MERETE JANSEN

merete.jansen@lomedia.no

Franske arbeidstakere streiker ofte, men det er lenge siden de gikk så hardt til verks som det de gjør denne våren.

4,5 millioner passasjerer som hver dag kjører tog i Frankrike, må regne med store forsinkelser og mange innstilte tog. På første streikedag, tirsdag, gikk bare 12 prosent av togene. Spesielt pendlere fra områdene rundt Paris fikk store problemer med å komme seg dit de skulle.

• Derfor er det bråk i Frankrike

Sinte på Macron

Sinnet til de ansatte har en klar adresse; president Emmanuel Macron og regjeringen hans.

Landets ledelse ønsker å reformere jernbaneselskapet SNCF, blant annet for å sikre større effektivitet og bedre inntjening.

Ett av tiltakene er å endre betingelsene for de ansatte med tittelen «cheminot», som i dag teller 146.000. Et annet forslag går ut på å la SNCF bli et statseid aksjeselskap.

De ansatte frykter at dette bare vil være første steg på veien mot full privatisering. Flere underselskaper er allerede skilt ut og er nå i privat eie.

Samtidig insisterer fagbevegelsen på at streiken ikke kun handler om tog og jernbaner.

– Vi forsvarer franske offentlige tjenester, ikke bare jernbanearbeiderne, sier Emmanuel Grondein, lederen i Sud Rail, ett av fire fagforbund som stiller seg bak streiken.

De prøver å få andre bransjer til å være med på aksjonene. Så langt har både flyveledere, renholdere og universitetsansatte gjennomført kortere streiker.

• Franske arbeidere streiker i protest mot Macrons reformer

Vil streike lenge

De franske forbundene i jernbanesektoren har valgt en uvanlig måte å streike på denne gangen: For å kunne holde det gående lengst mulig, streiker de to av fem arbeidsdager. De har offentliggjort en kalender som viser hvilke dager arbeidet stopper opp. Til sammen blir det 36 dager spredd over tre måneder.

Det kan være svært kostbart for ansatte å delta i slike aksjoner. Man har ikke streikekasser på samme måte som i Norge, og det varierer veldig i hvilken grad foreningene bidrar med noen mindre beløp til erstatning for tapt inntekt.

Første dag, 3. april, var i hvert fall oppslutningen stor. Nesten hver annen ansatt i SNCF uteble fra jobb, og blant lokførerne var andelen så høy som åtte av ti. Ansatte som ikke er organisert, står fritt til å streike de også, men da med fullt inntektstap. På samme måte kan fagorganiserte velge å dra på jobb under streiken, det er opp til den enkelte.

Rundt en tredjedel av de fast ansatte i SNCF er fagorganisert. Det er en av de høyeste organisasjonsgradene i fransk arbeidsliv, der snittet ligger så lavt som rundt 10 prosent.

Politikere og reisende raser

– Vi må bli kvitt denne streikekulturen som herjer landet, sier Gabril Attal, talsmann for Marcons liberale parti La Republique en Marche.

Han har store deler av de reisende i ryggen når han kritiserer fagforeningene.

Frustrasjonen er sterk blant de mange som ikke kommer seg på jobb når togene står. Transportbrukernes forening har bedt regjeringen om å starte reelle forhandlinger med fagforeningene for å få raskt slutt på streiken.

En meningsmåling viser at over halvparten av franskmennene mener at aksjonen er uberettiget.

Samtidig strømmer en rekke andre arbeidstakere, og veldig mange studenter, til gatene for å markere at de stiller seg bak kravene fra jernbanearbeiderne.

• Nicolas og Eric nøler ikke med å ta fri uten lønn for å vise verden hva de mener om politikken til Macron
• Store protester mot Macrons arbeidslivsreformer over hele Frankrike