Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

De norske biskopene vil nå ha Nordahl Griegs «Til ungdommen» i salmeboka. De mangler bare godkjennelse fra neste års Kirkemøte. Hvilken frekkhetens nådegave!

Eier ikke den norske kirke respekt for noe som helst? Eier den ikke skam? Jeg er ikke den som bruker Bibelens ti bud i utide – bare i tide. Derfor er det her på sin plass å minne om bud nr. 7: Du skal ikke stjele. Å ta diktet «Til ungdommen» inn i salmeboka er å bryte dette budet. Og det trodde jeg kristne nødig gjorde.

Hvem er så Nordahl Grieg? Jo, han er lyrikeren, dramatikeren, romanforfatteren og reporteren som ble født i Bergen i 1902 og skutt ned av tyske nazister over Potsdam (like utenfor Berlin) 2. desember 1943. Han var antifascist i hele sitt vesen.

I sitt unge liv rakk han mye. Han var lettmatros på en lastebåt og beskrev seinere maskinalderens umenneskelighet, ikke minst til sjøs. Og var korrespondent i borgerkrigens Kina i 1927. Han studerte russisk teater i Sovjetunionen på begynnelsen av 1930-tallet og skrev det rederkritiske dramaet «Vår ære og vår makt» og teaterstykket «Nederlaget» om den revolusjonære kampen i kommunardoppstanden i Paris 1871. Dramaene spillets fortsatt på norske scener.

Han dro som frivillig reporter til borgerkrigen i Spania i 1937 og kjempet mot fascisten Franco sammen med andre skribenter, blant annet Ernest Hemingway. Både reportasjesamlingen «Spansk sommer» og romanen «Ung må verden ennu være» handler om dette. Tittelen har han for øvrig lånt fra en verselinje av Henrik Wergeland, en annen bauta i norsk åndsliv og med skreppa full av sosial samvittighet.

Grieg var ifølge forlagsmannen og forfatteren Sigurd Hoel «en av de store fuglene i norsk diktning, i norsk åndsliv».

Og han gjorde akkurat som en annen stor lyriker fra Bergen, Arnulf Øverland – han advarte i dikt om den faren som truet Europa: krigen. Øverland med «Du må ikke sove», Grieg med «Til ungdommen».

Vi kjenner jo dét diktet nå, ikke minst gjennom det fokuset diktet har fått etter Utøya-tragedien 22. juli i år. «Krig er forakt for liv/Fred er å skape/ Kast dine krefter inn/døden skal tape!» Dette skrev Nordahl Grieg. En salme? Ikke tale om.

Var han kommunist? Kanskje. Han ble aldri medlem av Norge Kommunistiske Parti og deltok aldri i deres valgkamparbeid. Men han sto, akkurat som Rudolf Nilsen, en annen poet som var født året før Grieg, den kommunistiske bevegelsen veldig, veldig nær. Han var for eksempel formann i Sovjetunionens venner i fem år. Og forsvarte Stalins moskvaprosesser og forfølgelsen av sine motstandere som nødvendige. Alt tilsier dessuten at han var ateist.

Jeg har vært i noen begravelser til mennesker med et helt annet livssyn enn det protestantiske kristne. Mennesker som mens de levde var både kringsatt av fiender og som gikk inn i sin tid. Jeg har i disse begravelsene vært vitne til at Griegs «Til ungdommen» har vært det bærende kulturinnslaget, en måte å hedre den avdøde på. Med respekt.

Det kan sies mye godt – som jeg her har forsøkt å gjøre – og en del vondt om Nordahl Grieg. For meg er stalinismen og hans patoslignende fedrelandskjærlighet de vanskeligste bitene å svelge. Skjønt, han var sjølsagt som deg og meg, et feilbarlig menneske. Men å bli en del av den norske salmeboka, må han få slippe.

Om Nordahl Grieg hadde visst hva som er i ferd med å skje? Han hadde garantert rotert rundt i den grava han aldri fikk. Til evig tid!