Anne-Grete Lossius

anne.grete@lomedia.no

Det er tøft ved mange NAV-kontorer. Mange sliter med lang saksbehandlingstid. Andre sliter med arbeidsoppgaver de ikke har kompetanse til å skjøtte på en god nok måte.

Mange må sitte telefonvakt, og svare så godt de kan på spørsmål de ikke har forutsetning til å kunne svare på. Ved mange NAV-kontorer er trygdekompetansen minimal. De som har den, er flyttet over til spesialenheter som ikke har direkte kontakt med brukerne.

I tillegg opplever de ansatte dag etter dag å bli sablet ned i media, fordi mange brukere mener de ikke får den hjelpen de har krav på. Er det rart at mange gruer seg til å gå på jobb?

Det kommer stadig bekymringsmeldinger fra både brukere og ansatte. Men det ser ut til å prelle av på de styrende makter. Problemene blir bagatellisert: ”Det ordner seg nok etter hvert. Det er en stor reform som skal på plass.”

Enda godt at Arbeidstilsynet nå tar affære, og går tungt inn i NAV på nyåret.

Regjeringen har bevilget ekstra midler i år, og mer kommer neste år. Dette for å få ned saksbehandlingstiden. Men blir pengene brukt på riktig måte? Kanskje det er selve organiseringen det er noe feil med? Kanskje på tide å gå den nærmere etter i sømmene?

Var det riktig å skille ut oppgaver fra de lokale NAV-kontorene og putte dem inn i en mengde sentraliserte enheter? Nå er det et virvar av styringslinjer og resultatområder. Og hva fører dette til? Jo, en storstilt flytting av ”papirer”.

Et eksempel: Den lokale NAV-ansatte lager innstilling til vedtak, som så sendes til en spesialenhet for å godkjennes. Blir ikke innstillingen godkjent, er det tilbake til saksbehandleren, som er den som møter brukeren ansikt til ansikt og må forklare avslaget.

Den såkalte skulder til skulder-opplæringen, der tanken er at ansatte skal lære opp hverandre samtidig som de skjøtter jobben sin, fungerer dårlig. Arbeidspresset er for stort. Tilbudet om annen opplæring er mangelfullt.

NAV er nå splittet opp. Noe som baner veien for privatisering. En ny spesialenhet er nå på trappene. Denne er anbefalt utsatt til private. Arbeidsgiver vil kjøpe postmottak og skanning av ”en tjenesteleverandør som er spesialisert på denne virksomheten, og har erfaring på området.”

Regjeringen lovet da den overtok, å reversere den privatiseringsbølgen Bondevik-regjeringen la opp til. Nå ser vi stadige forsøk på å anbudsutsette tjenester. Vi tar det for gitt at de rødgrønne setter en stopper for NAVs forsøk på å privatisere.

Et annet aktuelt spørsmål er hvordan NAV skal klare å takle den økende arbeidsledigheten. De har allerede lang saksbehandlingstid, og de sliter med flere IT-systemer.

Kanskje det er på tide at politikerne tar seg en tur til NAV-kontorene og snakker med de ansatte. Da vil de forhåpentligvis få øynene opp for at noe må gjøres. Det er ikke lenger holdbart bare å vente og se.