Stig H. Christensen/LO-Aktuelt

stig.christensen@lomedia.no

NISO-streiken har fått mye pepper. Ord som idiotisk og tullete har blitt brukt. I fjor streiket LO-organiserte innen renhold, bygning og transport. Renholdsarbeiderne streiket for ikke å sakke ytterligere akterut, transportarbeiderne kjempet for vikarer og midlertidige ansatte og bygningsarbeiderne sloss for økt minstelønn. Forståelig og med stor støtte.

Når det gjelder NISO-streiken har media i stor grad fokusert på spillere i Tippeligaen med skyhøye lønninger. Og det er sant, mange tjener bra. I en undersøkelse NISO har foretatt blant Tippeligaspillere i mars i år, er det mest slående de enorme forskjellene. Flere tjente under 200 000 kroner i året enn over 2 millioner. 95 eliteseriespillere streiket for ca 500 medlemmer.

Kategoriene håndball og ishockey ble knapt nevnt, men her er det vanlig å tjene under 100 000 kroner, svært mange i Adecco-ligaen i fotball tjener under 100 000 eller mellom 100 000 og 200 000kr. Gjennomsnittet blir ikke høyt, og når alt fokuset blir mot de 7 – 8 prosent i toppklubbene som tjener over 2 millioner, blir helhetsbildet helt feil.

Viktigere enn dette er det å merke seg at streiken ikke handlet om lønn. Den handlet om standardkontrakter for å sikre oppsigelsesvernet bedre, en ukes sammenhengende ferie i en lang sesong, retten til å velge sko og annet utstyr og en del andre punkter.

Uansett er det ingen som hevdet at den nylig avsluttede streiken var ulovlig. Mange, blant annet Fotballforbundet, viste til at vi har streikerett og at også NISO-streiken var lovlig. De har fulgt spillereglene. Men i opphetete situasjoner er det alltid noen som vil ha slutt på streikeretten, og dermed frata fagbevegelsen deres viktigste kampmiddel.

En kommentator skrev i Aftenposten i går at «streiken var et nødvendig kampmiddel i tidligere og hardere tider». Han ga ikke uttrykk for at streikeretten bør fjernes, men at streik har sine svakheter, og er nødvendig i visse situasjoner, «ikke minst fordi vi ikke har noe bedre».

Det mange glemmer, eller svært ofte ikke nevner, er at streikeretten er fundament for den i utgangspunktet svakeste parten, nemlig arbeidstakerne og deres organisasjoner. Arbeidsgiveren har styringsretten, sitter på kapitalen, har kontaktnett med andre i maktposisjoner, ofte en overlegen lobbyvirksomhet og evner å bruke det til egen fordel.

Da er det viktig for fagbevegelsen å ha dette middelet for å stoppe de mest åpenlyse forsøk på skvis og lønnsnedslag. Reell nedgang i kjøpekraft er en lite aktuell problemstilling for de aller fleste i Norge i dag, men det kan komme. Mer aktuelt er at forskjellene blir større, at direktører og de høyt på strå hele veien forsyner seg grådigere av kaka enn renholdere, transport – og bygningsarbeidere. Da er det godt å ha streikevåpenet å ty til, slik vi så i fjor.

Nå står meklingen i Oslo kommune for døra. Er det noen som tror at arbeidsgiverne vil bevege seg uten den streikeretten som er hjemlet i tariffavtalene. Det er vanskelig nok med denne retten. De organiserte i Fagforbundet krever samme lønnsutvikling som i resten av landet. For mye forlangt?

Skulle retten til å streike blir fratatt fagbevegelsen, ville vi sett en dramatisk forskyvning av styrkeforholdet mellom partene, og dermed også et voldsomt byks i inntektsforskjellene.

Demokratiske rettigheter som ytrings- og streikerett skal en ikke tukle med. Vi ser det i samfunn der streikeretten er langt mindre utviklet enn i Norge, eller kanskje til og med i praksis ikke-eksisterende. Disse landene har gigantforskjeller mellom fattig og rik. I tillegg slår misnøyen ut i illegale aksjoner, brenning av biler, plyndring og voldelige aksjoner, gjerne med liv som går tapt. Streikeretten hører demokratiet til, forbud i land med diktatur.