Torgny Hasås, LO-Aktuelt

torgny.hasaas@lomedia.no

Da Haakon Lie hadde gått av som partisekretær på Arbeiderpartiets landsmøte i 1969, var en av de første han snakket med en amerikaner. USAs arbeidsattaché, Theodore Sellin, hadde fulgt hele landsmøtet, og det var ikke noe rart. Det var jo jobben hans.

Arbeidsattaché Sellin var én i en lang rekke arbeidsattachéer som USA utplasserte i Oslo. Denne dagen, 14. mai 1969, spurte Sellin Lie hva han hadde tenkt å gjøre framover.

Lie svarte at han skulle hjelpe partiet i valgkampen, men etter hvert hadde han tenkt å bruke tida si til utviklingshjelp. Da ambassadør Philip K. Crowe senere sendte sin rapport om Arbeiderpartiets landsmøte til sin oppdragsgiver, det amerikanske utenriksdepartementet, så ble Haakon Lies framtidsplaner nevnt.

I forbindelse med utgivelsen av den store Haakon Lie-biografien og boka «Tause menn – Scener fra den kalde krigen», har Haakon Lies forbindelse til den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA blitt diskutert. Lie trengte ikke CIA, han hadde arbeidsattachéene.

Vennskap

Men Lie var langt fra den eneste som hadde kontakt med arbeidsattachéene. Alle dører i fagbevegelsen og Arbeiderpartiet var åpne når ambassadens folk banket på. LO-leder Konrad Nordahl, skriver i dagboka si ganger om gjentatte besøk fra ambassaden: «Fredag 3. februar 1956. Kl. 11 hadde jeg Bruce Millen (amerikansk arbeidsattaché red. anm.) på besøk. Det var ikke noe spesielt han ville.»

I årene fra krigen fram til begynnelsen av 80-tallet, var arbeidsattachéene en del av staben ved den amerikanske ambassaden i Oslo. De siste årene var stillingen besatt av nordmenn. Undersøkelseskommisjonen for de hemmelige tjenestene i Danmark, PET-kommisjonen, sier at det i disse årene var 13 ulike arbeidsattachéer i København. Tallet i Oslo ligger omtrent på det samme nivået.

I 1994 ble Haakon Lie intervjuet av Morris Weitz som en del av arbeidet med å dokumentere USAs utenrikstjeneste. Her forteller den tidligere partisekretæren om vennskapet sitt med de amerikanske arbeidsattachéene, blant annet Bruce Millen.

– Vi var helt fortrolige, fortalte Lie.

Den første amerikanske arbeidsattachéen etter krigen var Walter Galenson. Allerede i juni 1945 var han på plass i Oslo. Galenson kom til å få en helt spesiell betydning for Haakon Lie. Lies amerikanske hustru likte ikke de norske vintrene, og fra 1981 bodde de hver vinter i Florida. Da Walter Galenson kjøpte seg hytte i nærheten, skrev Lie i julebrevet til Jens Christian Hauge: «Ja, her er vi så nær paradiset som det er råd å komme på denne jord.»

I 1943 etablerte USA programmet for arbeidsattachéer (Labor attaché program). Det var en del av forberedelsene til etterkrigstida, formålet med ordningen var todelt. Dels skulle attachéene påvirke politikken i det enkelte land og dels være lytteposter for de som bestemte USAs politikk. Etter hvert utviklet USA et helt nett av arbeidsattachéene i alle land hvor de var representert.

Ikke skummelt

– Det er ikke noe skummelt med arbeidsattachéene. Det var en helt åpen kontakt, sier Kaare Sandegren til LO-Aktuelt. Sandegren var leder av LOs internasjonale avdeling i 22 år.

– Det var påvirkning begge veier på en positiv måte. Vi fikk mye informasjon fra dem og ikke minst fikk amerikanerne korrekt informasjon om hva som skjedde i Norge, sier Sandegren.

En viktig oppgave for arbeidsattachéene var å hjelpe til med å effektivisere industriproduksjonen etter amerikansk modell. De var pådrivere for systemet med tidsstudier og produktivitetsutvalg på bedriftene.

– Fantes det eksempler på at amerikanerne prøvde å påvirke norsk politikk?

– Nei, ikke som jeg vet om. Hvis du er på jakt etter en konspirasjon, er du på feil spor, sier Sandegren.

I februar 1949 kom Edward J. Rowell til Oslo for å overta stillingen som arbeidsattaché. Han skal være attaché både for Norge og Danmark. De ferske Nato-landene trenger moderne våpen, men amerikanerne frykter kommunistiske aksjoner. I Danmark utarbeider Rowell en trepunktsplan som skal sørge for at våpnene kommer trygt i land. I Norge overlates dette til Forsvarets overkommando, LO sentralt og Samorg-lederen i Vestfold, hvem som ga beskjeden er ikke kjent.

Rowell er tydeligvis en informert person. I 1950 fikk attachéen tilsendt en rapport fra danske sosialdemokrater om kommunistisk aktivitet. Den skulle legges fram på et møte for de nordiske sosialdemokratene i Oslo. Rowell var sterkt kritisk til rapporten. Den holder ikke etterretningsmessig mål, mente han, og rapporterte hjem til USA at rapporten var fylt med udokumentert påstander om kommunistisk sabotasje og rifleklubber.

Jevnlig kontakt

Ronald Bye bekrefter også overfor LO-Aktuelt at han hadde jevnlig kontakt med arbeidsattachéene.

– Samtalene med attachéene var vanlige politiske samtaler, sier Bye og ønsker som Sandgren å avdramatisere arbeidsattachéenes virksomhet. Bye overtok jobben som partisekretær i Arbeiderpartiet etter Haakon Lie, og hadde den i seks år fram til 1975.

Attachéene mer enn samtalepartnere. Da sentralstyret i Arbeiderpartiet hadde sitt første møte etter ferien 11.august 1950. Innleder til punktet om den internasjonale situasjonen var USAs arbeidsattaché i Oslo, Walter Galenson. Av naturlige grunner var han ikke en gang medlem av partiet. Galenson forklarte forsamlingen om bakgrunnen for Korea-krigen.

Alle arbeidsattacéene hadde bakgrunn fra amerikansk fagbevegelse, AFL og CIO. I 1955 slo de to organisasjonene seg sammen og dannet AFL-CIO. Fra 1947 ble det krevd at alle attachéene skulle ha fagforeningsbakgrunn, det vil si være medlemmer enten av AFL eller CIO.

Gjennom sin erfaring fra Norge brakte de den norske modellen inn i den amerikanske debatten om fagforeningene. Amerikansk fagbevegelse var kjent for sine antikommunistiske holdninger.

Sputniksjokk

Men også norske politikere brukte arbeidsattachéene. I oktober 1957 sendte Sovjet ut sin første satellitt, Sputnik 1, i verdensrommet. Det førte til en debatt om hvordan Norge skulle forsvare seg. Håkon Lie mente at svaret måtte være atomvåpen. Via sin venn i den amerikanske ambassaden, arbeidsattaché Bruce Millen, ba Lie om argumenter for å endre den restriktive norsk linja til utstasjonering av atomvåpen på norsk jord.

Bruce Millen var stasjonert i Italia før han kom til Norge. Der hadde han gjort det han kunne for å stoppe den kommunistiske fagbevegelsens frammarsj. I Norge var ikke dette noe problem her hadde Arbeiderpartiet tatt full kontroll.

Både Millen og Galenson brukte etter sine diplomatiske karrierer, sine erfaringer i et akademisk miljø. Galenson ble professor ved Berkley universitet. Både Galenson og Millen publiserte flere artikler om norsk arbeidsliv. Dette var viktige bidrag til at debatten i USA om vår måte å organisere arbeidslivet på ikke havnet ut i kommunistfrykt.

I oktober 1953 er det slutt for Eugene Martinsons tid som arbeidsattaché i Oslo. Sammen med sin kone arrangerer han én mottakelse. Blant gjestene er nestleder i LO Parelius Mentsen, partisekretær Haakon Lie og redaktør i Arbeiderbladet Martin Tranmæl. På forhånd var saken behandlet i LOs komité for produktivitetsarbeid. For å vise hvor stor pris de satte på Martinsons innsats bevilget komitéen 600 kroner til en gave. I dag vil dette vært 7500 kroner. Hva gaven besto i er ikke kjent.