Merete Holtan Garté (tekst)

merete.holtan@lomedia.no

Tri Ngyen Dihn (foto)

Mai 2015: Jhonny Morten Bakken har i hele sitt liv vært opptatt av maskiner og mekking. Han er vokst opp på gård, er sønn og sønnesønn av mekanikere og lærte tidlig å skru på traktorer og redskap. Som ung gymnasiast tok han opp lån for å kjøpe seg sin egen traktor, så han kunne brøyte og spre gjødsel for bøndene i og rundt hjemkommunen Herøy. Senere fikk han jobb i Statens vegvesen som «potet»- og maskinfører - det har alltid dreid seg om å skru og lempe med maskin for Jhonny Bakken.

Men nå skal han prøve noe han aldri har gjort før.

Odelsgutten fra Søre Sunnmøre representerer Møre og Romsdal på Norsk Arbeidsmandsforbunds landsmøte i Oslo, og skal opp foran drøyt 200 mennesker i konferansesalen på Radisson Blu Plaza. Han kjenner knapt beina under seg da han leser opp ordene han har skrevet ned. «Vi må begynne å prioritere lærlingene», sier Jhonny.

– Det ble pause og jeg tenkte at alt hadde gått til h ... Men så skulle det stemmes. Og det ble et positivt resultat! Jeg opplevde at jeg kunne si noe jeg mente, og alt folk var enig med meg. Da løsna det.

Les også: Fuat Bas tipset politiet om bombe på Grønland

Så opp til de guddommelige

Angsten for å snakke foran folk slapp taket, og engasjementet skjøt fart. I dag er Jhonny Morten Bakken nestleder i avdeling 3 og klubbleder i Busengdal Transport, og var nylig én av ti delegater fra forbundet under LO-kongressen.

Det hadde 50-åringen neppe sett for seg da han meldte seg inn i Norsk Arbeidsmandsforbund i 1996, og etter hvert endte opp som klubbleder i Søre Sunnmøre Veiklubb.

På sitt første årsmøte i Arbeidsmandsforbundet ble han sittende med haka nede på brystet.

– Jeg var så imponert over alt de visste, alt gikk over hodet på meg og jeg var full av ærefrykt. De virka nesten guddommelige, de som sto der og turte å snakke til en så stor forsamling.

Likevel ble Jhonny styremedlem i avdeling 3, og fikk sitte side om side med de guddommelige. Og han lærte.

Mekanikeren er nemlig av typen som leser møtepapirer med lupe, engstelig for ikke å ha forberedt seg nok. Allerede flere uker før LO-kongressen hadde han innlegget sitt klart og klokka inn på tildelte minutter. Alt for å vende et «nei» til et «ja», i saker som betyr noe for medlemmene.

Etter ivrig skriving av brev og innlegg ble han før nyttår lønna med et «ja» til å opprette eget bransjeråd for maskin, noe som står hjertet hans nært. Til Bloggen.no på FriFagbevegelse har han blant annet skrevet om regjeringens forslag om å knipe inn på nattarbeid ved å strekke arbeidsdagen til klokka 23.

Følg Arbeidmanden på Facebook.

Få vårt nyhetsbrev.

ENGASJERT: Jhonny Morten Bakkens røde t-skjorte.

Tri Nguyen Dinh

Skrev om «sosietetens torturmetoder»

Tittelen er «Highway to hell», og det lukter svidd av formuleringene: «Vi gjør drittjobbene og tungarbeidet slik at vår finere sosietet kan nippe til en champis og nyte kaviar på kanapeen, mens de drømmer frem flere torturmetoder,» skriver Jhonny.

Det er rent så vi vokter våre skritt når vi skal ta med mekanikeren ut i Oslos gater for å finne et sted å ta oss en kopp kaffe. Velger et rustikt bakeri, hvor Jhonny setter seg ned og forteller.

Om barndomsgården i Jøsok, og om arven fra far og farfar.

– Vi hadde sauer og melkekyr, og det var helt naturlig at vi skulle hjelpe til, sier Jhonny, og begir seg ut i et langt resonnement om dagens generasjon unge.

– Jeg sier ikke at all ungdom er late, men mange vokser opp uten å måtte ta i et tak. Og det mangler noe i skoleverket som gir unge grunnlag til å velge yrke.

Jhonny tror mange havner bak en kontorpult på feil premisser.

– Ungdom ser ikke lenger på praktiske yrker som attraktive. De føler seg ikke vellykka hvis ikke de tar akademisk utdanning eller går i dress på jobb. Og vi mennesker er laga sånn at vi føler vi må lykkes.

Mekanikeren gir bordplata foran seg et bank for hvert argument han hamrer inn, og zoomer ut til et samfunnsøkonomisk perspektiv.

– Mengden med folk som jobber på kontor blir bare større og større i forhold til den delen som driver med fysisk arbeid. Og da stopper hele greia. Vi er avhengige av den karen som står i grøfta for å grave ned et rør. Hvor er vi om 100 år hvis ingen produserer?

Det bankes rytmisk i bordet nå.

– Derfor mener jeg at lønnsnivået burde vært utjevna, sånn at ungdom ser på praktisk yrker som like attraktive som å være direktør, sier Jhonny, og er tilbake i barndommen igjen:

– I min familie jobba alle med praktisk arbeid.

Les hva Jhonny sa på LO-kongressen

Han skrur hver dag

Moren var hjemmeværende husmor med fortid som tjenestepike og avløser på hjemgården, mens faren var mekaniker i Statens vegvesen. Bestefaren var smed og altmuligmann i samme etat, og fortalte villig om kveldstimene med å lappe dekkene på sykkelen han brukte til jobb.

– Det ligger i genene: Jeg har en levende interesse for alt som har med mekanikk å gjøre.

Et rask sveip innom Jhonnys CV ser derfor slik ut: Ingeniørvåpenet i Forsvaret etter endt gymnas. To halvårsperioder som maskinfører i Vegvesenet, to år i privat sveisebedrift og fast ansettelse i Statens vegvesen, etter hvert Mesta. Fra 2011 mekaniker i Busengdal Transport.

Da han søkte på jobben, sa han klart ifra at han ikke hadde noen papirer.

– «Helt greit!» sa daglig leder. «Vi har prøvd å få inn folk med fagbrev her, men de er ikke brukandes til noen ting.»

Jhonny smiler. Hverdagen hans består av alt fra service på maskinene til montering av rekkverk på en molo ut til et fyr. Og han har selv tegna, sveisa, kappa til, montert og bygd sine egne redskaper.

– Jeg er nok en Reodor Felgen, ja, sier Jhonny, og greier ikke skjule stoltheten. Den synes han også at arbeidsfolk skal ha.

– Det er skjedd så mye med yrket siden begynnelsen av 90-tallet. Før tok en maskinfører hele ansvaret for å holde i stand maskinen han kjørte, fra oljeskift til reparasjon. I dag møter maskinføreren på arbeid halv åtte og kjører i sju og en halv time, vedlikehold og stell av maskinen blir lett oversett. Dét er ikke en maskinfører, sier Jhonny bestemt.

– Det fører med seg et ansvar utover å grave den grøfta. Man må tåle å bli skitten på fingrene om man har ansvaret for en maskin. Jeg skrur hver dag, og har ingen problemer med å se hvem som er stolte av yrket sitt.

SELVPORTRETT: Jhonny Morten Bakken sysler med karikaturtegning på fritida og tok utfordringen da vi spurte ham om han kunne karikere seg selv. Her ser dere Jhonny over stekepanne og sakspapirer.

Jhonny Morten Bakken

Dikt og vaniljekrem

I tillegg til å skrive bestemte debattinnlegg, skriver Jhonny dikt. La oss kalle det lyrikk med jord og skitt, med verselinjer som dette:

«Med krum rygg og svette nakker/vi slo gnister med slitte hakker/Vi snudde ryggen til regn og blåst/standhaftig i sne og frost.»

Mekanikeren liker også å tegne, og takker ja til å lage en karikatur av seg selv for Arbeidsmanden. En annen ting han bruker mye tid på, er matlaging. For kona Wenche, sønnen Marcus på 12 år og bonussønnen Marius på 20 hjemme i Langevåg.

Alt lages fra bunnen av, siden Wenche er hyperallergisk og Marcus ikke tåler melk. På Jhonnys Instagram-konto kan du se bilder av alt fra tomatsuppe til Kvæfjordkake med vaniljekrem og spesialen: Rullekake med banan, krem og sjokolade.

– Sønnen gir klar beskjed: Pappa skal lage maten, sier Jhonny, som før LO-kongressen fryste ned ferdige middager for hele uka.

Med tillitsvervene følger nemlig en del reising.

– Det er til tider hektisk, men med litt planlegging går det bra for familien, sier Jhonny. Det var verre den gangen han hadde vinterberedskap for Statens vegvesen og jobbet netter og helger.

– Da fikk jeg beskjed om å velge: Jeg måtte bytte jobb eller familie.

Jhonny valgte bort nattarbeidet, men ikke maskinene. Han elsker å være ute i snø og sludd, så lenge det ikke er snakk om skigåing, og har null problemer med å stille for fotografen i t-skjorte i vårkalde Oslo.

– Sånn holder jeg meg våken, sier han med et smil.

På vei gjennom sentrum konstaterer han at hovedstaden er grei nok for et konferansebesøk, men ikke noe blivende sted.

– Ikke for en som meg. Jeg er en bonde i byen.

Les også:

– Foruten noen få som rydder bordene her, er jeg den eneste svarte kvinnen i salen

– Pensjonen må inn i tariffavtalene