke mestre situasjoner, den er ikke god. Da bekrefter sjefen at vi betyr mye for beboerne. Hvis en dag er vanskelig, må vi ikke gå i kjelleren av den grunn.

Ny tvangslov

Tvangslovsutvalget foreslo i fjor å samle tvangslovene fra fire regelverk i en og samme lov. Lovarbeidet ligger nå i Helse- og omsorgsdepartementet. Inger Marie Dahl har ikke hatt tid til å sette seg inn i hva en ny lov vil ha å si for arbeidet hun gjør, men mener det er viktig med godt faglig arbeid rundt tvangsvedtak.

– Det fører til at vi må gjennomarbeide vedtakene og at vi får veiledning fra spesialisthelsetjenesten.

– Hva trigger uheldig atferd?

– Det kan være uforståelig noen ganger. Vi gjør atferdsanalyse, kartlegger hendelsesforløpet og ser etter fellesnevnere. Da ser vi at det kan være mye forskjellig som trigger, som at vi tok på klærne feil vei. Vi nøster opp i ting og lager tiltak, forklarer hun.

For eksempel har personalet nå innført rutinen med å gi en godbit etter dobesøk. Det kan være slike grep de gjør for å få endret atferd.

Marie får dukka si i armkroken når de skal synge seg gjennom sangheftet. Synge gjør de hver dag.

Nadia Frantsen

– Det er dette som er spennende i jobben. Å få komme inn i et case hvor ting er vanskelig og man kanskje har mistet litt motet, og så lete etter løsninger. Det er skikkelig kjekt.

Et slikt tilfelle var det i bofellesskapet for en tid tilbake. Mange i personalet var frustrerte og følte seg ikke trygge på jobb.

– Vi klarte å komme fram til like måter å jobbe på. Da så vi hvor mye det betyr når personalet er samkjørt, motivert og opplever godt arbeidsmiljø.

Fikk du med deg denne? Rana kommune betaler fremdeles bøter i skolemiljøsak: Skolen har betalt 3.000 kroner dagen i tvangsmulkt i et halvt år, fortsatt har ikke «Peder» et trygt skolemiljø