ANE BØRRUD (tekst) OLE PALMGREN (foto)

ane.borrud@lomedia.no

Mai 2015. Tanita Grønnli Kristiansen er på landsmøte i Arbeidsmandsforbundet for første gang. Og hun er på valg som ungdomssekretær.

– Jeg gikk rundt i en megatåke før valget, og prøvde å bry meg om alt annet enn meg sjøl. Da jeg vant ble det litt flaut. Tårene kom. Jeg vet ikke helt hvorfor, men tårene trillet. Og jeg som hater å grine foran folk!

Ikke nok med det. Da valget var over og Tanitas inntreden som ungdomssekretær i Arbeidsmandsforbundet var et faktum, bar det rett til intervju i Arbeidsmanden og Radio Riks.

– Det hadde jeg ikke helt forventa, ler hun i dag.

Men landsmøtet ellers? Landsmøtet var fantastisk. Tanita blir nesten blank i øynene når hun snakker om det.

– Det var helt sinnssykt! Det var første gang jeg var på landsmøtet, og det var så lærerikt. Det var veldig mange ting som falt på plass for meg den uka. Og så traff jeg så mange folk! Jeg gleder meg til neste landsmøte, selv om jeg er på valg, erklærer ungdomssekretæren.

Hjemmekjær 9910-ramp

At Tanita skulle bli ungdomssekretær, reise land og stand rundt for å engasjere til ungdomsarbeid, holde kurs og innlegg fra talerstol, lå ikke akkurat i kortene da hun kom til verden i Kirkenes i 1990. Ikke kommer hun fra noe fagforeningsfamilie, og hun har vært fryktelig sjenert.

– Bestefar var stolt medlem av fagforeninga Nordens Klippe i Sydvaranger Gruve, og bestemor var litt aktiv i Handel og Kontor. Mamma sa alltid at jeg måtte organisere meg når jeg kom meg ut i jobb, men hun visste ikke hvorfor. Nå vet hun det, ler Tanita.

Hun vokste opp i Bjørnevatn, en mil fra Kirkenes.

– Såkalt 9910-ramp, opplyser hun.

9910 henviser til postnummeret. Men hun selv var nok ikke så rampete av seg. Mens vennene syklet med til Kirkenes, holdt hun seg hjemme.

– Jeg var mer hjemmekjær.

Og sjenert, kan hun opplyse om.

– Jeg har vært sjenert hele livet, men jeg bestemte meg for å jobbe med det. Det kom seg da jeg ble tillitsvalgt, og kom meg på kurs.

Men første gang hun var på et årsmøte i avdeling 9 Nord, i 2014, satt hun på første rad og sa ikke et eneste ord.

– Jeg satte med som mål at på neste årsmøte, da skal jeg si noe.

Og det neste året ble begivenhetsrikt. Hun flyttet til Oslo, og var ikke delegat på årsmøte til avdeling 9. Hun var på årsmøte til avdeling 2 Oslo/Akershus. Som dirigent!

– Jeg vil!

Veien til drømmejobben begynte med et «jeg vil».

Etter å ha prøvd seg i forskjellige yrker og flyttet litt fram og tilbake mellom Kirkenes og Kristiansand, begynte Tanita å jobbe som vekter på Høybuktmoen flyplass i Kirkenes. Hun bodde hjemme hos mamma, og målet var å spare opp penger sånn at hun kunne reise et år.

Tanita trivdes godt som vekter på flyplassen, men blir fort rastløs hvis det blir lite utfordringer og hun ikke får muligheten til å utvikle seg i arbeidet.

– Det var en veldig fin arbeidsplass, men det skjedde ikke så mye. Så vidt jeg husker gikk det 13 fly om dagen. Hadde det ikke vært for at jeg ble tillitsvalgt, hadde jeg nok ikke blitt der så lenge.

Moren hennes hadde alltid sagt at hun måtte organisere seg. Det hadde ikke Tanita somlet seg til hittil i arbeidslivet, men nå gikk hun til tillitsvalgte på flyplassen og erklærte at hun ville bli medlem.

Samme høst var det årsmøte i klubben.

– Hun som var tillitsvalgt hadde egentlig ikke lyst til å fortsette, men trodde ingen ville overta. Jeg sa: Jeg vil!

Og dermed ble Tanita tillitsvalgt for vekterne på flyplassen.

– Jeg kunne jo ikke en shitt om fagforening. Jeg tror jeg tenkte noe sånt som at det var en bra erfaring å ha med seg, og at det var bra å ha på CVen.

Kunnskapsnivået om Arbeidsmandsforbundet var heller ikke så høyt.

– Jeg visste at det var flere av oss, og at Nordens Klippe var en del av oss. Men det ble mye kaos på den tiden der, når jeg prøvde å lære alt på en gang.

Målet hennes da hun startet som vekter, å spare opp penger og å reise, endret seg i takt med at fagforeningsengasjementet hennes vokste, hun ble tillitsvalgt og så ungdomssekretær.

– Jeg har fortsatt lyst til å reise, men det er ikke drømmen min lenger å reise et helt år. Drømmen min ble etter hvert å jobbe med ungdomsarbeid. Så nå lever jeg midt i drømmen min, og har drømmejobben. Og jeg kan jo reise i helgene og i feriene, smiler Tanita.

Etter å ha blitt tillitsvalgt på flyplassen, var nemlig ikke veien så lang inn i ungdomsarbeidet i forbundet.

– Marit Nilsen, distriktssekretær i avdeling 9 Nord, ringte og inviterte meg til et ungdomskurs som avdelingen skulle ha i forkant av årsmøtet i 2014. Det var der jeg oppdaget ungdomsarbeidet.

Det var Ulf-Terje Eliassen, den forrige ungdomssekretæren i forbundet, som holdt kurset. På årsmøtet i avdelingen som ble holdt umiddelbart etterpå, ble Tanita valgt inn i ungdomsutvalget i avdelingen.

Meningen med livet?

Så gikk sommeren. Tanita begynte å gruble på veien videre i livet. Og endte opp med at hun ville studere statsvitenskap. Så hun flyttet til Oslo. Uten jobb eller noe sted å bo. Men det ordnet seg heldigvis. Hun fikk et vikariat i Loomis på verditransport og som sentralbordoperatør. Og så tok NAF avdeling 2 Oslo/Akershus kontakt med henne.

– På en eller annen måte hadde avdelingen fått tak i navnet mitt. De inviterte meg med på en styresamling, og der konstituerte de ungdomsutvalget med meg som leder. Og da begynte de å mase på at jeg måtte stille til valg som ungdomssekretær. Jeg sa jeg skulle tenke på det. Og etter et par dager kom jeg til konklusjonen: Jeg vil!

Hun visste ikke så mye om hva stillingen innebar.

– Jeg hadde bare sett den jobben som Ulf-Terje gjorde, men det virket veldig gøy. Jeg brukte mye av fritiden min på ungdomsarbeid, og det var noe jeg brant for.

Ett år etter

Eventyret som det gikk. Tanita fikk jobben og ansvar for ungdomsarbeidet i hele kongeriket. Etter ett år i jobben begynner ting å falle på plass.

– Jeg føler at jeg skjønner mye mer. At jeg kjenner de andre i ledelsen mye bedre. Jeg har brukt en god del tid på å lære, og å se på hvordan de andre forbundene gjør det, sier hun.

Det er fortsatt til tider litt uvirkelig at hun har jobben som ungdomssekretær.

– Når jeg ser meg rundt her på jobben; på kontoret mitt, på alle de andre voksne i ledelsen med masse erfaring og peiling. Og så har du meg da, ler Tanita.

– Det at jeg er her er en ganske stor kontrast til meg selv i ungdomstiden!

Den sjenerte jenta reiser nå rundt i landet for å styrke ungdomsarbeidet i avdelingene. Under LOs student- og ungdomskonferanse var hun debattleder i en sofadebatt med stortingspolitiker Trond Giske LOs nestleder Hans Christian Gabrielsen, der det var over 100 engasjerte ungdommer i salen.

– Jeg har måtte utfordre meg selv. Første gangen jeg holdt kurs var jeg kjempenervøs!

Og akkurat denne følelsen – og kunnskapen om hvordan det er å ikke vite – den er gull verdt.

– Jeg mener det er en fordel at jeg er såpass ny. Det har med følelsen av ikke å forstå noe. Jeg husker den! Jeg husker hvor mange teskjeer man må ha med informasjon. Og vet at man er nødt til å følge opp de unge!