Odd Arne Olafsen/LO Media

odd.arne.olafsen@lomedia.no

En underlig nyhetsseanse til morgenkaffen i dag. To påstander. Den ene: «De norske villaksstammene er alvorlig utrydningstruet». Påstand nummer to: «Forskerne tar feil. Villaksstammene har aldri vært så store. Det koker av fisk».

Påstandene ble hver for seg krydret henholdsvis med en svært bekymret og engasjert representant for jeger- og fiskermiljøet, samt en fisker nordpå som dro den ene feite villaksen etter den andre opp over båtripa. Et par andre med litt mer vitenskapelig bakgrunn fikk også slippe til for å forklare noen av de viktigste sammenhengene. For en som er glad i fisk og lenge har trodd på at særlig de naturlige fiskestammene skal sikre middag på bordet i framtida, er dette en måte å servere nyheter på som avkrever et partisk valg når det gjelder troverdighet.

Litt tilbake til barndommen. Laks på middagsbordet var en dyr sjeldenhet som jeg bare hørte om fra litt «finere» folk i nabolaget. Jeg husker ikke hvor gammel jeg var da en av de bedrestilte kompisene inviterte meg på bursdag og jeg fikk servert et høyt smørbrød med røkelaks og eggerøre, men jeg husker i alle fall at det var en helt eventyrlig smak. Og det ble ganske lenge til neste gang.

Det ble først med lakseoppdretten langs kysten at denne fiskearten ble en rimelig allemannskost. Lite ante vi vel den gangen det startet at det var noe skummelt eller helsefarlig forbundet med det å ale opp fisk under kontrollerte former. Men etter hvert dukket det opp sykdommer på den innestengte laksen, som i tillegg skulle vise seg å være svært smittefarlig og ødeleggende for den ville laksen. Og når den innestengte fisken rømmer fra fangenskapet, er smitterisikoen ekstra stor. Av en eller annen grunn skal visstnok tusener på tusener av innestengt fisk hvert eneste år være i stand til å stikke av.

I dag ales det opp blant annet torsk, blåskjell og kamskjell i innestengte miljøer langs kysten. Flere andre arter er også under vurdering for kontrollert produksjon. Vi fiskeelskere har også over tid blitt smertelig klar over at oppdretterne – for å holde tritt med alle rare sykdommer oppdrettsfisken får – pøser diverse kjemikalier og andre rariteter inn blant foret til fangenskapsfisken. Hva dette i sin tur gjør med oss som spiser fisken, blir et spørsmål til stadig større bekymring.

Det er nå jeg blir skikkelig partisk og tar i bruk føre-var-prinsippet. Jeg er nødt til å tro på de forskerne som advarer mot utviklingen. Det som en gang var en garantert nytelse på matbordet, er i ferd med å få en alvorlig bismak. Vi kan ikke lenger være helt sikre på hva vi henter ut av fiskedisken for å tilberede hjemme. Havet er tiltenkt en særdeles viktig rolle i matforsyningen i framtida. Derfor er det helt avgjørende hvordan vi forvalter ressursene som finnes der.

Skulle det vise seg at fiskeoppdrett har så mange negative og uforutsigbare sider, får vi kanskje heller gå tilbake til «skrætsj» – stoppe oppdretten og la de ville fiskeartene få formere seg naturlig til sikre og høstbare stammer og mengder. Så får vi heller spise hvitt kjøtt og ekstra mye grønnsaker en lengre periode mens vi venter på at naturen skal ordne opp i den menneskeskapte usikkerheten rundt det viktigste matfatet vi har. Så partisk må det være lov til å være.