Stein Sneve

Lederne for valg- og nominasjonskomiteene i Equinor, Telenor, Norsk Hydro og Yara International ber i et innlegg i Dagens Næringsliv hovedeier staten om å øke styrehonorarene i disse selskapene. Begrunnelsen er at norske styrehonorarer er så mye lavere enn andre lands, at Norge risikerer å gå glipp av de beste hodene i en stadig mer internasjonalisert konkurranse. De mener også at styreledernes arbeidsmengde, kompleksiteten i deres arbeid og medietrykket har økt så mye de siste årene at derter på tide med en høyere godtgjørelse. Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen mener de fire har gode poenger, og åpner for økte styrehonorarer i store, statlige selskaper. Ikke automatisk, men der det finnes «tungtveiende grunner».

Det kan godt hende det finnes situasjoner der slike grunner kan finnes, men rent generelt er det de fire ber om en dårlig idé. Styrehonorarene i disse bedriftene ligger i dag fra 650- 800.000 kroner i året. For en jobb som i gjennomsnitt innebærer 50 prosent arbeidstid. Disse honorarene har også økt klart mer enn vanlige arbeidstakeres lønn de siste årene. De fire sliter dessuten med å finne eksempler på at man har gått glipp av gode styreledere på grunn av honorarene.

p

Til Dagens Næringsliv sier tvert om Lone Fønss Schrøder, som sitter i styret i flere av Skandinavias største selskaper, at hun aldri har sagt nei til et styreverv på grunn av honoraret. Det er helt andre ting som motiverer henne, og hun mener for høye honorarer heller kan være et problem. Det kan føre til at styremedlemmene blir så avhengige av styrehonoraret at de mister sin integritet. Det er også svært pussig å høre leder for nominasjonskomiteen i Equinor si på Dagsnytt 18 at man vil unngå bare å få folk i styrene «som ikke har bygget opp en egen formue på forhånd slik at de kan ta sånne verv og leve av formuen». Når vi snakker om verv som gir 800.000 kroner i året, framstår det som totalt fristilt fra den verden norske lønnstakere lever i.

Her ligger også hovedproblemet med forslaget. Det utfordrer vår norske modell med lave lønnsforskjeller. Den er en ubetinget suksess som sikrer moderasjon og en mer legitim fordeling av økonomiske goder. Dette er noe andre land misunner oss, og vi bør ikke gjøre endringer som reduserer den fordelen. Siden svenske og danske styreledere får 2–3 ganger mer i honorar enn norske, snakker vi nok heller ikke om noen liten økning. Når næringsministeren neste år legger fram sin eierskapsmelding, bør han derfor ha plassert dette forslaget i skuffen for ideer som koster mer enn de smaker.