Kai Hovden

kai.hovden@lomedia.no

Det rigges til konsert på klubben Tyven i Trondheim sentrum. Både ansatte og bandmedlemmer får et litt fjernt drag over ansiktet når vi spør etter Håvard. Det virker som om ingen har hørt om ham.

Så kommer daglig leder Ida med forløsningen.

– Å, du mener Håvve! Han er jo en legende, gliser hun.

p

Litt forsinket, som vanlig ifølge hovedpersonen, dukker Håvve (uttales med trykk på v-ene) og trommeslager Thomas Øvrevik opp. De har terpet litt på kveldens sett før det skulle handles nye trommestikker og strenger på veien. Sammen med vokalist, gitarist og synthtraktør Erlend Havdal og bassist Magnus Mortensen utgjør de bandet Neverbeast.

Mer og mer band

Håvve har hatt en musikalsk barndom, om enn et stykke fra det Neverbeast skal presentere på Tyven denne kvelden.

– Faren min spilte trekkspill, så hver sommer tilbragte vi i campingvogn blant annet på Titanofestivalen. Det gikk i camping, karsk og salg av kassetter som fatter’n hadde spilt inn. Der tjente jeg litt ekstra til å bruke på spilleautomatene, forteller Håvve.

Musikkinteressen har alltid vært der, og han ble tidlig en del av musikkmiljøet på hjemstedet Stjørdal.

– Men da snakker vi rock, ikke trekkspill, understreker Håvve.

– Det startet med litt hardere musikk på 80-tallet, før grønsjen kom da jeg begynte på ungdomsskolen. Da var det bare å spare til langt hår og kjøpe flanellskjorte, legger han til.

Det ble snart mer og mer bandvirksomhet.

– Jeg hang sammen med eldre folk og ble en del av undergrunnsscenen i Stjørdal. Så begynte vi å dra inn til Trondheim. Der fikk vi blant annet oppleve Motorpsycho tidlig i karrieren, forteller Håvve.

Konfirmasjonspengene gikk til en Gibson SG gitar.

– Den har jeg hatt til inntil nylig. Mens vi bodde i Stjørdal ble det litt spilling her og der, men så flyttet jo folk i forbindelse med militærtjeneste, studier og kjærester. Etter det har gitaren stort sett vært møbel de seneste 15 årene.

På tide med voksenjobb

Før han havnet i Bring var Håvve blant annet en av de som ringte rundt for å gjennomføre markedsundersøkelser.

– Hva synes du om ting på en skala fra én til fem var mitt felt, sier han med et skjevt smil.

– I tillegg var jeg litt i utelivsbransjen som «potet». Der gikk det i alt fra å være vertskap for band til å stå i garderoben. Så ble det kjæreste og en ganske kjapp graviditet, utdyper han.

Håvve innså at han måtte ta grep.

– Det var på tide å få seg voksenjobb, sier han.

p

Via en bekjent som jobbet som bedriftspakkebud, fikk Håvve et telefonnummer. Nummeret ble ringt, og han fikk beskjed om å møte førstkommende mandag.

– Det var kanskje enda mer spesielt at det ikke var noen leder som møtte meg. På gamle Sluppen sto det en superbruker, som det heter i Posten. Et kjapt hallo, utlevering av et par vernesko og så var det å begynne å jobbe, forteller Håvve.

Veien videre gikk fra 50 prosent til 100 prosent stilling i pakkesortering, blant annet takket være hjelp fra Postkom. Så skulle LST, Postens store terminal utenfor Trondheim, bygges.

– Jeg kom til LST på vinteren før resten flyttet inn. Vi jobbet mens det ble bygget rundt oss, forteller han.

Saken fortsetter under bildet.

Håvard «Håvve» Heringstad hadde gitaren stående som møbel i stua i en årrekke. Nå har han børstet støvet av både den og gitarferdighetene.

Kai Hovden

Møbelet på magen

Verdien av å være fagorganisert var tydelig for Håvve. Nå bidrar han selv ved å være tillitsvalgt på terminalen.

– Det gjør arbeidsdagen mer interessant. Jeg merker at det er noe ekstra som trekker når jeg skal på jobb, sier han.

Vervet gjør også at han kommer tettere på lederne.

– Da får man et litt annet syn på hvordan det hele driftes også.

Etter å ha prydet stuen i det håvvske hjem det seneste halvannet tiåret, er altså gitaren blitt tørket støv av.

– Noen gamle kompiser tok kontakt og lurte på om jeg ville være med og spille igjen. Det er allerede tre år siden.

Musikk har det blitt. Noe er utgitt og finnes blant annet på Spotify, mens bandet jobber videre med nytt materiale.

– Jeg kjenner mange folk i bransjen, så det var lett å tenke litt stort med en gang. Nå har vi tatt det helt ned og skal bare lage sanger og ta det skritt for skritt. Alle fire er rundt førti år, det er familier og unger, så det blir neppe å ta over verden som rockestjerner. Vi er fornøyd så lenge vi får spilt rundt omkring, sier Håvve.

Men kan det bli campingvogn og karsk igjen?

– Om muligheten byr seg. Vi må først bevise at vi har låtene og er bra live. Det nytter nok ikke å selge seg inn på utseendet lenger, kommer det tørt.

Det ble en suksess

På Tyven er stemningen god, og lokalet fylles sakte men sikkert opp av folk.

– Vi er nok litt ekstra nervøse ettersom vi ikke har spilt ute på et drøyt år, medgir Håvve.

Nervøsitet er det lite å se til når de fire karene i Neverbeast entrer scenen og leverer et solid sett prog-inspirert rock. Det er tett med folk, svetten renner av hovedpersonene og lyden dundrer i veggene.

p

En liten time senere kan de fornøyde musikerne trekke seg tilbake backstage. Etter en omgang med håndklærne kan de slå fast at konserten var en suksess.

– Vi håper å få til noen festivaljobber i sommer. Vi får se hva som byr seg, sier Håvve med stø kurs for kjøleskapet.

Mens Håvve, Thomas og Magnus kan nyte noen avkjølte forfriskninger, setter Erlend seg i bilen mot Verdal for å ta seg av forpliktelsene på hjemmebane. – Slik er altså livet som middelaldrende rockestjerne i Midt-Norge.