KOMMENTAR: ROY ERVIN SOLSTAD

res@lomedia.no

Begge deler er uomtvistelig feil, og det burde Mohn vite, når han sitter for å forhandle en ny tariffavtale for de samme havnearbeiderne.

Fortrinnsretten er hjemlet i en konvensjon fra FNs arbeidslivsorganisasjon, ILO.

Konvensjon nummer 137 gir registrerte havnearbeidere fortrinnsrett, men ikke enerett eller monopol, på lossing og lasting av skip.

Norge ratifiserte ILO 137 for over 40 år siden, og den ble iverksatt så tidlig som i 1975. Men konvensjonen er ikke en del av norsk lovverk. I stedet var partene sammen med myndighetene enige om at oppfølgingen av konvensjonen skulle sikres gjennom tariffavtalene.

Det er blitt bekreftet så sent som av den nåværende regjeringen i den tariffperioden som nettopp er blitt avsluttet.

Det er dermed opp til NHO Logistikk og Transport og Transportarbeiderforbundet å sørge for at tariffavtalen sikrer havnearbeidernes fortrinnsrett i henhold til ILO 137.

Norge kunne for så vidt de-ratifisert konvensjonen, men det ble ikke gjort verken i 1985, 1995, 2005 eller innen fristen i oktober i fjor.

Dermed gjelder konvensjonen og med det fortrinnsretten i minst ti år til.

Hovedtanken med konvensjonen er å sikre havnearbeiderne fast arbeid, ikke slik som i "gamle" dager da løsarbeidere møtte opp på kaia daglig i håp om å få jobbe.

Det snodige med Oluf Mohn sine påstander i Klassekampen om at dagens havnearbeidere kjemper for å forbli løsarbeidere, er at den samme Mohn var daglig leder for det nå nedlagte losse- og lastekontoret i Oslo.

I det kontoret var havnearbeiderne fast ansatt med fast grunnlønn.

Rolf Vidar Aaen, styrelederen i Dampskipsekspeditørenes forening, som Mohn har skrevet leserinnlegget i Klassekampen sammen med, er for øvrig styreleder i Oslo Stevedore Selskap, et selskap som skal tilby lossing og lasting av skip på havna i Oslo, i ren konkurranse med de registrerte havnearbeiderne.

At losse- og lastekontorene på havnene er rene nulldriftsselskap, der et eventuelt overskudd går tilbake til arbeidsgiverne, hopper Mohn glatt over i sin iver etter å angripe fortrinnsretten.

At den største operatøren på Oslo havn som nekter å bruke de registrerte havnearbeiderne, Yilport, stadig har benyttet vikarbyråer for å få tak i folk, er han også påpasselig med ikke å nevne.

Det Mohn heller ikke skriver, er at uten fortrinnsretten forsvinner også de registrerte havnearbeiderne slik de er definert i ILO-konvensjonen.

I Norges rapport til ILO i 1976 skriver regjeringen at ILO-konvensjonen "gjelder alle arbeidere som har havnearbeid som sin hovedbeskjeftigelse og som er regelmessig knyttet til og som er bundet til å stå til disposisjon for et bestemt etablert av en overenskomst mellom hovedorganisasjonene for arbeidsgiverne og arbeiderne, eller som blir drevet av en av disse organisasjonene".

Administrerende direktør Are Kjensli sa så sent som før sommeren at han ikke skjønte hvorfor ikke skipets mannskap kunne stå for lossing og lasting av skip.

Både Kjensli og Mohn vet at de skipene som lastes i all hovedsak er bemannet med sjøfolk fra land der lønningene ligger langt, langt under norske. De vet også at tariffavtalene for sjøfolk sier at skipets mannskap ikke kan losse- og laste skip der det finnes registrerte havnearbeidere.

Der slike ikke finnes, gjøres det arbeidet av sjøfolkene, som da får et tillegg i hyra. Et tillegg som likevel er en brøkdel av norsk lønnsnivå.

Det er der kjernen ligger, når Mohn og andre havneoperatører bruker ord som løsarbeidere og monopol for å beskrive situasjonen på havnene. Slike negative ord benyttes for å få opinionen på sin side.

Lykkes strategien med å fjerne fortrinnsretten, og dermed de registrerte havnearbeiderne, er det nemlig fritt fram å benytte utenlandske, lavtlønte sjøfolk til å gjøre losse- og lastejobben norske havnearbeidere nå gjør. Uten å bryte en eneste tariffavtale for sjøfolkene.

Det betyr mer penger i lommene på arbeidsgiverne og mindre penger i lommene på de som gjør jobben.

Spørsmålet er om vi ønsker et arbeidsliv i Norge der norske arbeidsplasser her hjemme skal fjernes fordi det kan gjøres billigere av utlendinger på langt lavere lønninger enn norsk lønnsnivå tilsier. Dette er sosial dumping om det skjer i havnene, på veiene eller i andre områder.

Derfor er kampen til havnearbeiderne om fortrinnsretten ikke bare en kamp for arbeidsplassene til de under 300 havnearbeiderne som er igjen, men også en kamp for hvilket arbeidsliv vi skal ha i Norge.

Og den kampen avsluttes neppe hos Riksmekleren ved midnatt.