Ane Børrud

ane.borrud@lomedia.no

LO-rådgiver Jonas Bals har alltid vært opptatt av historie. Han har reist land og strand rundt og holdt foredrag om fagbevegelsens historie.

– Tilbakemeldingene tyder på at folk opplever det som utrolig relevant. Alt fra polakkene som ikke kan så mye norsk historie, til elev- og studentmedlemmer som ikke har lært om dette på skolen. Også garva tillitsvalgte, som kan utrolig mye om lov- og avtaleverk, men som ikke har lært om historien, har gitt gode tilbakemeldinger. Mange sier de går ut litt rankere i ryggen, med en større stolthet av å være organisert, forteller Bals.

Så da forlaget Res Publica kom med ideen om å skrive en bok om streik, var han med.

– Streikevåpenet har vært avgjørende for fagbevegelsen. Ikke bare ved streik, men også trusselen om streik. Jeg tror for eksempel ikke kravet om reisetid for renholderne hadde blitt innfridd i fjorårets lønnsoppgjør uten at det var en streiketrussel, sier Bals.

I boka «Streik!» prøver han å vise og forstå hvordan fagorganiserte i dag er foreløpig siste ledd i en lang kjede.

– Jeg prøver å vise hvor mye det har kosta å få det vi har i dag, også ved hjelp av små historier fra folks hverdagsliv og arbeidsplasser. Det gir en ansvarsfølelse. Vi må ikke ta lett på de seirene vi har arvet. Vi må aktivt forsvare og viderebygge det som allerede er oppnådd.

Bals mener det svært viktig for fagbevegelsen å forstå historien.

– Jeg tror at det er en del av løsningen på organiseringsutfordringene. At vi som er organisert er bevisste på historien. At vi veit at ting ikke har kommet av seg sjøl.

Lønnskutt og lockout

Boka til Bals er på nesten 600 sider, pluss noter og litteraturliste. Arbeidsmandsforbundet er representert med mange streiker.

– Arbeidsmandsforbundet er jo ur-forbundet i LO, og svært mange av dagens forbund er deres «barn», minner Bals om.

I boka kan du lese om streiken ved gruvene i Sulitjelma i 1907, der arbeiderne nektet å ta på seg et nummerert blymerke rundt halsen når de var på jobb. «Slavemerket», kalte de det. 1300 arbeidere, kvinner og barn møttes på Langvassisen i vintermørket – det eneste stedet som ikke gruveselskapet eide. På kort tid ble det etablert 13 fagforeninger, en for hver gruve.

Fire år senere var det tariffoppgjør, og Arbeidsmandsforbundet forhandlet mot bergverksindustrien. I 1911 hadde forbundet 25.000 medlemmer, av LOs totalt 40.000 medlemmer. Arbeidsgiverne krevde at gruvearbeiderne skulle gå ned 10 prosent i lønn.

Da gruvearbeiderne ikke godtok lønnskutt, stengte Norsk Arbeidsgiverforening (dagens NHO) over 20.000 arbeidsfolk ute fra jobbene sine, i det som heter «lockout». Det ble iverksatt store støtteaksjoner. I Oslo ble det blant annet satt i gang en rekke nye veiprosjekter, sånn at de som var utestengt fra jobb kunne få seg en annen jobb imens.

Lockouten ble avsluttet til slutt, og istedenfor lønnskutt fikk gruvearbeiderne et øre ekstra på minstelønna.

Streiken som endte i drap

I 1913 organiserte arbeiderne ved Piene Mølle i Buvika seg. Det tok ikke lang tid før det ble streik, og den utviklet seg raskt til å bli en konflikt om mølle-eierens bruk av streikebrytere. En del av streikebryterne ble bevæpnet med revolvere som ledelsen ved mølla skaffet dem.

– Hvor vanlig det var at arbeidsgivere utstyrte streikebrytere med våpen er en av tingene som har overrasket meg mest når jeg har jobbet med denne boka, forteller Bals.

20. september 1913 ble Norsk Arbeidsmandsforbunds Marius Folstad skutt av streikebryteren Alf Egset. Drapet førte ikke til noen endringer. Streikebryterne fortsatte i arbeidet, også drapsmannen. I rettsaken ble han frikjent, og de borgerlige avisene forsvarte ham. Streiken fortsatte, og ble først løst i februar året etter.

Streiken som ble en skandale

Bals har også med et eksempel på hvordan Arbeidsmandsforbundet ikke lyktes med å bruke streike- og blokadevåpenet. Det fikk forbundet erfare på vårparten 1928. I A/S Syd-Varangers jernmalmgruver ved Kirkenes, som hadde gått konkurs tidligere i 1920-årene, ble virksomheten startet opp igjen i 1927.

Da Arbeidsmandsforbundet krevde tariffavtale i 1928, var under 150 av de 600 gruvearbeiderne organisert. Forbundet erklærte streik, men de fleste i gruva fortsatte å jobbe. Etter ett års streik ble konflikten avblåst, med et totalt nederlag for de organiserte.

Forbundets evaluering av streiken konkluderte med at «konflikten ble en av de største organisasjonsmessige skandaler, som fagorganisasjonen her i landet har opplevd og at det sannsynligvis vil ta årrekker innen skaden kan gjenopprettes». Og det fikk de rett i. Først i 1947 fikk den lokale fagforeningen Nordens Klippe fotfeste i Syd-Varanger igjen.

Streikene som forandret Norge

Selv om boka er på nesten 600 sider, har den selvfølgelig ikke med alle streikene som har vært i Norge.

– Hvor mange streiker har det vært i Norge?

– Nei, det vet jeg ikke, ler Bals.

– Hvordan har du valgt ut hvilke streiker som skal med i en bok om streikens historie?

– Jeg har prøvd å ha fokus på streikene som forandra Norge. Noen av streikene ble valgt ut for å forstå hvordan arbeiderbevegelsen ble til på slutten av 1800-tallet. Mellomkrigstidens streiker var av avgjørende betydning for at Hovedavtalen kom på plass i 1935, og for å slå tilbake fascismen i Norge. Og noen streiker valgte jeg fordi jeg håper de kan gi inspirasjon til dem som kanskje blir nødt til å streike.

Noe av det verste med hele bokprosjektet var da han måtte kutta boka med 200 sider. Den var rett og slett for lang.

– Det var noe av det tyngste med hele bokprosjektet. Der røyk det en del streiker.

Vekterstreiken i fjor er ikke en av streikene som er omtalt i boka.

– Etter å ha lest deg opp på så mange streiker: Har det skjedd tidligere at hovedtillitsvalgt i en bedrift blir prosentvis permittert under en streik, etter antall arbeidere som er tatt ut i streik – som i vekterstreiken? 

– Jeg har aldri hørt om lignende. Ikke i andre land heller. Dette bekymrer meg sterkt, og er et eksempel på en veldig mye mer aggressiv arbeidsgiverside. Det vitner om hvor sterke kapitalkrefter vi jobber mot. Men det viser også hvor utrolig redde kapitalmakta er for organiserte arbeidere! 

Bals mener at vekterstreiken også er det beste beviset på hvor viktig fagbevegelsen er for arbeidsfolk.

I desember skal saken om permittering av hovedtillitsvalgt opp for Arbeidsretten.

– Securitas må jo gi seg på denne saken, hvis de er opptatt av tillit mellom fagforening og bedrift. Det bekymringsfulle er at vi ser et mønster, der fagforeningsknusingen og streikebryteriet jeg beskriver for hundre år siden, er på vei tilbake. I det siste har vi sett hvordan Elkjøp og Tess prøver seg. Det er det som kalles union-busting i USA, der vi har sett hvor raskt det kan gå før arbeidsfolk mister sitt viktigste vern, fagforeningene. De skal ikke lykkes her. Jeg håper arbeidsgiversiden leser boka mi. Da vil de lære at hver gang de har prøvd seg på «knock out» her, så har det feila stygt.

Det historien har vist ham, er en vilje til kamp – men også kompromiss. Og at det har utviklet seg en tillit mellom partene i arbeidslivet.

– Jeg håper arbeidsgiverne innser hvor viktig og sårbar denne tilliten er! En utstrakt hånd kan også bli til en knyttet hånd.

Et avgjørende våpen

– Hvilke andre ting har du oppdaget når du har jobbet med denne boka?

– At en streik nesten aldri bare dreier seg om det den tilsynelatende dreier seg om. Det handler også om menneskeverd, medbestemmelse og synet på arbeidernes plass i samfunnet. Det er ofte frykt for å gå ut i streik i forkant, påkjenning underveis, men samtidig: Når folk snakker om streiken i ettertid, er det som den beste tida i livet. De har opplevd solidaritet som en ny erfaring, og har sett nye sider ved seg selv og arbeidskameratene.

Bals mener at hvis det ikke fantes en fagbevegelse med streikevåpen, ville resultatet blitt et mer brutalt og autoritært samfunn.

– Kapitalismen i en uregulert form er et utrolig brutalt samfunnssystem for dem som skal selge arbeidskrafta si!

Han peker på at fagbevegelsen ikke har fått til endringer fordi arbeidsgiversiden har vært snille.

– For å sitere Per Fugelli: «Velferdsstaten er ikke en mild gave ovenfra. Den er et krigsbytte». Hadde vi ikke hatt dette kampredskapet hadde vi ikke fått til noen ting. Vi er alle glade for at vi ikke trenger å bruke streik i tide og utide. Jeg prøver ikke å romantisere streik. Men det er avgjørende at fagbevegelsen bruker streikevåpenet i tide, og at det ikke er en tom trussel.