Nina Sandås (LO-Aktuelt)

Kravet om 8-timersdagen var et av arbeiderbevegelsens viktigste, i Norge og internasjonalt, fra slutten av 1880-årene og i begynnelsen av 1900-tallet. Den kom gjennom tariffavtale og ble vedtatt som lov i 1919. Ønsket om å stagge en radikal arbeiderbevegelse var viktigste grunnen til at Stortinget bøyde av, og til at Norsk Arbeidsgiverforening gikk med på kravet.

Etterpå har arbeidstiden gradvis krympet. Den siste reduksjonen i normalarbeidsdagen kom med 40 timers uka i 1976, mens 37,7 timers uka i 1986 var begrunnet i likebehandling av arbeidere og funksjonærer. På 1970-tallet vokste også kravet om 6-timersdag, først fremmet av kvinnebevegelsen, senere også av noen mannsdominerte arbeidstakerorganisasjoner. Siden den gang har holdningene til 6-timerdag variert.

En undersøkelse Opinion gjorde for Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) i 2002 viser at 62 prosent av de spurte ønsker blokkfritid framfor å jobbe kortere dag. Det konkrete spørsmålet var hvordan folk ville ta ut ekstra fritid hvis arbeidsuka ble redusert fra 37,5 timer til 35 timer. 24 prosent svarte at det var ”svært aktuelt å jobbe en halv time kortere hver dag. Hele 62 prosent sa de ønsket å ”fortsette som før og spare ferie- og fridager”.

Lønn eller fritid?

Arbeidstidsreduksjon handler om å velge mellom på den ene siden varer og tjenester og på den andre siden fritid. Enten det skjer på den ene eller andre måten, koker spørsmålet ned til hvem skal legge beslag på verdien av økt produktivitet? Er det arbeidsgiverne eller arbeidstakerne? Men velger en å redusere daglig arbeidstid vil det få langsiktige og omfattende konsekvenser; positive for familielivet, mindre positive for samfunnsøkonomien og vår egen lommebok.

Spørsmålet om lønnskompensasjon har vært en hovedhindring i forsøkene på å komme til enighet om kortere arbeidstid. Fagbevegelsen har hevdet at full lønnskompensasjon er nødvendig for å opprettholde etterspørselen i samfunnet og hindre ny arbeidsledighet. Arbeidsgiverne har framholdt at lønnskompensasjon vil øke kostnadene, forverre lønnsomheten og konkurranseevnen og dermed gi økt ledighet.

Nedgang i arbeidstid I Norge har produktivitetsveksten holdt seg i underkant av 2 prosent som et gjennomsnitt for de siste 30 årene, ifølge OECD. I et litt videre tidsperspektiv, årene 1962-2002, var reallønnsveksten per normalårsverk 2,0 prosent. Men samtidig har det vært en markert reduksjon i gjennomsnittlig faktisk arbeidstid, som er lavere den avtalte arbeidstiden Antall utførte timeverk per normalårsverk er beregnet til 1 987 i 1962 i gjennomsnitt for alle næringer. I 2002 var det tilsvarende tallet 1 532 timer, det vil si en nedgang på hele 23 prosent, ifølge SSB.

Dette skyldes at en stor del av den økonomiske veksten er tatt ut som økt fritid istedenfor lønnsøkning. Det har vært flere ulike arbeidstidsreformer i denne perioden. Ferien ble utvidet fra 3 til 4 uker i 1965. Ukentlig arbeidstid ble redusert fra 45 til 42,5 timer i 1968. Arbeidstiden ble som nevnt ovenfor satt videre ned til 40 timer i 1976 og til 37,5 timer i 1987. I 2001-2002 ble det innført 5 ukers ferie for de fleste grupper av lønnstakere.

Motivene Behovet for kortere arbeidstid har i den fornyede debatten om 6-timersdagen vært motivert med småbarnsforeldrenes tidspress og belastningen som følger av kvinnenes dobbeltjobb ute og hjemme. Eldre arbeidstakere kan være i en livsfase som krever omsorg for foreldre.

Mer enn hver tredje kvinne er sysselsatt innenfor helse og omsorg. Full stilling er unntaket fordi yrkene er så slitsomme at de fleste ikke har overskudd og krefter til full tid. Mange ender opp som uføre lenge før pensjonsalderen. Sykefraværet er høyt innenfor helse og omsorg. Dette vil trolig gå ned med færre arbeidstimer per dag eller uke. Lavere fravær vil trolig virke positivt på arbeidsmiljøet, trivsel, på kontinuiteten i bemanningen og kan tenkes påvirke tjenesten til bruker på en positiv måte. Lege-, tannlegebesøk samt det å oppsøke offentlige kontorer kan med kortere arbeidsdag/uke gjøres etter arbeidstid.

I produksjonsindustrien er hensikten med arbeidstidforkortelse å skape rom for større utnyttelse av maskiner og utstyr ved å innføre to 6-timersskift, i tillegg til at åpningstiden kan utvides i virksomheter med direkte kundekontakt.

Det er blitt regnet mye på utgiftene til sykefravær (og trygder) for arbeidsgivere og for staten. Men det finnes ikke samfunnsøkonomiske beregninger som viser hva sykelønn, redusert produksjon og vikarer for de sykemeldte koster, stilt opp mot de eventuelle gevinstene av redusert arbeidstid.

Hvor mye jobber vi? Mens den gjennomsnittlige arbeidstida som brukes til inntektsarbeid blant den mannlige delen av befolkningen har sunket noe de siste 30 åra, har den steget blant kvinnene. Blant menn var tid til arbeid per dag i overkant av seks timer i 2000, som er 89 prosent av gjennomsnittstida i 1971. Blant kvinnene var gjennomsnittlig arbeidstid i underkant av fire timer i 2000. I 1971 var den om lag 2 timer og et kvarter, viser SSB-rapporten ”Tid til arbeid”.

Gjennomsnittlig arbeidstid for alle kvinner i befolkningen har altså økt betydelig. Dette skyldes delvis at andelen som er i arbeid har økt betydelig, men også at arbeidsdagen er blitt lengre. I 2003 jobbet nesten 460 000 – eller 43 prosent - av de sysselsatte kvinnene deltid. Andelen undersysselsatte kvinner er 14 prosent. Det vil si at 100 000 ønsker å jobbe fulltid.

Norge er det land i Europa som har den korteste ukentlige avtalefestede arbeidstida i Europa med 38,6 timer i snitt. Det skyldes både normalarbeidstidens lengde og høy andel deltid. Når det gjelder årlig avtalefestet arbeidstid ligger Norge nesten på gjennomsnittet for de gamle EU-landene med 1 695 timer i året.

Er behovet der? Tidsbruksundersøkelsen 2002 fra Statistisk sentralbyrå viste at få yrkesaktive føler seg stresset på en bestemt dag på jobben. Den høyeste andel i alle livsfaser (44-61 prosent) følte seg ikke stresset i det hele tatt. 6 prosent av småbarnsmødrene følte seg litt stresset deler av arbeidsdagen. Men undersøkelser viser også at andelen ansatte som opplever høy intensitet i jobben har økt markant, slik at de ikke har tid til å snakke eller tenke på annet enn arbeid.

Over halvparten mener arbeidspresset har økt i nåværende jobb de siste fem år. Arbeidstempoet er i høyere grad styrt av tidsfrister, fastlagte rutiner og krav fra kunder og klienter.

Den kraftige økingen i fritiden som er dokumentert gjennom de siste 30 år følges blant annet av en kraftig økning i fjernsynstitting. På en gjennomsnittsdag ser 82 prosent på TV og disse ser i gjennomsnitt to timer og 12 minutter per dag. Men kortere arbeidsdag vil kanskje gi oss overskudd til å gjøre noe annet etter jobben? Japan og USA som har de lengste arbeidstidene har også de høyeste tallene for TV-titting.

Ifølge en rapport fra SSB som kartlegger småbarnsforeldrenes arbeidstid har disse fått lengre arbeidstidsavtaler, men kortere faktisk arbeidstid i løpet av 1990-årene og fram til 2001. Den faktiske arbeidstiden viser hvor mye tid folk faktisk bruker til yrkesarbeid og er, ifølge forskerne, trolig et bedre mål for å belyse tidspress og travelhet, og også graden av likedeling mellom mødre og fedre.

For sysselsatte mødre var den gjennomsnittlig faktiske arbeidstiden stabil i perioden. For sysselsatt mødre med barn under tre år sank faktisk arbeidstid og utgjorde 16 timer per uke i gjennomsnitt i 2001. Samtidig var den avtalte arbeidstiden i denne gruppen 31 timer. For fedre har det vært en klar nedgang i gjennomsnittlig faktisk arbeidstid i perioden.

Er ”tidsklemma” reell? Forsker Anne Lise Ellingsæter, skriver i artikkelen ”Tidsklemme – metafor for vår tid” følgende: ”Tidsklemma er i ferd med å bli synonymt med å ha det travelt; tiden strekker ikke til. Dette er paradoksalt på mange måter, fordi problematiseringen av å være ”fange av tiden” har tiltatt i en periode der arbeidstidsreguleringen har vært stabile og arbeidstidsfleksibiliteten er økt”.

Permisjonsordninger, barnehager og skolefritidsordninger legger forholdene bedre til rette enn noen gang for familier med to yrkesaktive foreldre. Overtidsarbeid blant heltidsansatte er redusert over den siste tiårsperioden, fra en andel på 28 prosent i 1996 til 20 prosent i 2004. Reduksjonen var størst for menn, fra 32 til 23 prosent, mens nedgangen for kvinner var fra 21 til 15 prosent.

Statistikken gir ifølge Ellingsæter ikke grunnlag for en påstand om at den yrkesaktive befolkningen legger ned mer tid i arbeidslivet. Snarere tvert imot. Men tallet på småbarnforeldre som har to yrkesaktive foreldre har fortsatt å øke det siste tiåret. Også flere alenemødre skal greie å balansere mellom to jobber, en ute og en hjemme. I gjennomsnitt utgjør det samlede lønnsarbeidet i dagen småbarnsfamilier (yngste barn 0-6 år) i underkant av 60 timer i uka. Hvis dette hadde vært fordelt på alle familier, mellom kvinner og menn, ville kvinner og menn hatt seks timer dag. Problemet er altså ikke at ”familier” bruker mye tid på jobb, problemet er fedres lange arbeidsuker, konkluderer Ellingsæter.

Har vi arbeidsfolk nok? Med 6-timersdag/30 timers uke vil den samlede arbeidsinnsatsen i landet bli redusert med rundt 15 prosent. Da må oppgavene i samfunnet løses av langt flere ansatte. Et av argumentene i debatten om redusert arbeidstid er nettopp at mange deltidsansatte da vil kunne øke omfanget av sitt arbeid. En del av de 100 000 arbeidsledige kan også tenkes være kvalifiserte for de nye jobbene.

- Vi har likevel ikke arbeidsfolk for å fylle tomrommet. I så fall må alle jobbe mer i ung alder og pensjonsalderen må øke. Ekvasjonen går bare ikke i hop, ikke nå, ikke i 2010 eller i 2020. Kanskje når vi kommer til 2050, uttaler en sentral samfunnsøkonom til LO-Aktuelt.

Men framover vil jo folketallet øke, og da løses vel problemet helt automatisk? Svaret er dessverre nei. Eldrebølgen vil kreve mange flere omsorgshender i arbeid. Den nye befolkningsframskrivingen 2005-2060 fra SSB viser riktignok at folketallet vil fortsette å vokse fram til 2060, bortsett fra hvis innvandringen blir svært lav.

Men antallet personer 67 år og over vil vokse fra ca 0,6 millioner i 2005 til mellom 1,1 og 1,4 millioner i 2050. Til bildet hører at antall personer 80 år og over vil mangedobles fra 210 000 i år til mellom 422 000 og 604 000 i 2050. Forsørgerbyrden for eldre – det vil si andelen eldre over 67 år som andel av den yrkesaktive befolkningen (20-66 år) - vil altså øke betydelig. Andelen vil øke fra 21 prosent i 2010 til 37 prosent i 2050. Selv uten kortere arbeidstid, vil velferdspolitikken utfordres kraftig.

Å kutte arbeidstiden brått med 15-20 prosent for alle vil altså umiddelbart føre til mangel på arbeidskraft. Overalt vil det bli stor etterspørsel etter folk, noe som igjen vil øke lønnspresset.

Må vi jobbe skift? En arbeidstidsreduksjon som ikke følges av en omorganisering av vare- og tjenesteproduksjonen, vil føre til at driftstiden i det enkelte foretak synker i samme forhold som arbeidstiden. Resultatet er at samme kapitalkostnad må utliknes på færre produserte enheter, med andre ord at kostnaden pr produsert enhet stiger selv om arbeidstidsforkortelsen skjer uten lønnskompensasjon. Dette kan motvirkes ved å bruke mer skiftarbeid og/eller forskjøvet arbeidstid slik at ulike arbeidstakere etter tur kan betjene det samme produksjonsutstyret, enten det skjer på fabrikkgulvet eller på sykehuset. Utvidet driftstid gir økt produksjon, men økt produksjon er interessant bare dersom den avsettes. For noen produkter er det begrenset hvor mye som kan avsettes, for andre varer og tjenester kan det være vekstpotensiale. Derfor vil utvidet driftstid måtte innebære betydelige ekstra omstilling mellom bransjer.

Utvalget som i 1987 la fram den store offentlige utredningen ”Arbeidstidsreformer” anslo at ved nedsettelse til 30 timers uke må 20-25 prosent av de dagtidsansatte over på to skift, dersom driftstiden ikke skal synke i gjennomsnitt. Disse beregningene er selvfølgelig svært usikre, men antyder også i dag hvilken retning arbeidstidsmønsteret må legges om til.

Den viktigste måten å redusere kostnadene på er å gå over til flerskiftsproduksjon. Der det ikke er skiftarbeid i dag, må det innføres og to-skiftordninger må bli helt uproblematisk i arbeidslivet, ifølge samfunnsøkonomer.

Hva koster det?

I dag er samlet lønnskostnad for alle ansatte i Norge 765 milliarder kroner. NHO har regnet ut at 6-timersdag/30-timersike med full lønnskompensasjon vil øke lønnskostnadene med rundt regnet 25 prosent, eller om lag 191 milliarder kroner.

Det offentlige utvalget som vurderte ”Arbeidstidsreformer” anslo at 6-timersdagen trolig vil innebære et tap av inntekt og produksjon på 8-10 prosent, selv under optimistiske antakelser om endringer i driftstiden og at redusert arbeidstid gir produktivitetsforbedringer. Under mer pessimistiske antakelser kan inntektstapet bli 12-15 prosent, mente utvalget. Dersom det i tillegg gis en lønnskompensasjon som overstiger veksten i lønnsevnen, kan resultatet bli omfattende arbeidsledighet.

Selv ved full overgang til utvidet driftsmønster vil lønnskompensasjonen ikke kunne bli høyere enn 50 prosent ifølge modellberegninger som utvalget fikk utført.

Et dilemma med arbeidstidsreduksjon vi bør la synke ned er situasjonen for konkurranseutsatt sektor, framholder en sentral kilde i fagbevegelsen. Her blir spørsmålet om full lønnskompensasjon og hvordan det skal innpasses helt sentralt. Virkningen kan fort bli økt arbeidsledighet. Og selv om noen virksomheter har lykkes med redusert arbeidstid, har det veldig liten relevans for samfunnet generelt og det betyr ikke at andre vil lykkes. Han mener 6-timersdagen vil stoppe opp i og med at industriforbundene forhandler først. - De må ville redusert arbeidstid og prioritere det, og man kan filosofere på om det ønsket er så kraftig, sier han.

For det offentlig blir regnestykket et annet. Når velstandsøkningen tas ut i mer fritid, får vi mindre å rute med totalt og velferden i offentlig sektor vil bli dårligere. Kortere arbeidstid innebærer lavere verdiskapning og vil kunne innebære en betydelig svekkelse av skattegrunnlaget. Det vil i sin tur føre til enten redusert offentlig tjenesteyting eller til høyere nettoskattenivå.

Dersom en arbeidstidsreform gir økte arbeidskraftskostnader som overstiger eventuelle produktivitetsforbedringer, så må også lønnsbudsjettene i offentlig sektor økes for at de samme oppgavene skal kunne utføres

Får vi bedre helse?

I en fersk rapport fra svenske Arbetslivsinstitutet foretar forskerne Olle Brynja og Carina Bildt en gjennomgang av eksisterende internasjonal forskning og offentlige utredninger om arbeidstidforkortelse og helse. De konkluderer med at stort sett finnes det ikke noe som peker på at den medisinske helsen bedres ut fra de forsøk med kortere arbeidstid som er gjort hittil. Årsaken er dels at folks faktiske helse ikke er forandret, og dels at forsøkene har foregått under for kort tid.

Økonomen Birgitta Olssons forsøk som gjaldt 6-timers dag med heltidslønn i helsesektoren i Stockholm ga som resultat at personalets sosiale liv ble rikere, mer avslappet og søvnkvaliteten økte noe. Men hun presenterte ikke medisinske belegg på at personalet ble friskere eller fikk lavere sykefravær.

Publikasjoner fra Karolinska Institutets stressforskningsinstitutt, først og fremst beteendefysiologen Torbjörn Åkerstedt, viser heller ikke på noen egentlig, betydelig eller positiv effekt på helsa av arbeidstidsforkortelse. Andre skeptikere mot kortere arbeidstid som helsebot er nasjonaløkonomen Dominique Anxo og professor i psykososial miljømedisin,

Töres Theorell. Lars Ingelstam, professor i teknikk og sosial forandring har en mer positiv holdning. Flere forskere utelukker ikke positive effekter av arbeidstidsreduksjon i form av lavere sykefravær på lang sikt. Andre viser til at det ikke er arbeidsdagens lengde som er problemet i dag, men monotont og bundet arbeid, i tillegg til hard fysisk arbeidsbelastning og gjentakende bevegelser i visse jobb.

Arbeidstidsforkortelsen i Frankrike er blitt forsket på mest fra en økonomisk synsvinkel, men det har også vist seg at arbeidstakerne nå opplever mer stress i jobben og at dette nærmest oppveier fordelene med kortere arbeidstid.

Hva skjer i omverden? Frankrike reduserte i 1998 arbeidsuka fra 39 til 35 timer i virksomheter med mer enn 20 ansatte som et ledd for å få ned arbeidsledigheten. I flere sektorer er det nå stort press på å øke ukentlig arbeidstid igjen til 40 timer, ifølge Financial Times. I Tyskland er arbeidstiden forlenget med fem timer i blant annet bilindustrien og byggebransjen, uten lønnskompensasjon.

I Sverige er kortere arbeidsdag et dødt spørsmål, selv om det foregår lokale og offentlig finansierte forsøk med 6-timersdag i regi av Arbetslivsinstitutet. 400 personer og en kontrollgruppe på like mange som jobber heltid skal følges over to år i offentlig sektor. Miljöpartiet, Vänsterpartiet og Feministisk initiativ har 6-timersdagen høyt på sine agendaer. TCO er den eneste faglige organisasjonen som har en målsetting om at arbeidstidene skal forkortes, men ikke med full lønnskompensasjon. Svensk LO er mot kortere arbeidstid. LOs sjeføkonom Dan Andersson sier i et intervju i Dagens Nyheter at det er sørglig at en ansvarsfull feministisk bevegelse krever kortere arbeidstid. Han mener at hvis kvinnene vil dele makten, så må de også dele ansvaret. 6-timersdagen er en umulighet, hvis svenskene vil beholde velferdsstaten, uttaler Andersson.

Historiens lærdom

Knut Kjeldstadli, professor i historie ved Universitetet i Oslo, skrev i Klassekampen 6.12.2005 om historien om arbeidstiden. Han peker på motforestillingene som har vært fra arbeidsgiversiden om hvorvidt konkurranseutsatte bedrifter kan tåle en kortere arbeidstid. Svaret fra arbeidstakerne har dels vært at kvaliteten på arbeidet ville stige, at redusert arbeidstid bare er en av flere variabler som styrer lønnsomhet og at bedrifter har overlevd tidligere forkortinger.

Men Kjeldstadli minner også om at kortere arbeidstid kan føre til at vilkåret for å danne klubber og fagforeninger forsvinner, at tiden for å snakke sammen blir for knapp. Hvis hele arbeidet blir noe vi fortest mulig vil vekk fra, hva skjer da? Og hva skjer med kollektivets sosiologi om det blir seks timers arbeidsdag og folk i tillegg har stor fleksibilitet slik at de kan begynne og slutte til høyst ulike tidspunkter?

- Om noen lærdommer kan trekkes av historien må det være: Kortere arbeidstid må tenkes sammen med kvaliteten på arbeidet slik at resultatet ikke blir et brutalt tidsregime som pumper oss tørre og som hindre oss i å samles på jobben. Og det må tenkes sammen med vilkår for å skape solidaritet både blant lønnsarbeidere og over til dem som gjerne vil komme i arbeid, skriver Knut Kjeldstadli.

Kilder:

”Arbeidstidsreformer”, NOU 1987:9A

”Product market competition and economic performance in Norway”, OECD, mai 2004

Økonomiske analyser 5/2003, Statistisk sentralbyrå

Økonomiske analyser 6/2005, Statistisk sentralbyrå

“Foreldres arbeidstid 1991-2001”, Statistisk sentralbyrå

Arbetslivsrapport 2005:11, Arbetslivsinstitutet

Tidskrift for samfunnsforskningsforskning 3 2005

“Tid til arbeid”, Rapport 2005/15, Statistisk sentralbyrå