Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Noen romaner er skrudd sånn sammen at de ikke fenger særlig mye de første sidene – ja, kanskje heller i flere av de første kapitlene, før det plutselig skjer en vending og leseren blir sugd inn i teksten. Wenche-Britt Hagabakkens tredje roman ”Kjære Jonny Henriksen” fungerte sånn for meg.

Boka er først og fremst et portrett av ei tid. Om å vokse opp i en arbeidsrklassefamilie på 1950- og 1960-tallet. Det gjør nemlig romanens hovedperson og jeg-forteller Laila Larsen. Denne oppveksten er det hun skildrer i brevs form, mange lange år seinere, til den døve Jonny Henriksen, en person hun hadde et sterkt forhold til, men aldri var kjæreste med.

Familien Larsen, en familie på to voksne og to barn, leide husvære i annen etasje i huset til familien Henriksen. Det viser seg etter hvert at det er flere enn Jonny og Laila som er opptatte av hverandre, på tvers av familiegrensene.

Det ovennevnte vendepunktet i denne romanen skjer når Laila blir tenåring. Kanskje er det fordi stoffet er allment, kanskje er det fordi jeg er noenlunde jevngammel med Laila og kjenner så utrolig my igjen fra denne tida? Laila vokser riktig nok opp i ei lita bygd ved Mjøsa – men hva er forskjellen på den og ei bygd på Nedre Romerike?

De såre tenårene, de brutale tankene og følelsene som slynges over deg når puberten trenger seg på, er sterk lesning. De første festene. Små og store pupper. Bomull i BH-en. Og alkoholen, dens virkninger på godt og vondt. Noen av oss glemmer det aldri.

Lailas observasjoner og opplevelse av at foreldrene glir mer og mer fra hverandre og at storebroren og faren nærmest hater hverandre, er troverdig fortalt.

Det som skurrer litt i romanen er døve Jonny. Den ensomme Laila bærer åpenbart på et håp om at Jonny er den som forstår, at Jonny er den som i all sin døvhet hører hva som skjer.

Men Jonny gjør nok neppe det. Ikke forstår han Laila bedre enn noen annen heller. For det som skjer, det skjer – Que sera, sera.

Romanen toner ut med Lailas konfirmasjon. Mellom den og nåtidsplanet hvor Laila sitter ved kjøkkenbordet til sin nå demente mor og skriver, får vi ikke vite annet enn at hun har klart seg greit i livet. Omtrent som de fleste av oss.

”Jeg sitter her ved kjøkkenbordet, jeg løfter den falmete blondegardina og kikker ut på de sorte jordene, på himmelen over, og skyene som beveger seg raskt østover. Himmelen er blå, sort, gul og grå. Jeg lukker øya og åpner dem igjen. Jeg føler meg rolig. Jeg har fortalt dette, og nå er det ikke mer å si. Bare de siste små ordene: Glem. Ikke glem.”

Kjære Jonny Henriksen Aschehoug 2008