Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Konsernsjef Anders Øwre-Johnsen i Adecco forteller til ledelse.no at norske sjefer ønsker å gi folk en ny sjanse når de har sonet sin straff og gjort opp for seg.

1300 ledere i private selskaper og offentlige etater skal være spurt om de kan tenke seg å gi jobb til tidligere straffedømte. 69 prosent sier ja, men tar samtidig et forbehold om at det kommer an på fengslingsårsaken. Fire prosent sier ja uten reservasjoner.

Forbeholdet om fengslingsårsaken kan fort bli å regne som ei fotnote med liten skrift, sånn forsikringsselskaper er eksperter på å lage. I begge tilfeller er det viktig å være våken.

«Man må selvfølgelig vurdere hvem man ansetter og hvilken jobb vedkommende skal inn i. Ikke alle jobber egner seg for tidligere straffedømte. Men norske sjefer stenger ikke automatisk døren for folk som har sittet i fengsel», sier konsernsjefen i Adecco.

I bygningsindustrien sier visstnok hele 85 prosent av lederne ja til å ansette straffedømte. Men ifølge adeccosjefen må du være faglig dyktig og villig til å stå på og jobbe hardt. Da skal mulighetene for å få en jobb i denne bransjen være gode.

Jeg besøkte nylig Stormberg, klesbedriften i Kristiansand som gründeren Steinar J. Olsen startet for 12 år siden. Bedriften er blant annet kjent for å ansette tidligere straffedømte – ja, de har det som uttalt rekrutteringspolitikk.

«Mange bedrifter sier de skal ta samfunnsansvar – men gjør de det? Det blir mange fine ord og mye festtaler», sa Olsen som var lite imponert over sine kollegers evner til å rekruttere straffedømte.

Adeccosjefen tror frykten for å bli utestengt fra arbeidslivet er overdrevet. Jeg tror han tar feil. Det er dessverre mange som kan frykte for å bli utestengt fra dagens arbeidsliv. For eksempel eldre arbeidstakere, innvandrere, mennesker med liten utdanning – for bare å nevne noen flere utsatte grupper. Hvorfor i all verden skulle ex-fanger være et unntak?

Adeccosjefen sier: «Man får nok ikke jobb i en bank hvis man har sittet i fengsel.» Det har han rett i. Og han fortsetter: «Men dersom man er åpen og viser at man har tenkt gjennom situasjonen, er det muligheter i flere bransjer.» Det tror jeg er feil.

For det første er det ikke mange bransjer straffedømte kan velge i blant annet fordi kompetansen og arbeidserfaringen hos de aller fleste av dem er både lav og liten. Det er mange grunner til dette, og historien bak er lang og vond.

For det andre er det en god del straffedømte som har gjort saker og ting som gjør at ingen, eller svært få, ønsker å ta i dem med ildtang. Hvorfor skulle norske arbeidsgivere her framstå som Mor Teresa?

Eller for å vende tilbake til Stormberg og Olsens vinkling: Hvorfor kan ikke LO, forbundene eller til og med LO Media gå foran å ansette tidligere kriminelle? Eller sitter fordommene fastlåst i ufullførte tariffavtaler? Burde ikke LO være en av de mest inkluderende arbeidsplassene i landet og stå fram som et godt eksempel?

Hvis noen tviler på mitt svar på spørsmålet, så er det ja.

Å ha en jobb å gå til og en bolig er svært viktig for en vellykket tilbakeføring av straffedømte til samfunnet. En studie fra Statistisk sentralbyrå viser at de som får seg jobb etter soning, har 63 prosent mindre risiko for å havne i fengsel igjen enn de som ikke får jobb.

I 2003 hadde 25 prosent av de som ble løslatt en jobb å gå til. Mange var i jobb kortere eller lengre perioder i løpet av de neste tre årene, men mellom 30 og 40 prosent var helt ute av arbeidsmarkedet.

Statssekretær Terje Moland Pedersen i Justisdepartementet mener tallene fra undersøkelsen til Respons gir grunn til optimisme. Ja, hva skal en politiker i posisjon ellers si?

Nei, så lenge departement og regjering ikke sørger for at straffedømte virkelig blir integrert og reintegrert i samfunnet og arbeidslivet, blir arbeidsgivernes gode intensjoner og vakre festtaler bare kakepynt og et forsinket god jul og godt nyttår.

Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Konsernsjef Anders Øwre-Johnsen i Adecco forteller til ledelse.no at norske sjefer ønsker å gi folk en ny sjanse når de har sonet sin straff og gjort opp for seg.

1300 ledere i private selskaper og offentlige etater skal være spurt om de kan tenke seg å gi jobb til tidligere straffedømte. 69 prosent sier ja, men tar samtidig et forbehold om at det kommer an på fengslingsårsaken. Fire prosent sier ja uten reservasjoner.

Forbeholdet om fengslingsårsaken kan fort bli å regne som ei fotnote med liten skrift, sånn forsikringsselskaper er eksperter på å lage. I begge tilfeller er det viktig å være våken.

«Man må selvfølgelig vurdere hvem man ansetter og hvilken jobb vedkommende skal inn i. Ikke alle jobber egner seg for tidligere straffedømte. Men norske sjefer stenger ikke automatisk døren for folk som har sittet i fengsel», sier konsernsjefen i Adecco.

I bygningsindustrien sier visstnok hele 85 prosent av lederne ja til å ansette straffedømte. Men ifølge adeccosjefen må du være faglig dyktig og villig til å stå på og jobbe hardt. Da skal mulighetene for å få en jobb i denne bransjen være gode.

Jeg besøkte nylig Stormberg, klesbedriften i Kristiansand som gründeren Steinar J. Olsen startet for 12 år siden. Bedriften er blant annet kjent for å ansette tidligere straffedømte – ja, de har det som uttalt rekrutteringspolitikk.

«Mange bedrifter sier de skal ta samfunnsansvar – men gjør de det? Det blir mange fine ord og mye festtaler», sa Olsen som var lite imponert over sine kollegers evner til å rekruttere straffedømte.

Adeccosjefen tror frykten for å bli utestengt fra arbeidslivet er overdrevet. Jeg tror han tar feil. Det er dessverre mange som kan frykte for å bli utestengt fra dagens arbeidsliv. For eksempel eldre arbeidstakere, innvandrere, mennesker med liten utdanning – for bare å nevne noen flere utsatte grupper. Hvorfor i all verden skulle ex-fanger være et unntak?

Adeccosjefen sier: «Man får nok ikke jobb i en bank hvis man har sittet i fengsel.» Det har han rett i. Og han fortsetter: «Men dersom man er åpen og viser at man har tenkt gjennom situasjonen, er det muligheter i flere bransjer.» Det tror jeg er feil.

For det første er det ikke mange bransjer straffedømte kan velge i blant annet fordi kompetansen og arbeidserfaringen hos de aller fleste av dem er både lav og liten. Det er mange grunner til dette, og historien bak er lang og vond.

For det andre er det en god del straffedømte som har gjort saker og ting som gjør at ingen, eller svært få, ønsker å ta i dem med ildtang. Hvorfor skulle norske arbeidsgivere her framstå som Mor Teresa?

Eller for å vende tilbake til Stormberg og Olsens vinkling: Hvorfor kan ikke LO, forbundene eller til og med LO Media gå foran å ansette tidligere kriminelle? Eller sitter fordommene fastlåst i ufullførte tariffavtaler? Burde ikke LO være en av de mest inkluderende arbeidsplassene i landet og stå fram som et godt eksempel?

Hvis noen tviler på mitt svar på spørsmålet, så er det ja.

Å ha en jobb å gå til og en bolig er svært viktig for en vellykket tilbakeføring av straffedømte til samfunnet. En studie fra Statistisk sentralbyrå viser at de som får seg jobb etter soning, har 63 prosent mindre risiko for å havne i fengsel igjen enn de som ikke får jobb.

I 2003 hadde 25 prosent av de som ble løslatt en jobb å gå til. Mange var i jobb kortere eller lengre perioder i løpet av de neste tre årene, men mellom 30 og 40 prosent var helt ute av arbeidsmarkedet.

Statssekretær Terje Moland Pedersen i Justisdepartementet mener tallene fra undersøkelsen til Respons gir grunn til optimisme. Ja, hva skal en politiker i posisjon ellers si?

Nei, så lenge departement og regjering ikke sørger for at straffedømte virkelig blir integrert og reintegrert i samfunnet og arbeidslivet, blir arbeidsgivernes gode intensjoner og vakre festtaler bare kakepynt og et forsinket god jul og godt nyttår.