Av Jay Naidoo, Cosatus første generalsekretær

«Statlig vold føder motvold. Hvis det ikke er håp om vett på regjeringens side, vil uenigheten mellom regjeringen og mitt folk bli løst med vold», sa Nelson Mandel. Hans ord har fortsatt gyldighet i dag.

Til mine kolleger i Cosatu

Jeg vet at jeg ikke har noen autoritet til å fortelle dere hva dere skal gjøre. Men som en av organisasjonens grunnleggere, ber min samvittighet meg om å gi noen refleksjoner om situasjonen i landet vårt og nasjonen.

Marikana-massakeren er et dødelig kroppsslag mot vår demokratiske sosiale struktur, og hjertet mitt er fyllt av sorg. Vekten av skuffelsen gjør at jeg mister motet når jeg tenker tilbake på min politiske oppvåkning da jeg som tenåring hørte Steve Bikos kraftfulle politiske fortellinger.

«Vi har bare våre lenker å miste.» Han presenterte en djerv, modig og umulig visjon om et fritt Sør-Afrika. Vi ble inspirert som en generasjon som sto opp og ville blir regnet med, uavhengig av kostnaden.

Så hvor er dagens modige ledere?

Studentopprøret i Soweto i 1976 var vår tids Tahir plass. Vi ble knust, men vi kom tilbake. Vi fortsatte å bygge på grunnlaget som Nelson Mandelas og hans generasjons offer hadde gitt. Samvittighetsfullt fostret vi en massebevegelse. På 80-tallet blomstret massekampen ledet av Cosatu og UDF som ledet oss inn i slagene mot den brutale apartheidstaten. I løpet av 18 år skapte vi frigjøringsbevegelsen, ANC, flertallspartiet i parlamentet og innsatte Nelson Mandela som Sør-Afrikas første demokratisk valgte president.

Nå 18 år seinere, minnes vi en ny massakre under oppsynet av den formodentlig demokratiske regjeringen som vi valgte. Jeg, som mange sørafrikanere er knust.

Jeg kan ikke nekte for at skriften har vært synlig på veggen en stund. Hvorfor har vi ignorert faktaene som stirrer i mot oss?

Jeg var en del av det lederskapet som ledet Cosatu inn i en allianse med ANC og SACP. Det hadde et klart formål. Vi lagde en avtale for en grunnleggende omforming for å lamme apartheidens hjerte – systemet med billig arbeidskraft og dens medfølgende sykdommer, arbeidsløshet, fattigdom, vold mot kvinner og ulikhet.

Men de samme sykdommene består, og vi trenger desperat en ærlig, uten forbehold, klinisk analyse av forholdene våre. En slik analyse bør være omtrent slik: Ulikhetene har økt. Færre har vanlige ansettelsesforhold. En enslig forsørger har opp til åtte munner å mette. Arbeidet til migrantarbeiderne har befestet seg som leiearbeid og tilfeldig arbeidskraft. Derfor fortsetter arbeidernes familier å marginaliseres.

Utdanningssystemet svikter totalt overfor de fattigste i townshipene. Halvparten av våre barn, i hovedsak er dette «the working poor», de som er fattige selv om de har arbeid har selv etter 12 år på skolen, ingen kvalifikasjoner å snakke om. De får ikke jobb og mange av dem kan ikke forvente å få arbeid så lenge de lever.

Skolene våre har blitt ly for sex-rovdyr: Perverse lærere og mannlige elever raner våre jentebarn for deres uskyld. Den økende majoritet av hjemløse unge kan ikke se noen som representerer deres interesser.

Dette er hva jeg har samlet gjennom samtaler jeg har hatt med unge mennesker over hele Sør-Afrika. Alt de ser er arrogansen til en «blålys-brigade» som tror de har en gudgitt rett til å styre. De ser en «Breitling-brigade» som vokser seg fete ved å plyndre den offentlige kassa, stjele anbud og lisenser, forsyner seg av offentlige budsjetter som skal gå til lærebøker, toaletter og bibliotek.

Dette er ikke det programmet for omstilling som våre ledere – forbilder som Elijah Barayi og Emma Mashini – ofret så mye. Dette er ikke den framtida som Neil Aggett ofret livet for da han ble myrdet av apartheidpolitiet. Dette er ikke den framtida som Phineas Sibiya, en fremragende tillitsvalgte, døde for i en brennende bil i hendene til Inkatha-mobben i Howick.

Nå er det tid for en fryktløs debatt. Makt må bli konfrontert med sannheten. Marakana-massakeren viser alle kjennemerker fra vår apartheidfortid. Vold uansett hvem den kommer fra er utilgivelig. Men dødelig maktbruk fra en demokratisk stat er en kardinalsynd. Den er rettet mot demokratiets hjerte.

Cosatu-kongressen er viktig av mange grunner, men først og fremst fordi den vil trekke en linje i sanda mellom rettferdighet og urettferdighet. Men den trenger ledere med mot som holder opp speilet. Og den trenger å stille det kritiske spørsmålet: har lederne mistet kontakten med medlemmene og de fattigste i vårt land.

Jeg husker vårt første besøk til Sovjetunionen i 1990. Vi ønsket å forstå hvordan en mektig stat som påsto å representere arbeiderklassen, kunne bli et offer for grov korrupsjon som representerer den gamle kapitalismens verste utskeielse.

Det var åpenbart for oss. Det var ingen demokratisk deltagelse. Den nasjonaliserte økonomien og den statlige virksomheten fødde rett og slett den grådige eliten. De tidligere symbolene for sosialistisk solidaritet og sosial rettferdighet var et skinn, annektert av en grisk klasse av partiapparatsjiker. Arbeiderbevegelsen var kastrert. Den hadde blitt redusert til et transportbånd for den politiske og plyndrende partieliten. De var de «gule forbundene».

Jeg innså da at hadde jeg vært en militant fagforeningsaktivist i Sovjetunionen, ville jeg dødd en ynkelig død i en sibirsk arbeidsleir. Det var ingen virkelige fagforeninger i Sovjetunionen. Det var bare lydige løytnanter som utførte ordrene de fikk fra deres politiske mestre og kunne glede seg over å kunne briske seg over å få små økonomiske bidrag. Det er en glatt sklie, og en vi ikke har råd til å sende Sør-Afrika ned.

Så i dag, la oss spørre oss selv om utbryterfagforeningene bare er et sted for opportunister. Sier vi i dag at erfarne fagforeningsaktivister er så svake, bøyelige og intellektuelt underlegne at de vil risikere å miste jobben og sitt liv – for hva?

Jeg kan ikke tro det. Selvfølgelig er det en «Breitling brigade» som vil bruke arbeiderne og de fattige som kanonføde, hvis de hadde muligheten. Men faktum er at det er en dyp og voksende mistillit til lederne i vårt land, og den voksende underklassen føler de ikke har noen stemme gjennom de legitime formelle strukturene. Vold blir det eneste levedyktige språket.

Så ja, det må være tillit. Jeg husker for mer enn 30 år siden da jeg som naiv studentaktivist ble med i arbeiderbevegelsen som frivillig. Jeg brukte en dag på å dele ut løpesedler. Sannheten er at jeg brukte en dag på å forsøke å dele ut løpesedler. Jeg sto uten for fabrikkporten hele dagen, ingen tok i mot løpeseddelen inntil en gammel SACTU-aktivist tok meg til side og sa: «Sonny boy. Du ser veldig engasjert ut. Men ingen skjønner retorikken din. Arbeidere kan ikke spise løfter og politiske slagord. Og hvis de snakker med deg her, vil de bli fotografert og så bli stengt ute. Så bli med hjem og jeg vil arrangere et møte hvor du kan møte noen av lederne.»

Jeg forsto da at å skape en visjon sammen og eierskapet til denne, ligger i å vinne tillit hos arbeiderne, spesielt de fattige. Deres tillit må vinnes hver dag. Jeg finner trøst i at Cosatu har gjort en arbeidskraftundersøkelse om hvilke forventninger medlemmene har til sine fagforeningsledere, men det er et slående funn at mange av grasrotmedlemmene er fremmedgjort i forhold til ledelsen. Dette burde være kjerna i debatten på den kommende kongressen. Denne innsikten må bli besvart.

Cosatu har en stolt historie. Dere sto støtt da vår regjering, i sin vanvittige fornektelse, dømte så mange til døden, mennesker som levde med HIV og AIDS, eller var stille om menneskerettighetsbruddene mot arbeidere i Zimbabwe og Swaziland. Dere mobiliserte overveldende organisasjoner som Treatment Action Campaign for å gjøre regjeringen ansvarlig.

Men hvor har det blitt av den sosiale aktivismen i landet vårt? Har den også druknet under sumpen av den byråkratiske utviklings næringen foredler? Dere kan ikke unnslippe ansvaret lenger – samfunnet vårt fragmenteres og staten slutter mer og mer å fungere.

Vår grunnloven krever en effektiv regjering som er åpen, lar seg kontrollere og er til å stole på. Vår grunnlov har lagt de stolte tradisjonen med sosial rettferdighet, menneskelig verdighet og solidaritet til grunn for vårt demokrati. Offentlige institusjoner er til for å tjene innbyggernes interesser og ikke til de smale, ofte korrupte interessene til en grådig elite.

Det var dette vi kjempet for. Vi må stoppe å være subjekter og bli aktiv innbyggere. Det er vår plikt nå å reise oss og bringe landet vårt tilbake på stien med gjenoppbygging og utvikling. Vi lovte et bedre liv i 1994, og vi trenger å levere det.

Som vår grunnlegger, Nelson Mandela, sa: «Fattigdom, som apartheid, er ikke noen ulykke. Som slaveri, er det menneskeskapt og kan fjernes ved menneskers handlinger.»

Nøkkelen nå er for disse menneskene er å gjøre de nødvendige tiltakene.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på The Daily Mavericks nettsider.

Oversatt fra engelsk av Torgny Hasås