JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Velferdsmysteriet

Frihet til likeverd: Det er sensasjonelt og intet mindre enn et mysterium at velferdsstatens enorme forpliktelser blir ivaretatt til tross for at ressursmangelen i kommunene er skrikende. Nordmenns ideer om frihet til likeverd kan gi oss svaret – og løsningen på dette tiårets største dilemma

Ambisjonen om likhet er uhyre sterk i Norge. Hvor viktig blir da frihet til lokal, folkelig innflytelse for den jevne borger? Dette og andre beslektede spørsmål er satt under lupen i forskningsprosjektet Frihet til likeverd, et samarbeid mellom Sosialantropologisk institutt ved UiO, Telemarksforsking og SINTEF Teknologi og Samfunn. Vi har diskutert med folk hva de legger i verdiene frihet og likhet, og funnet at i utgangspunktet oppfattes ikke disse som motsetninger. Det synes åpenbart at frihet i norsk tapning ikke er en versjon av den klassiske liberale forståelsen der individets frihet reduseres proporsjonalt med statlig makt. Det er nærmest tvert imot.

Det vi kan kalle norsk velferdsstatsfrihet innebærer at den individuelle friheten mer enn noe annet blir realisert ved hjelp av offentlige tjenester. Eldreomsorgen gir for eksempel ikke bare pleietrengende eldre muligheter for et (i de fleste tilfeller) verdig liv; den frigjør de pårørende – spesielt kvinner – fra å bli bundet opp av omsorgsansvar for slektninger. I Norge synes folk å være mye mer villige til å akseptere avhengighet av offentlige tjenester (les staten) enn av sosialt nettverk og egen familie. Individuell autonomi betyr svært mye, og den betyr framfor alt å være uavhengig av andre – og altså avhengig av staten.

Det norske politiske eksperimentet er mer spesielt enn vi ofte antar. Det finnes trolig ikke noe annet land som har gått så langt i å la staten påta seg ansvaret for så mange sider ved hele befolkningens liv. Alle politiske partier realiserer sine gode hensikter ved å øke dette ansvaret kontinuerlig. Resultatet er at stadig flere livsområder og aktiviteter reguleres av omfattende byråkratier – i frihetens navn.

Her støter vi på et stort mysterium. Hvorfor (i all verden) har ikke et av verdens aller mest byråkratiserte land skapt en større skepsis, frustrasjon og mistillit overfor staten og byråkratiene i befolkningen? I andre europeiske land, og spesielt i USA, vet de fleste av erfaring at statlige byråkratier skaper flere problemer enn de løser; at de sier en ting og gjør noe helt annet, er fullstendig utilgjengelige for trengende, ydmyker dem eller ignorerer problemet deres når de først når fram, skaper urettferdighet og sluker ressurser som skulle gått til å løse problemer.

I Norge er det politikerskepsis og byråkratikritikk, men ikke når politikere lover flere og bedre tjenester som folk ønsker seg. Hvorfor? Er folk naive og/eller servile? Har de ikke forstått hva en altomfattende stat kan utrette av ugagn?

Når folk tenker og snakker om «staten», viser det seg som oftest at referansen deres er offentlig tjenesteyting i kommunal regi (henholdsvis skole, helse og omsorg). I deres erfaring er altså «staten» først og fremst kommunen. Og når de snakker om likhet, viser det seg at de er langt mindre opptatt av identiske tjenester over hele landet enn av at tjenestene skal tilpasses de faktiske behovene lokalt. Og interessant nok er det svært få som assosierer kommunale tjenester med det klassiske byråkratiproblemet: ydmykelse og uverdighet. Det er kombinasjonen av disse to tingene som gir oss svaret på mysteriet. Kommunale tjenester viser seg veldig ofte å være alt annet enn perfekte, men de som yter tjenestene har lokal kunnskap, de er tilgjengelige og kan påvirkes, og er sjelden i en posisjon som gjør det mulig å ydmyke systematisk.

Kommunenes betydning for det norske velferdsstatseksperimentet er trolig sterkt undervurdert. Den sentrale staten – regjering og Storting – er en notorisk produsent av politisk ansvar som den selv ikke ønsker å ta. Det spesielle ved dette ansvaret er at det skaper sterke forpliktelser som både vokser kontinuerlig og som bare omtrentlig er knyttet til kostnadene. Ansvaret er i prinsippet uavgrenset, og det skaper en omfattende ansvarsoversvømmelse. Men i motsetning til de aller fleste andre moderne organisasjoner vi kjenner, er kommunene faktisk i stand til å absorbere stadig mer ansvar uten at de kollapser (helt). De er forpliktet til å respondere på stadig flere, og stadig mer komplekse (og «dyre») behov uten å ha noen innflytelse over vilkårene eller ressursene. Det store spørsmålet er derfor ikke hvorfor kommunene ikke er mer effektive, men hvordan de tross alt får gjort det de er satt til på en måte som blir oppfattet som grunnleggende tillitvekkende i befolkningen.

Det er evnen til å tilpasse tjenestene til lokale behov, og folks mulighet til faktisk å påvirke beslutningstakere og tjenesteutøvere lokalt, som forklarer dette. Det er kombinasjonen av rimelig like grunnvilkår (tilpasning til lokale behov) og muligheten for lokal korreksjon som utgjør verdien likeverd – verdien som betyr aller mest for folk. Men denne verdien er i ferd med å bli alvorlig truet av den fatale ubalansen som har oppstått mellom den sentrale staten og kommunene i Norge. Staten overlesser kommunene med ansvar som det er ulovlig å ignorere. Effekten er framfor alt at lokale folkevalgte framstår som demokratiske klovner: De har knapt mulighet til å unngå ansvar for alt staten lover, men som det ikke er mulig å innfri, og de kan ikke begrunne sin utilstrekkelighet på en demokratisk akseptabel måte. Lokale folkevalgte spør seg: «Hvilken lov skal vi følge i år»?

Norge er uten tvil verdens mest desentraliserte velferdsstat. Nav-reformen er et godt eksempel på hvordan dette endrer seg. Den illustrerer hva som skjer når kloke hoder i nasjonens sentrum klekker ut et sentraldirigert system som er helt utilgjengelig for korreksjon nedenfra. Norske kommuner er særegne institusjoner, og velferdsstatens suksess hviler helt og holdent på dem. Det er sensasjonelt at velferdsstatens enorme velferdsforpliktelser faktisk har blitt ivaretatt på en så god måte til tross for at ressursmangelen er skrikende. Det er ironisk at den sentrale stats ubegrensede ambisjoner på kommunenes vegne er det som framfor alt ødelegger dette. Uten at kommunenes institusjonelle autonomi gjenopprettes, vil velferdsstaten om relativt kort tid framstå som et byråkratisk monster – i likhetens navn.

(Kronikken sto på trykk i LO-Aktuelt nr 5/2011)

Warning
Annonse
Annonse