Velferdsmysteriet
Frihet til likeverd: Det er sensasjonelt og intet mindre enn et mysterium at velferdsstatens enorme forpliktelser blir ivaretatt til tross for at ressursmangelen i kommunene er skrikende. Nordmenns ideer om frihet til likeverd kan gi oss svaret – og løsningen på dette tiårets største dilemma
Ambisjonen om likhet er uhyre sterk i Norge. Hvor viktig blir da frihet til lokal, folkelig innflytelse for den jevne borger? Dette og andre beslektede spørsmål er satt under lupen i forskningsprosjektet Frihet til likeverd, et samarbeid mellom Sosialantropologisk institutt ved UiO, Telemarksforsking og SINTEF Teknologi og Samfunn. Vi har diskutert med folk hva de legger i verdiene frihet og likhet, og funnet at i utgangspunktet oppfattes ikke disse som motsetninger. Det synes åpenbart at frihet i norsk tapning ikke er en versjon av den klassiske liberale forståelsen der individets frihet reduseres proporsjonalt med statlig makt. Det er nærmest tvert imot.
Det vi kan kalle norsk velferdsstatsfrihet innebærer at den individuelle friheten mer enn noe annet blir realisert ved hjelp av offentlige tjenester. Eldreomsorgen gir for eksempel ikke bare pleietrengende eldre muligheter for et (i de fleste tilfeller) verdig liv; den frigjør de pårørende – spesielt kvinner – fra å bli bundet opp av omsorgsansvar for slektninger. I Norge synes folk å være mye mer villige til å akseptere avhengighet av offentlige tjenester (les staten) enn av sosialt nettverk og egen familie. Individuell autonomi betyr svært mye, og den betyr framfor alt å være uavhengig av andre – og altså avhengig av staten.
Det norske politiske eksperimentet er mer spesielt enn vi ofte antar. Det finnes trolig ikke noe annet land som har gått så langt i å la staten påta seg ansvaret for så mange sider ved hele befolkningens liv. Alle politiske partier realiserer sine gode hensikter ved å øke dette ansvaret kontinuerlig. Resultatet er at stadig flere livsområder og aktiviteter reguleres av omfattende byråkratier – i frihetens navn.
Her støter vi på et stort mysterium. Hvorfor (i all verden) har ikke et av verdens aller mest byråkratiserte land skapt en større skepsis, frustrasjon og mistillit overfor staten og byråkratiene i befolkningen? I andre europeiske land, og spesielt i USA, vet de fleste av erfaring at statlige byråkratier skaper flere problemer enn de løser; at de sier en ting og gjør noe helt annet, er fullstendig utilgjengelige for trengende, ydmyker dem eller ignorerer problemet deres når de først når fram, skaper urettferdighet og sluker ressurser som skulle gått til å løse problemer.
I Norge er det politikerskepsis og byråkratikritikk, men ikke når politikere lover flere og bedre tjenester som folk ønsker seg. Hvorfor? Er folk naive og/eller servile? Har de ikke forstått hva en altomfattende stat kan utrette av ugagn?
Når folk tenkerpå og snakker om «staten», viser det seg som oftest at referansen deres er offentlig tjenesteyting i kommunal regi (henholdsvis skole, helse og omsorg). I deres erfaring er altså «staten» først og fremst kommunen. Og når de snakker om likhet, viser det seg at de er langt mindre opptatt av identiske tjenester over hele landet enn av at tjenestene skal tilpasses de faktiske behovene lokalt. Og interessant nok er det svært få som assosierer kommunale tjenester med det klassiske byråkratiproblemet: ydmykelse og uverdighet. Det er kombinasjonen av disse to tingene som gir oss svaret på mysteriet. Kommunale tjenester viser seg veldig ofte å være alt annet enn perfekte, men de som yter tjenestene har lokal kunnskap, de er tilgjengelige og kan påvirkes, og er sjelden i en posisjon som gjør det mulig å ydmyke systematisk.
Kommunenes betydning for det norske velferdsstatseksperimentet er trolig sterkt undervurdert. Den sentrale staten – regjering og Storting – er en notorisk produsent av politisk ansvar som den selv ikke ønsker å ta. Det spesielle ved dette ansvaret er at det skaper sterke forpliktelser som både vokser kontinuerlig og som bare omtrentlig er knyttet til kostnadene. Ansvaret er i prinsippet uavgrenset, og det skaper en omfattende ansvarsoversvømmelse. Men i motsetning til de aller fleste andre moderne organisasjoner vi kjenner, er kommunene faktisk i stand til å absorbere stadig mer ansvar uten at de kollapser (helt). De er forpliktet til å respondere på stadig flere, og stadig mer komplekse (og «dyre») behov uten å ha noen innflytelse over vilkårene eller ressursene. Det store spørsmålet er derfor ikke hvorfor kommunene ikke er mer effektive, men hvordan de tross alt får gjort det de er satt til på en måte som blir oppfattet som grunnleggende tillitvekkende i befolkningen.
Det er evnen til å tilpasse tjenestene til lokale behov, og folks mulighet til faktisk å påvirke beslutningstakere og tjenesteutøvere lokalt, som forklarer dette. Det er kombinasjonen av rimelig like grunnvilkår (tilpasning til lokale behov) og muligheten for lokal korreksjon som utgjør verdien likeverd – verdien som betyr aller mest for folk. Men denne verdien er i ferd med å bli alvorlig truet av den fatale ubalansen som har oppstått mellom den sentrale staten og kommunene i Norge. Staten overlesser kommunene med ansvar som det er ulovlig å ignorere. Effekten er framfor alt at lokale folkevalgte framstår som demokratiske klovner: De har knapt mulighet til å unngå ansvar for alt staten lover, men som det ikke er mulig å innfri, og de kan ikke begrunne sin utilstrekkelighet på en demokratisk akseptabel måte. Lokale folkevalgte spør seg: «Hvilken lov skal vi følge i år»?
Norge er uten tvil verdens mest desentraliserte velferdsstat. Nav-reformen er et godt eksempel på hvordan dette endrer seg. Den illustrerer hva som skjer når kloke hoder i nasjonens sentrum klekker ut et sentraldirigert system som er helt utilgjengelig for korreksjon nedenfra. Norske kommuner er særegne institusjoner, og velferdsstatens suksess hviler helt og holdent på dem. Det er sensasjonelt at velferdsstatens enorme velferdsforpliktelser faktisk har blitt ivaretatt på en så god måte til tross for at ressursmangelen er skrikende. Det er ironisk at den sentrale stats ubegrensede ambisjoner på kommunenes vegne er det som framfor alt ødelegger dette. Uten at kommunenes institusjonelle autonomi gjenopprettes, vil velferdsstaten om relativt kort tid framstå som et byråkratisk monster – i likhetens navn.
(Kronikken sto på trykk i LO-Aktuelt nr 5/2011)
Mest lest
I lønnsoppgjøret skal de største tilleggene gis til de som har lavest lønn, ifølge LO.
colourbox.com
Om lønna di er lav nok, kan du vente deg ekstra penger
– Det er noe usunt i Elkjøp. Det virker som de vil kvitt seg med alle som har 100 prosent stillinger og erstatte dem med deltidsansatte, sier Fawsi Adem.
Leif Martin Kirknes
Elkjøp tilbyr ansatte 3.000 kroner for å slutte: – På grensen til skandale
Erfarne butikkansatte som Nadine Tomi får 15.600 kroner mer i året fra 1. februar.
Brian Cliff Olguin
Kraftig lønnshopp for butikkansatte FØR lønnsoppgjøret
Colourbox.com
36.000 pensjonister taper tusenvis av kroner: – Det holder bare ikke
I 20 av de 295 yrkene som er med i statistikken tjener kvinner mer enn menn.
Brian Cliff Olguin
I disse yrkene tjener kvinner mer enn menn
Bredtveit fengsel ble nok en gang åsted for selvmord sist helg.
Eirik Dahl Viggen
Fengselsbetjent etter selvmord på Bredtveit: – Dette er traumatisk
Roy Ervin Solstad
Nytt forslag kan få fire av fem turbussjåfører til å slutte
USIKRE TIDER: Martin Rask, Anne Sofie Ovesen, Hans-Petter Løksti, Inger Berit Ludvigsen, Eirik Føre, Martin Andreassen, Titajoa Kaeeyoo, Terje Olsen, Rita Jakobsen og Inger Andreassen håper de som ønsker å fortsette i Posten, får tilbud om ny jobb.
Alf Ragnar Olsen
Bodø-terminalen har skrumpet inn fra 80 til 13 årsverk på to år
Hanna Skotheim
Nav dømt for systemsvikt, men slipper å betale erstatning
Per Olaf Lundteigen (f.h.), Mímir Kristjánsson og Tuva Moflag lærer om sosialt arbeid i Nav.
Hanna Skotheim
Nav-ansatte ga politikerne klar beskjed: – Dere bestemmer stønadsnivået og vi får hets for det
LO-leder Peggy Hessen Følsvik.
Jan-Erik Østlie
Se hvem som skal forhandle om din nye lønn
Det danske lønnsoppgjøret i 2023 ble godt for arbeiderne. (Arkivfoto).
Colourbox
Så mye øker lønna til danskene – mer enn LO ser for seg i Norge
– Det er synd at vi måtte ut i media for at de skulle bestemme seg for å gjennomføre et tilsyn, sier Joakim Johnsen.
Brian Cliff Olguin
Sjefen trakasserte Joakim og kollegaene i fylla: Nå ser Arbeidstilsynet på saken
Selv om drikkevannsnettet er nedslitt og lekker som en sil, gjøres det nesten ingenting med problemet. Ingen mål for å redde drikkevannet er nådd siden 2014.
Bjørn A. Grimstad
Drikkevannet lekker – du kan få gigantregningen
– Norge er ikke vaksinert mot splittelse. Vi kan ikke ta demokratiet og våre verdier for gitt, sier kvinnen som nesten ble drept for det hun tror på. Terroristen på Utøya skjøt Libak i hendene, i kjeven og i brystet.
Hanna Skotheim
Som AUF-leder talte Ina Ap-ledelsen midt imot. Nå er det krise i partiet
«Mrs. Chatterjee vs. Norway» har premiere 17. mars. Bufdir forbereder seg på debatten
Skjermdump
Bollywood-film om norsk barnevernssak drar fagfolk til kinoen
Kommentar
Det er på tide å få tilbake mer åpne skattelister, skriver Kjell Werner.
Berit Roald / NTB
«Åpne skattelister er viktig for tilliten i samfunnet»
De to barnehagene ble drevet henholdsvis i andre etasje på bygningen til venstre og over garasjen til høyre. Leieforholdene ble avsluttet for over et år siden. Huseieren, som fortsatt benytter huset som bolig og også gjorde det i utleieperioden, har ikke fått kritikk i forbindelse med saken.
Bjørn A. Grimstad
Stengte «uforsvarlige» barnehager – eieren tjente millioner
Industriarbeiderne gikk fra næringsområdet samlet og videre til et torgmøte i Raufoss sentrum.
Fellesforbundet avd. 23
500 streika mot høye strømpriser på Raufoss
Rødts nestleder Marie Sneve Martinussen vil ha et hurtigarbeidende utvalg som kan finne ut hvordan «sliterne» kan få en bedre pensjon. Arbeiderpartiet svarer at regjeringa kommer med forslag til dette til høsten.
Erlend Angelo