Ann Fredriksen / LO-Aktuelt

Nå har den norsk-pakistanske journalisten og forfatteren skrevet bok om noen av Norges første arbeidsinnvandrere.

”Tilbakeblikk . Da pakistanerne kom til Norge” gis ut på Pax Forlag 25. august og består av fortellingene til fem pakistanske innvandrere, tre menn og to kvinner, samt en rekke bilder som dokumenterer hvordan de levde de første årene i Norge.

Bokprosjektet har ikke bare gitt Kahn innsikt i hvordan hennes egen foreldregenerasjon opplevde sitt nye hjemland, det har også vært en personlig reise for Kahn selv, som etter år med grubling endelig tør å fastslå at hun er både norsk og pakistansk. Og det med god samvittighet.

– Det stemmer ikke at de bare kom for å utnytte systemet. De var med på å bygge Norge. Jeg er stolt over innsatsen de gjorde. De var så sterke og standhaftige, sier Kahn engasjert.

LO-arkiver

Det var som journalist i LO Aktuelt at Khan begynte å lete i arkivene og fant dokumentasjon over hvordan hennes egen foreldregenerasjon levde og arbeidet.

Her fant hun bilder og avisklipp fra våren og sommeren 1971, da pakistanere i hundretall strømmet til Norge. Hundrevis av unge menn tok enten tog eller danskebåten fra København på jakt etter arbeid. Men i Oslo ble de gående gatelangs, uten jobb og uten noe sted å bo. Mange måtte overnattet i Slottsparken eller på campingen på Ekeberg.

– Myndighetene var veldig tilbakeholdne. At de ikke hadde noe sted å bo og gikk rundt og sultet, var ikke deres problem. De var turister og måtte klare seg selv. Det var Røde Kors og Kirkens Bymisjon som måtte hjelpe til. Og journalistene gjorde en kjempejobb ved å fokusere på all nøden. VG kjørte til og med feltsenger til Majorstua skole, forteller Kahn.

Søkte fra Hamburg

Mange fikk seg jobb ved å gå fra arbeidsplass til arbeidsplass og tilby sin innsats. Hvis de fikk napp, dro de til Hamburg for å søke om arbeidstillatelse via det norske konsulatet der. Slik var reglene.

Egentlig hadde de trodd de skulle få jobb i Danmark, men en innstramming i innvandringspolitikken førte til at ”turistene” måtte lenger nordover. Å reise hjem var utenkelig. Ofte hadde familien pantsatt både jord og bolig for at i hvert fall ett familiemedlem skulle kunne skaffe seg et bedre liv.

– Det var også norske arbeidsgivere som annonserte etter folk i aviser i Karachi, og konsulatet i Karachi vervet folk på forespørsel fra norske bedrifter, blant annet Hotell Continental, sier Kahn.

Hennes egen far fikk seg jobb som kjøkkenhjelp, deretter var han innom en veskefabrikk på Grønland og en Leca-fabrikk, der de laget sementblokker. Der ødela han armen i en maskin, men å søke om erstatning falt ham ikke inn.

– Pakistanerne gikk på jobb selv om de var syke. De visste ikke bedre, og var redde for å miste jobben, sier Kahn.

Underveis i bokprosjektet har hun ikke hatt problemer med å finne kilder. Mange ville fortelle historien som ingen før hadde spurt dem om. Også en mengde fotoalbum har hun også fått tilgang til.

Historien gjentar seg

I dag kan Kahn sammenligne de første norsk-pakistanerne med flyktninger fra Afghanistan, Irak og Somalia.

– De kommer i kontainere og båter for å få et bedre liv. Og vi kaller dem ulovlige. Ville ikke vi gjort det samme? Vi er blitt så kalde og distanserte. Pakistanerne som kom til Norge på 1970-tallet, roser Norge. De synes de ble godt tatt imot, sier Kahn, som minnes hvordan hennes mor ble stanset på gaten av nordmenn som ville ta bilde av henne på 17. mai fordi de syntes hun var så vakker i sari.

– Det var fordommer også da, men mine foreldre klarte ikke å oppfatte dem. De var bare opptatt av å jobbe og jobbe.

Mens foreldregenerasjonen vasket toaletter og gjorde andre lavstatusjobber, har barna deres blitt både leger og ingeniører.

– Det har gått så fort, påpeker Kahn, som er en av fem søstre, alle med høyere utdanning.

Hun er selv svært takknemlig for at hun fikk vokse opp i Norge, og at hun kan leve i et fritt og demokratisk land. Men for den første generasjonen innvandrere har også utvandringen hatt sin pris.

– Prisen de har betalt, er at barna deres er blitt norske med andre tanker og tradisjoner enn dem selv. Det er sårt for noen, sier Mahmona Khan.