Camilla Yndestad

camilla.yndestad@lomedia.no 

Sissel M. Rasmussen (foto)

sissel.rasmussen@lomedia.no

– In March last year Mr. Tom Cruise was here one month. He was here and make movie. Missing impossible. 

Et lite gisp går gjennom turistbussen i det informasjonen i høyttaleranlegget når fram til 40 par spissede ører. 

Hørte de riktig? Tom Cruise, her? Det klikker i kameraknapper i det bussen svinger forbi det rødmalte Funken Lodge i Longyearbyen.

Mannen bak mikrofonen er bussjåfør og guide, Cato Lorentsen. 

På booking-papirene blir han titulert som «den lokale eksperten», og det med rette: Den som har meldt seg på Catos egenkomponerte sightseeingtur i Longyearbyen kan kjenne seg litt som, ja, en fastboende, etter to timer rullende rundt på det lille som er av vei i byen.

Et lite oppfølgingsspørsmål brenner på tunga: 

– Snakket du med Tom Cruise, da?

– Ja, ja, ja. Han er ikke så stor, kanskje 1.69. Han sa at i norske kroner så ville den filmen koste cirka 800 millioner kroner.

Thai, krim og bensinstasjon

Det var i mars i fjor at filmstjernen var innlosjert på «Funken» mens han spilte inn den siste Mission: Impossible-filmen.

I en måned plukket Cato opp Cruise og crewet for å kjøre dem opp på fjellet, og ja, det var snøfokk, blæst og ruskevær, men det skal vi komme tilbake til om litt, for vi er tross alt på sightseeing.

Det hviler en egen ærbødighet over den kombinerte guiden og bussjåføren. Cato på 67 snakker med tydelige punktum, fraværende preteritumsform, og driver ikke med løsprat. 

Likevel er det ingen av Longyearbyens severdigheter som ikke får sin «walk of fame» gjennom høyttaleranlegget på bussen til Svalbard buss og taxi.

Her får verken thai-restauranten, bensinstasjonen eller fun-facten om at 90 prosent av bilene i byen er Toyota slippe unna.

Litt krim-snacks ligger også på lur:

– We have crime, but not much, sier bussjåføren, før han forklarer at det bare er 40 kilometer med vei å rømme på.

– Det var en mann som leide seg rifle på sportsbutikken, og deretter gikk over gata og rana banken. Det tok åtte minutter, og så var han tatt, sier Cato, til stor begeistring fra tilhørerskaren.

– We have crime, but not much, sier bussjåføren, før han forklarer at det bare er 40 kilometer med vei å rømme på. I bakgrunnen skimtes de tradisjonelle spisshusene i Longyearbyen.

Sissel M. Rasmussen

Artig med kinesere

På seteradene sitter den pensjonerte ingeniøren fra England og japaneren med speilreflekskameraet som er så tungt at han har problem med å holde halsen rett. Lenger bak høres latteren fra det russisk-talende paret med to barn. 

Cato er like rolig. I 34 år har han bodd fast på Svalbard, og i løpet av yrkeslivet har han vært både skipper og eier av den lokale baren Karlsberger – for å nevne noe.

Nå er båt og bar byttet ut med flybuss, skolebuss og turistbuss. I tre år har 67-åringen styrt rattet på ruta «Longyearbyen in a nutshell» – noe han trives veldig godt med.

– Det er artig å kjøre rundt på kinesere. 

– Hvorfor det?

– De kan som regel ikke et kvekk engelsk. Jeg har hatt grupper der guiden bare kunne si «yes and no.» 

– Hva gjør du da?

– Jeg bare flirer.

– Hva er de rareste spørsmålene du får, da?

– Det er mange syke spørsmål. En gang traff jeg en turist nede på kaia som spurte hvor mange sluser de hadde gått gjennom med cruisebåten for å komme opp til Svalbard. 

– Galskap deluxe

Hva som er høydepunktet på turen, er ikke Cato helt sikkert på. Men kanskje kirka? Vi kjører forbi den enslige gamle sykehustrappa der skolebarna synger sola velkommen 8. mars, og stopper utenfor det vakre gudshuset.

En turist på vei ut bussdøra spør i forbifarten om hvordan strømmen produseres på Svalbard. 

Cato nøler ikke med å svare:

– We use diesel. The government i Norway say we shall not take out more coal. 

Han snur seg mot journalisten:

 – Det er galskap deluxe. Men de vet ikke hvilken energiforsyning vi skal ha her, sier bussjåføren bestemt.

Den som har meldt seg på Catos egenkomponerte sightseeingtur i Longyearbyen kan kjenne seg litt som, ja, en fastboende, etter to timer rullende rundt på det lille som er av vei i byen.

Sissel M. Rasmussen

Dreit ut hele helikopteret

Cato bytter tema og forteller at verken han eller turistene ser noen ting når han har sightseeing i mørketida. Det kan også være så mye snøfokk at de bare skimter ti meter framfor bussen. Det er også i mørketida at han kjører skolebussen.

Om vinteren må også pistolen være med. Fraværet av lys gjør sitt til at det kan være vanskelig å få øye på isbjørn, og da må man være beredt. 

– Har det hendt at du har brukt den?

– Nei, det har ikke hendt. Det har gått bra. Vi hadde to bjørner i dalen her i januar. Vi så sporene, men fikk jaget dem bort med scooter. Men vi hadde en artig episode her for åtte-ni år siden.

Cato nesten fryder seg mens han forteller historien om isbjørnen som kom tassende inn på hundegården i nærheten av sentrum i femtiden om morgenen. Noen hadde glemt å ta inn hundeforet, og isbjørnen luktet seg fram til den 80 kilo tunge godteposen.

Alt forsvant ned i bjørnemagen, før bamsen mett og god la seg til å sove på den andre siden av veien. Der ble den liggende i to døgn, før det ble bestemt å fly den med helikopter til østkysten.

Isbjørnen ble bedøvd og løftet inn i helikopteret – men da skjer det fatale:

– Han fikk vondt i magen og dreit ut hele helikopteret. De fikk liv i ham og alt gikk greit, men helikopteret måtte sendes på full service – han hadde skite ut alt. 

– Det kosta en million kroner å få fiksa det!

En villrein har forvillet seg inn i byen, og turistene strømmer ut bussdøra for å forevige skapningen.

Sissel M. Rasmussen

Kjørte fra turist

Bussen ruller forbi Radisson Blu-hotellet som ble flyttet hit etter OL på Lillehammer i 1994, og sykehuset som har fire senger. Den nyåpnede skiheisen blir også trukket fram på høyttaleranlegget. Det samme gjelder Kullungen barnehage.

– Det er stor produksjon av unger her i mørketida. På Svalbard er det rundt 350 barn under 18 år, kan Cato opplyse om, før han snur buss-snuten videre forbi kontorene til Store Norske, havna, og bryggeriet – der det til opplysning brygges 12 ulike typer øl.

Det knitrer i mikrofonen.

– The airport opened in 1975 by Mr. Kong Olav den fæmte, sier vår lokale ekspert.

Han tar av mot venstre. Der går veien i hårnålssvinger oppover mot frølageret, der verdens største sikkerhetslager for frø ligger konservert i permafrosten.

Turistene strømmer ut i vindkastene for å forevige inngangen til det stedet der frø fra USA visstnok ligger side om side med dem fra Nord-Korea.

Cato ser at tidsskjemaet er i ferd med å ryke, men det tar han helt med ro. En telefon senere og han har fått gitt kollegaen beskjed om at han må ta flybussen for ham i dag. 

Alt ordner seg, og det er også noe av det 67-åringen liker best ved Svalbard: At det er så rolig her, langt fra storbyens kjas og mas. Han reiser seg og går bakover i bussen. Stoppet er over og turistene må telles. 

– No one missing, da kjører vi videre.

Han smiler, og letter på lokket om den gangen han var med en gruppe fra Hurtigruten på sightseeing oppe på fjellet. Guiden ga beskjed om at alle var om bord, og Cato kjørte.

– Men da hadde vi kjørt fra en som sto bak en konteiner og tissa. Han sto igjen uten våpen og var jo livredd. Heldigvis sprang han ned til gruve 7 og fikk ringt etter hjelp derfra. Så det lønner seg å telle passasjerene.

Det var opp denne veien at Cato kjørte Tom Cruise til filming av den sisten Mission: Impossible-filmen.

Sissel M. Rasmussen

– Mange turister som har stjålet skiltet

Siste stopp på ruta er isbjørnskiltet i Adventdalen – men du verden så mye som kan oppleves på veien dit!

På tur med Cato er alle nevnt, ingen glemt, og heller ikke den gamle Braathen-flystripa i Adventdalen går upåaktet hen. Bare noen falleferdige hus som så vidt klarer å stå oppreist er det som står igjen etter herligheten.

– The grey house was the terminal, sier Cato.

Han trekker pusten:

– And the green was the taxfree shop.

Bussen stopper ved det berømte isbjørn-skiltet. Hvit bjørn på sort bakgrunn. Tre år tok det før myndighetene på øya fikk dispensasjon til å ha et fareskilt med hvitt på sort.

I Longyearbyen flirer de fortsatt av russestreken som ble utført 16. mai for to år siden, da rødrussen skrudde ned skiltet, kjørte det ut til flyplassen og la det i baksetet på bilen til sysselmesteren som var på ferie. Det ble full etterforskning og stor ståhei.

– Here you can go out and take selfie, selfie, selfie, roper Cato i mikrofonen og turiststrømmen flommer ut dørene.

Han fortsetter, på norsk denne gangen:

 – Det har også vært mange turister som har stjålet skiltet. Men det er helst de som kommer med båt, du får jo ikke plass til et sånt stort skilt på flyet.

Cato stiller gjerne som fotograf om turistene spør. Her foran det berømte isbjørn-skiltet i Adventdalen.

Sissel M. Rasmussen

Kjørte Tom Cruise og så ingenting

Men så var det Mr. Cruise, da.

Selve filmingen foregikk oppe på fjellet, der man kommer om man følger hårnålssvingene videre oppover forbi frølageret. Der ble det bygget en hel liten landsby som måtte rives igjen da filmingen var over.

– Det er stort sett bare vi som har buss her, så da ble det sånn at vi kjørte. Han prøvde å få bruke helikopter, men det fikk han ikke lov til. 

Cato fortsetter, litt kry i målet.

– Cruise sa at han ønsket dårlig vær, og det fikk han. Det var mange ganger at vi kjørte med bussen opp på fjellet og vi ikke så noen ting, bare to-tre meter framfor oss. Det var i mars måned, så det var en del snøfokk og slikt. 

– Hvordan var det å kjøre på ham?

– Nei, det gikk bare fint. Vi er vant med å kjøre buss. 

Sightseeing-runden er over, og Cato lener seg tilbake i førersetet.

En enslig japansk turist banker på døra, og spør etter flybussen. Den har allerede kjørt, forteller vår mann, men det er ikke noe problem, han tar mer enn gjerne tar en ekstra tur innom flyplassen.

Med stødig hånd på rattet kjører han doningen over den svært varierende veikvaliteten, ut på hovedveien, forbi campingplassen der en nederlender ble drept av isbjørn i 2020 og videre inn mot terminalen.

– Du er veldig serviceinnstilt?

– Ja, hun ble jo for sen til flybussen, og da må man hjelpe. 

Han smiler:

– Og så liker jeg godt å kjøre buss.