LEIF MARTIN KIRKNES

leif.kirknes@lomedia.no

Minnene sitter fortsatt i. En stålwire trakk i ekspressfart Ramunas Gudas rundt 15 meter oppover heissjakten, hvor han ble hengende i nesten en time før redningsmannskap klarte å skjære ham løs. Resultatet ble ødelagte ryggvirvler, beinbrudd, 70 prosent uførhet og en faktura for påfølgende medisinsk behandling. Slik var gjestearbeiderens første møte med sin arbeidsplass og Norge. Derfor var 22-åringen i tvil om han i det hele tatt ville tilbake til dette landet igjen.

– Jeg husker altfor godt hva som skjedde, sier Ramunas.

Han takket likevel ja til invitasjonen fra Heismontørenes Fagforening (HMF) etter å ha tenkt nøye gjennom det hele. Ramunas oppgir særlig to grunner til at han valgte å konfrontere de vonde minnene:

– Jeg tenkte først og fremst på legen som opererte meg. Også tenkte jeg på redningsmannen som reddet livet mitt. Det var hovedgrunnen til at jeg ville komme tilbake hit. For å takke dem, sier Ramunas.

I tillegg ønsket han å møte dem som har stilt opp i kulissene. Deriblant særlig HMF, som har engasjer seg sterkt og drevet reneste etterforskningen.

– Jeg vet at forbundet helt på eget initiativ lette etter meg i mange måneder. De ga seg ikke og fant meg til slutt, og det er jeg takknemlig for. Jeg er veldig imponert over hvordan de har presset på, selv etter at saken ble henlagt av politi og arbeidstilsynet. Og så er jeg takknemlig for at de har vist meg Norge fra en annen side enn det jeg opplevde forrige gang. Dette besøket er veldig annerledes, sier Ramunas.

Mye skurrer

Det var rundt sommertider 2013 det katastrofale skjedde i heissjakten under rehabiliteringen av et bygg Bærum. Lokalavisa Budstikka har siden den tid skrevet side opp og ned om saken om den en gang helt ukjente, skadde øst-europeeren. Det er avdekket svært mange momenter i 22-åringens arbeidsforhold som skurrer, godt akkompagnert av blant annet HMFs Bjørn Rune Larsens heisfagkyndige murring.

En ting er at arbeidsgiver ikke hadde betalt påkrevd skadeforsikring for Ramunas. En annen ting er skyggekontraktene det har vært operert med – en norsk, med påstand om 144 kroner timen, og en litauisk versjon der timelønnen står nedskrevet som 19 kroner timen.

Det som har vært det store diskusjonsmomentet, har imidlertid vært hvorvidt Ramunas av arbeidsgiver ble bedt om å demontere heisen eller ikke. Nettopp på grunn av farene involvert er slike jobber best overlatt til heismontører, i det minste trengs omfattende kursing i sikkerhet. Ramunas er verken heismontør eller har fått omfattende sikkerhetskursing. Han står likevel fast på at han fikk arbeidsordre om å demontere heisen. Arbeidsgiver har i ettertid har nektet for dette. På sidelinja har HMF stått og påpekt at alt tyder på at Ramunas fikk ordre om å rive heis – ellers hadde han jo neppe vært i heissjakten. Blant annet skal slike sjakter være låst med spesialnøkkel.

Likevel – Norsk arbeidstilsyn kunne i sin gjennomgang etter ulykken ikke avdekke brudd på paragrafene de forvalter og holder oppsyn over. Norsk politi valgte å henlegge saken da de heller ikke kunne bevise at det fantes hjemmel i paragrafene for noen form for tiltale mot entreprenør, underentreprenør eller oppdragsgiver da det ikke finnes håndfast dokumentasjon på rivingsordren.

Tårevått gjensyn

Men i ettertid har altså både HMF og Budstikka etterforsket på egenhånd. Hvilket har ført til at forhold som manglende yrkesskadeforsikring og avvikende sett av kontrakter har dukket til overflaten. I tillegg har arbeidstilsynet på litauisk side stusset. Norske politikere har engasjert seg i saken. Kco Advokater i Sandvika har sagt seg villig til å bidra på norsk side som re veldedighet. HMF har selv engasjert egen advokat. Statsadvokaten har gått gjennom saken etter klage fra HMF, og nylig beordret Politiet om å gjenoppta etterforskningen.

Regningen på helsebehandling skulle vise seg å være en kommunikasjonsglipp i helsevesnet som ble avdekket tidlig i september i år, har Kco Advokater funnet ut.

Og nå sitter altså Ramunas på et hotell i Oslo. Nettverk møter ham torsdag, håndtrykket er solid fra den ellers tilsynelatende beskjedne 22-åringen som har med seg litauisk advokat og dessuten disponerer en norsk-litauisk tolk under oppholdet. Han har vært her siden tirsdag og programmet er nokså tett.

Onsdag var han tilbake på ulykkesstedet med HMF-representanter og Budstikka, og fikk også møte redningsmannen som fikk ham ut av sjakten. Møtet mellom Ramunas og redningsmannen beskrives som et sterkt øyeblikk fylt med følelser.

Overrasket av beboere

I dag, fredag, får Ramunas treffe legen som kan tilskrives hovedæren for at han i dag kan gå og ikke trenger å sitte i rullestol. Ryggraden til litaueren holdes i sjakk blant annet av titan. Det blir nok et følelsesladd øyeblikk, og har gjort det verdt å ta turen over til Norge igjen.

– Alle mine drømmer er blitt oppfylt, sier Ramunas, og tenker spesielt på gjensynet med disse to sentrale personene.

Han har også blitt overrasket av beboerne i Kirkeveien 71, adressen Ramunas jobbet i da ulykken skjedde, som har donert en del penger.

– Det var en god overraskelse for meg. For meg er det snakk om store penger. Jeg ønsker å takke dem.

Han har også møtt advokaten som har stilt opp for å representere ham i Norge. I tillegg har det blitt litt tid til sightseeing, og Ramunas har fått være med på et medlemsmøte for HMF. Senere i dag skal han snakke med Klassekampen.

Usikker fremtid

Fremtiden for øvrig er derimot svært usikker.

– Jeg er 70 prosent ufør og klarer ikke finne meg ny jobb. Det har blitt helt umulig finne jobb i Litauen etter finanskrisen. Jeg har lyst til å jobbe, jeg er ikke et menneske som liker å sitte hjemme. Dessuten har jeg blitt en økonomisk belastning for familien, som har det vanskelig for tiden, sier Ramunas.

Opprinnelig kom han til Norge for å tjene litt penger og så finne noe å studere. Nå gjør helsetilstanden det vanskelig å bli student. Å sitte på skolebenken i lange perioder er ikke godt egnet for ryggen.

– Jeg fortviler over egne fremtidsutsikter. Det vil ta lang tid med rehabilitering før jeg blir friskere, hvis jeg blir friskere, og siden jeg ikke får jobb har jeg veldig dårlig råd. Uføretrygden er for lav, og det er ikke nok penger til ordentlig behandling.

Han håper i det minste saken kan tjene som et eksempel på hvor galt det kan gå når arbeidsgivere ser på arbeidskraft som arbeidskraft og ikke mennesker. Han er klar på at han til tross for sin reduserte helse vil orke å stille opp i rettssalen om det skulle komme til det med denne konkrete saken.

– Jeg ønsker å kjempe så rettferdighet kommer på plass. Jeg håper også denne saken påvirker andre arbeidsgivere så de tar utenlandske arbeidere i Norge på alvor. De kan ikke lenger behandle oss sånn.