Av Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm

Kravene om demokratiske reformer har slått beina under autoritære regimer i Tunisia og Egypt. Flere kan følge. De siste månedenes protestbølger viser imidlertid det andre demokratiske bølger før dem har erfart, nemlig at utviklingen av reelle demokratiske regimeendringer tar tid. Ulikhet og undertrykkelse av folkelige krav vil før eller senere resultere i krav om endring, men varige endringer finner ofte sitt utspring der vi finner de sterkeste organisasjonene, de beste forhandlerne og de tydeligste røstene. De er gjerne i arbeidslivet.

Internasjonalt er det arbeiderbevegelsen som har stått bak mange av de demokratiske bølgene som har vist seg å gi varige og bærekraftige regimeendringer. Det gjelder her hjemme, og det gjelder land som Polen, Brasil og Sør Afrika. De har likevel ikke gjort dette alene. Arbeidsgiverorganisasjoner og partssamarbeid er ofte også viktig for regimeendringer. Der partene i fellesskap har initiert samarbeid og forhandlinger har ofte autoritære myndigheter måttet bøye av.

Den internasjonale strategien for anstendig arbeid som regjeringen gir tung støtte, er relevant av flere grunner. Her setter vi kampen mot diskriminering på dagsordenen. Vi setter kampen for en lønn å leve av i fokus. Og vi setter søkelys på kampen mot barnearbeid og slavearbeid, kampanjer som ofte også ellers har fått stor oppmerksomhet internasjonalt. Minst like viktig er imidlertid de delene av kampanjen som ofte får lite oppmerksomhet, nemlig retten til å organisere seg og til å forhandle. Selv om organisasjons og forhandlingsrett ofte gir grunnlag for å sikre andre rettigheter og utvikling i bredere perspektiv, og er forankret i både ILO konvensjoner og FN erklæringen, blir de nemlig ofte oversett. Samtidig er organisasjons og forhandlingsrett på mange måter pilarene i internasjonalt arbeidsliv og viktig fundament for utvikling og velferd i bredere perspektiv.

Regjeringen vil styrke innsatsen for arbeidstakerrettigheter globalt gjennom både vår politikk overfor ILO og gjennom vår arbeidsmarkedspolitikk og politikk på andre områder. Vi vil følge opp strategien for anstendig arbeidsliv i andre land. Større samstemthet mellom ulike politikkområder er også en forutsetning for å fremme anstendig arbeidsliv.

Vi har i dag en felles EFTA-plattform som inneholder forpliktende bestemmelser om arbeidstakerrettigheter i handelsavtaler. Vi tar også mål av oss om å spille en ledende rolle i arbeidet med å sette standard for næringslivets samfunnsansvar som er fulgt opp blant annet gjennom styrket samfunnsansvar i den nye Stortingsmeldingen om statlig eierskap. Det er også avsatt 70 millioner kroner til fondet for anstendig arbeidsliv med mål om å styrke samarbeid mellom partene i Sentral-Europa og Baltikum. Generelt er det betydelig satsing på organisasjons og forhandlingsrett i vår satsing og samarbeid med ILO.

Parallelt med uthulingen av demokrati som vi ser mange steder internasjonalt er det på tide å rette nytt søkelys på organisasjons og forhandlingsrettens betydning for politisk og økonomisk utvikling og hva Norge kan gjøre for å styrke disse menneskerettighetene i framtiden. Når vi skal feire våre seire her hjemme vil demokrati og organisasjonsretten heises på topp. Når nye paroler nå skal skrives og krav skal stilles den 1. mai må ytrings og organisasjonsfriheten igjen settes på dagsorden for internasjonal solidaritet.