Ragnhild Heyerdahl, LO-Aktuelt

Jeg befinner meg midt i en fødselsboom. Blant venner og bekjente popper barna ut fortere enn jeg rekker å skrive gratulasjonskort. De har stort sett passert de 30, og det begynner å haste. Derfor kommer barna på løpende bånd. Venner og bekjente går fra å være barnløse par uten forpliktelser til å bli trebarnsforeldre i tidsklemme i løpet av få år. For det skal skje i ordnede former: Utdanning først, deretter et par år i jobb. Helst i fast stilling.

Å få barn i løpet av studietiden er for mange ikke et alternativ. Som student er det maksimale beløpet du kan få i foreldrestipend, 10.740 kroner i måneden. Holdt opp mot inntektene fra en fulltidsjobb er det ikke vanskelig å forstå at de fleste velger å vente.

Men så er det ikke alltid snakk om å velge. Noen barn – ja, ikke så rent få – melder sin ankomst uten hensyn til om mor eller far er i jobb eller ikke. For den som ikke har alt helt på stell, kan det lett bli en økonomisk baksmell av den tøffe sorten.

Kvinner som verken har vært i jobb eller under utdanning i minimum seks av ti måneder før barnet kommer, får en engangsstønad på skarve 35.263 kroner. Trekker du fra utgifter til barnevogn, seng, stellebord, klær og annet utstyr en nødvendigvis må trenge, er det ikke stort igjen å leve av. For noen er valget ikke noe reelt valg, noe som reflekteres i abortstatistikken.

Studentavisa Universitas skrev i 2010 om Anita Hartveit Hauge som fødte fire dager før termin og som dermed var usle fire dager fra kravet om å ha studert i seks måneder før fødselen. Hauge ble sittende igjen med engangsstønaden fra NAV og måtte ta opp ekstra studielån for å klare seg økonomisk. Eksempelet er ikke enestående. Mange studenter faller mellom to stoler fordi de verken oppfyller kravene til foreldrestipend eller foreldrepenger fra NAV.

De siste årene har forskjellene mellom de som får mest i fødselspenger, og de som får minst, økt dramatisk. Tall fra VG underbygger dette: I dag er maksimal utbetaling 429.594 kroner, eller seks ganger Folketrygdens grunnbeløp i 47 uker. Siden 1996 har dette maksbeløpet økt med 245.094 kroner, mens engangsstønaden bare har blitt satt opp med drøye 3.000 kr. De heldigste får dermed mer enn 12 ganger minstebeløpet.

Å få hverdagen til å snurre med 35.263 kroner på konto, vil for mange bety mye hardt arbeid og mindre tid med det barnet som fortjener foreldrenes fulle tilstedeværelse. Det skal lønne seg å jobbe, men nybakte foreldre må gis en sjanse til å styre unna fattigdomsfella.

De lave foreldreutbetalingene til studenter og andre uten lønnet arbeid er likevel mer enn et fattigdomsproblem. Norske kvinner føder færre barn, og de blir mødre i stadig høyere alder. Samtidig øker antallet par som er ufrivillig barnløse. Sammenhengen er åpenbar, men lite har vært gjort for å øke mulighetene for å kombinere barn og utdanning.

Derfor er det behov for å øke engangsstønaden og minske gapet mellom de som får mest og de som får minst. Finansminister Sigbjørn Johnsen kan starte med å se tilbake til forrige gang han var finansminister. Den gang, i 1996, var forskjellene langt mindre.