Merete Holtan

merete.holtan@lomedia.no

17. mai gikk Erna Hagensen bort, 66 år gammel. Hun døde av kreft etter lang tids sykdom. Hun etterlater seg ektemannen Rolf Hagensen, sønnene Frode og Kenneth og barnebarn. Hun etterlater seg også et forbund i sorg.

Hagensen jobbet hele 25 år i Norsk Arbeidsmandsforbunds ledelse, de 16 siste av dem som leder. Hun var det mannsdominerte forbundets første kvinne på toppen, og har fortalt at hun gikk løs på oppgaven med nervøsitet og ærefrykt.

Det syntes ikke på arbeidet hun gjorde.

«Utålmodig, med en evne til å ta kjappe avgjørelser» er en beskrivelse som er brukt om den tidligere forbundslederen. «Ikke redd for å gjøre endringer» er en annen, «et oppkomme av ideer» og «likte litt action» er også blitt sagt.

Enkelte kollegaer har medgitt av de kunne bli lettere nervøse av å ha en slik tikkende idébombe som leder. For Erna Hagensen stilte krav til medarbeiderne sine, og fikk dem til å gjøre ting de ikke trodde de kunne.

Kanskje var det slik med henne selv også. At hun stadig ble overrasket over hva hun fikk til.

Arbeidsjern

Det var nemlig ikke gitt at den unge Erna Karoline, den gangen Halvorsen, skulle bli en fagforeningsleder med makt. Hun ble født i 1957 og vokste opp på Fjellhamar på Lørenskog. Faren Henry jobbet på Fjellhamar Bruk, mens moren Ragnhild Josefine var bestyrerinne på revyteatret Chat Noir og ansvarlig for Rosekjelleren, drevet av revyscenens primus motor Einar Rose. Etter hvert gikk hun over til renhold, og Erna var ofte med moren på vaskejobb.

Faren døde nemlig fra familien da Erna var ni år. Hun hadde to brødre, men de var såpass mye eldre enn henne at det stort sett var mor og datter der hjemme.

Moren Ragnhild Josefine hadde vokst opp med å jobbe på gård på hjemstedet Solør, og pleide å si: «Late folk er det verste jeg vet!». Da Erna var ti år, begynte hun å hjelpe moren med å vaske. Som 13-åring fikk hun sin første rengjøringsjobb ved siden av skolen – hun skuret trapper i ei høyblokk på Lørenskog. Etter ungdomsskolen fortsatte hun som renholder.

Samtidig jobbet hun som bartender på den ærverdige Ekebergrestauranten, den som troner i den østlige fjellsida over Oslo. Hun startet også sin egen bar sammen med en venninne.

Mor og datter: Erna, den gangen Dynge, sammen med sin mor Ragnhild Josefine Halvorsen i 2002. Ragnhild jobbet innenfor servering og renhold i en årrekke. Hun var renholder på Fjellhamar skole i 13 år, har vært koldjomfru og bestyrerinne på Rosekjelleren og jobbet ved Statens kantiner i regjeringsbygget. I 2002 var Erna nestleder i Arbeidsmandsforbundet. I likhet med moren jobbet hun innenfor servering (barkeeper) og renhold, før hun ble tillitsvalgt på heltid i forbundet.

Kastet ut fulle mannfolk

På Ekebergrestauranten nølte ikke Erna med å kaste ut fulle og brautende mannfolk. Hun gjorde som hun hadde gjort allerede på barneskolen på Fjellhamar: Hun satte på plass gutter som plaget andre – og særlig jenter.

I et portrettintervju med Arbeidsmanden i 2019 fortalte Erna Hagensen om hendelse fra skolekjøkkenet, der sjuendeklassingene hadde fått i oppgave å lage suppe og hveteboller.

Erna opplevde at det hun kalte «en pøbel» helte såpepulver i suppa hennes, og stjal boller. Det skulle hun ikke ha noe av, så hun bykset fram og sveivet armen i et saftig slag. Det hun hadde glemt, var at armen var gipset. Gutten gikk rett i gulvet, en lærer ilte til og dro Erna opp etter håret.

Dermed langet hun ut nok et slag med gipsarmen.

Det bar selvsagt til overlærerens kontor, hvor man skulle tro at en angrende Erna sto til rette. Men nei. Da overlæreren sa: «Forsvinn herfra, og ikke vis deg på 14 dager!», svarte sjuendeklassingen: «Med glede!» Hun var ikke spesielt glad i skolen – det ble med ni år med grunnskole – hun ville heller ut og jobbe. Dessuten skulle rett være rett.

Selv da overlæreren etter noen dager kom på besøk og ba Erna komme tilbake til skolen, nektet hun. Overlæreren raste, det samme gjorde moren, men tenåringen ga seg ikke. Hun ble hjemme i nøyaktig 14 dager. I protest.

– Jeg har alltid reagert på ting som er urettferdig, og det var ikke min skyld, forklarte hun til Arbeidsmanden – omtrent 50 år senere.

Ville ikke bli sett ned på

Hun var 17 år da hun møtte forretningsmannen Erik Lia, og ble mor til Frode og Kenneth før hun var 20. Da guttene var sju og fem år, røk ekteskapet, og Erna ble sittende med mye ansvar alene. Dermed tok hun dem med på vaskejobben, som sin egen mor.

For hun måtte jo jobbe, og det både dobbelt og trippelt. På en vanlig arbeidsdag kunne Erna vaske fra fire til sju på kvelden, før hun sto i baren på Ekebergrestauranten til ett på natten og kom seg i seng to-halv tre. I en periode var hun i tillegg dagmamma fra klokka sju til to, før vaskejobben.

– Jeg hadde ikke noe valg. På den tida ble jenter som var enslige med barn sett ned på, og ingen skulle si at ungene mine ikke hadde det andre hadde. De skulle ikke mangle noe, og jeg skulle klare det andre klarte, forklarte Erna til Arbeidsmanden i 2019.

Yngstesønnen Kenneth fortalte om en mamma som var mye borte, men som sto på for ham og broren.

– Jeg har respekt for moren min som jobba så fælt. Og som alltid sloss for de tingene hun trodde på.

– Aldri igjen!

«Hun hadde en ryggmargsrefleks som gjorde at hun reagerte spontant på urettferdighet». Slik beskriver forfatter Harald Berntsen daværende forbundsleder Erna Hagensen i boka «Tolv menn og en kvinne» i kapittelet «Første kvinne på toppen».

Kanskje var det denne refleksen som gjorde at renholderen tidlig ble både tillitsvalgt og verneombud på jobb i Romerike Renhold.

Samtidig var hun sjenert. Det kom fram den gangen hun var på sitt første kurs i regi av Arbeidsmandsforbundet og ble bedt om å ta ordet. Det var bare rundt 20 deltakere på kurset, men det var for mange, syntes renholderen. Hun var knallrød i fjeset da hun måtte reise seg og presentere seg for de andre med navn og hvor hun jobbet. Og verre skulle det bli.

Da en gruppeoppgave skulle presenteres, ble nemlig Erna plukket ut til å gjøre det. Etterpå var hun rasende, og sa til seg selv: «Dette skal jeg aldri være med på igjen!»

Nå vet vi hvordan det gikk: Hun talte både foran den ene og den andre forsamlingen etter dette, og er blitt beskrevet som en som sa tydelig ifra om hva hun mente.

Ble overrasket med bok: Til landsmøtet i 2019 skrev Harald Berntsen boka om Norsk Arbeidsmandsforbunds tretten ledere. «Tolv menn og ei kvinne». Boka var en overraskelse til forbundsleder Erna Hagensen.

Torgny Hasås

Ikke stikke seg fram

Yngstesønnen Kenneth forsøkte i et portrettintervju i Dagsavisen å forklare morens sjenanse. Han mener det har med å gjøre at hun vokste opp i en arbeiderklassekultur, med røtter på morens hjemplass Solør. Der skulle de jobbe hardt, klare seg selv og for all del ikke stikke seg fram – man skulle ikke tro at man var noe.

Erna fremsto på samme måte på det aller første landsmøtet hun deltok på. Året var 1991, fire år etter at hun var på sitt første kurs som tillitsvalgt og ble tvunget til å presentere seg. Renholderen gikk ikke på talerstolen foran Arbeidsmandsforbundets delegater dette året.

På neste landsmøte, i 1995, brukte hun heller ikke mikrofonen i utrengsmål, skriver Harald Berntsen i boka «Tolv menn og en kvinne». Renholderen markerte seg likevel med to innlegg om det som var – og skulle forbli – hjertesaken hennes.

Hun ga beskjed om at folk, bedrifter og offentlige innkjøpere måtte bruke renholdsselskaper som har arbeidsforholdene i orden og behandler arbeiderne bra.

Hjerte-prosjektet

Hun dukket ekstra ned i denne problematikken i prosjektet Ren Utvikling, et samarbeid mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden som ble satt i gang i 1992.

Hun hadde blitt lagt merke til som tillitsvalgt i Romerike Renhold, som siden ble kjøpt opp av giganten ISS. Først ble hun plukket ut til å lede en vervekampanje i Arbeidsmandsforbundet, deretter ble hun hentet inn i Ren Utvikling.

Prosjektgruppa satte flomlys på renholdsbransjen og fant mye skitt og lort. Det ble klart at en hel del arbeidsgivere ikke betalte skatter og avgifter, at de utnyttet de ansatte og slett ikke betalte dem redelig.

– Det verste var at mange av disse firmaene ofte ble brukt av det offentlige – av lensmannskontorer og skoler, har Erna Hagensen sagt til Arbeidsmanden.

Som forbundsleder fortsatte hun å jobbe for en renere bransje, men innså at ondet var vanskelig å komme til livs.

– Den typen kriminalitet blir vi nok aldri kvitt, kjeltringer vil finne smutthull i loven uansett. Men jeg håper jo at de som tar over etter meg, hele organisasjonen, engasjerer seg i det samme spørsmålet. Og lager det mest mulig «trøblematisk» for kjeltringene, sa Erna Hagensen i 2019.

Inn i forbundsledelsen

Lørenskog-dialekta var alltid med henne. Det var også bakgrunnen som en hardt arbeidende og lavtlønt renholder.

– Hun glemte aldri hvordan det var å ha dårlig råd, har Anita Johansen sagt. Johansen tok over som forbundsleder etter Erna.

At Erna Hagensen kom fra nettopp renhold kan ha gitt henne et lodd på vektskåla da hun ble valgt inn i forbundsledelsen i 1995. I boka «Tolv menn og en kvinne» beskriver forfatter Harald Berntsen hvordan den daværende forbundslederen Arnfinn Nilsen gikk inn for Erna som ny saksbehandler i den sentrale ledelsen – det som i dag heter forbundssekretær.

Nilsen skal ha sagt at forbundets vekstpotensial lå i privat servicebransje, hvor forbundets renholdere hørte hjemme. Han skal også – litt sleivete, som Berntsen skriver i boka – ha føyd til «at de ikke kan regne med at kvinnene i forbundet ville fortsette å være så utrolig tålmodige at de ville vente på kjønnskvotering».

Forbundslederen skal ha «lett over hele landet» og funnet Erna Hagensen, den gangen med etternavnet Dynge. Andre som støttet Dynge som kandidat, la vekt på følgende egenskaper ved henne: At hun hadde lang erfaring fra organisasjonsvirksomhet, at hun hadde levert god innsats i Ren Utvikling-prosjektet og at hun nøt stor respekt blant arbeidsgiverne. Hun ble beskrevet som samarbeidsvillig, samtidig som hun viste hva hun sto for.

Det ble også sagt at hun hadde selvtillit, og at hun stilte uredd opp mot de høyeste.

Fire år senere, i 1999, ble plassen som nestleder ledig i forbundet, og Erna Dynge ble valgt av et samstemt landsmøte. En landsmøteperiode senere, i 2003, gikk Arnfinn Nilsen av, og Erna ble valgt som hans etterfølger.

Etter 108 år med mannlige ledere i Norsk Arbeidsmandsforbund var det klart for en kvinne på toppen.

Nå var det ikke først og fremst at hun var kvinne – eller jente, som hun selv sa – som gjorde at Erna gikk inn i rollen med ærefrykt. Hun var rett og slett en svoren tilhenger av sin forgjenger.

– Det var ganske skremmende. Jeg hadde store sko å fylle, har hun sagt om å overta etter Arnfinn Nilsen.

Erna beskrev ham som faglig dyktig, dessuten rolig. En type som ikke snakket så mye, men ble lyttet til når han først sa noe.

Hvordan kunne hun få til det?

Den ferske forbundslederen løste det ved å være seg selv. Daværende organisasjonsleder og kollega gjennom over 20 år, Kirsti Mandal, beskrev Ernas lederstil slik i forbindelse med et portrett av Erna i Arbeidsmanden:

– Hun var en krevende leder, aldri redd for å gå inn og gjøre endringer og utfordre medarbeidere til å gjøre ting de aldri hadde fått til uten et visst press.

Hard på gassen

«Tør hun si det?» «Hva har hun funnet på nå?»

Dette kunne medarbeiderne tenke, etter hvert som forbundets første kvinnelige sjef ble varm i ledertrøya. For Erna Hagensen hadde denne drivkraften, dette tråkket på gassen, illustrert ved en historie fortalt av Erna selv – og ektemannen Rolf Hagensen.

Hun hadde flyttet til Senja, der Rolf er fra, og pendlet mellom hybel og jobb i Oslo sentrum til nord. Denne dagen skulle forbundslederen kjøre sin splitter nye Saab fra Oslo til Senja i ett strekk, en tur på mellom 21 og 22 timer – om man kjører effektivt.

Og det gjorde Erna.

Hun var alene i bilen og ville bare fram, så hun dro på. Hun la merke til at det stadig kom en pipelyd i bilen, og tenkte «Nå ryker hele skiten!». Men hun fortsatte.

Bilen skulle fram til Senja den dagen, det var brennsikkert. Og da hun kom fram, var hun forbanna.

Hun åpnet døra til huset oppe lia og ropte til ektemannen: «Rolf, det er noe galt med nybilen, vi har kjøpt en møkkabil – den piper!»

Da kunne Rolf svare at han hadde fått bygd inn en fartsmåler i bilen, og at den var stilt på 130 kilometer i timen. Kjørte kona raskere enn det, begynte Saab-en å pipe.

Hjemme: Etter at hun gikk av som forbundsleder i 2019, var det slutt på pendlingen og Erna falt til ro på Senja sammen med ektemannen Rolf.

Lena Sørensen

Dette fikk hun til

Med det tempoet fikk Erna Hagensen mye gjort i Arbeidsmandsforbundet. I boka «Tolv menn og en kvinne» skriver Harald Berntsen om det hun fikk til.

Berntsen legger vekt på «hennes ufortrødne arbeid med å organisere stadig flere av vanskelig organiserbare grupper», blant dem renholdere og vektere, og det utrettelige arbeidet for å gjøre renholdsbransjen ren. Berntsen skriver også om det Erna Hagensen fikk til internt – omtrent det samme som hun selv trakk fram da Arbeidsmanden i 2019 spurte hva som ville stå etter henne som forbundsleder.

Hun svarte nøkternt, ved å legge fram resultater. Fortalte om hvordan forbundsstyre og forbundsledelse begynte å jobbe sammen, istedenfor som i gamle dager: Da hadde forbundsstyret «formøter» for å planlegge hvordan de skulle ta forbundsledelsen, mens forbundsledelsen satt klare til å forsvare seg.

Hun sørget også for at avdelinger landet over begynte å samarbeide, og kan sies å ha samlet forbundet.

I tillegg styrket hun forbundets økonomi, blant annet ved å øke pensjonistkontingenten Det var ingen populær avgjørelse.

– Som leder er du ganske ensom, du må stole på de beslutningene du tar. Jeg har pleid å si at «på mitt kontor finnes det ingen bakdør». Jeg diskuterer med apparatet rundt meg, men til syvende og sist må jeg stole på meg selv. Og må tørre å ta vanskelige avgjørelser, sa Erna selv.

I desember 2022 mottok Erna Hagensen LOs hederspris «Pioneren». Den henger høyt, og forbundsleder Anita Johansen forklarte hvorfor Hagensen hadde fortjent den:

– Hun var den første kvinnelige lederen i forbundet. Hun stilte tydelige krav til sine medarbeidere, oppmuntret og utfordret, sa Johansen under utdelingen, før hun oppsummerte forgjengerens viktigste seire.

Her la Johansen vekt på at Erna Hagensen bidro til å få på plass trepartssamarbeidet innenfor renhold, en godkjenningsordning for renholdsbedrifter, ID-kort for renholderne og RVO-ordningen for samme bransje.

Alt for å renvaske bransjen hun var så glad i.

Erna og Petter, en slags Gro og Kåre

Hvordan var så den tidligere forbundslederen i forhandlinger og debatter? Av kollegaer ble hun beskrevet som «en terrier» foran tariffoppgjørene, drevet av en slags fryd. Der andre gruet seg for kompliserte prosesser, skal Erna Hagensen ha hatt dette naturlige overblikket, et talent for å se saker spisst og klart.

Fryden fikk kanskje sin energi fra harmen – den som virvlet opp i henne når hun opplevde at noe var urettferdig. Det hendte at forbundslederen inngikk kompromisser, og hun kunne snu i en sak etter å ha lyttet til innspill fra kollegaer, forteller disse.

Men framfor alt tok hun en fight uten å slipe ned argumentene.

Mange husker disputtene med Petter Furulund, den gangen leder for Servicebedriftenes Landsforening, som i dag heter NHO Service og Handel.

De to, Erna og Petter, var fagforeningens svar på politikkens Gro og Kåre – altså Harlem Brundtland og Willoch.

De fulgte hverandre som motparter i forhandlinger gjennom flere år, og ryktene sier at forbundsleder Hagensen kjente Furulund så godt at hun alltid visste hva hun skulle ta ham på. Selv fortalte hun Arbeidsmanden om en tariffstreik der de begge møtte til debatt hos NRK, i den ene sendeflaten etter den andre.

– Det var TV og radio og TV igjen, og på et tidspunkt tok vi oss en hvilepause ute på plenen på Marienlyst og diskuterte hvem som hadde vært best.

– Ble dere enige, da? spurte journalisten.

– Nei!

Godt kjent: I forhandlinger var Erna og Petter (Hagensen og Furulund) som Gro og Kåre, for dem som husker 1980-tallet. I fredstid jobbet de sammen for en bedre servicebransje.

Baard Fiksdal, NHO Service

– En vanlig renholder – som forbilde?

Erna Karoline Halvorsen var jenta som i nyvoksen alder suste rundt i en Corvette eller en Camaro, et stykke sprek motor i stilig, italiensk innpakning. Hun var den lavtlønte renholderen med et minstemål utdanning og aleneansvar for to gutter. Hun var den som ikke kunne fordra å stikke seg ut, men likevel gjorde det, for det var så mye urettferdighet å rope ut om.

Hun var den som styrte Arbeidsmandsforbundet med en utålmodig fot på gassen, men etter hvert roet seg ned i et hus på Silsand på Senja med den pensjonerte maskinføreren Rolf. Hun var den som bet tennene sammen og holdt tale på sitt siste landsmøte som forbundsleder, til tross for store smerter i ryggen.

Erna Hagensen trosset også dårlig helse da hun møtte opp på Arbeidsmandsforbundets julebord i 2022 og ble overrasket med den nevnte LO-prisen «Pioneren». Der fikk hun ikke bare rosende ord fra Anita Johansen.

LO-leder Peggy Hessen Følsvik var blant de som hedret Erna Hagensen.

– Tusen takk for alt du har gjort for forbundet og fagbevegelsen, sa Hessen Følsvik.

Da Erna takket tilbake, oppsummerte hun også sin egen reise i arbeidslivet:

– Å være forbilde for noen – hvem skulle tro at jeg som en vanlig renholder skulle bli det, lissom!

Hedret: I desember 2022 ble Erna tildelt LOs høyeste utmerkelse for sin innsats: Pioneren.

Jan-Erik Østlie

Her er flere bilder fra Ernas lange virke i Arbeidsmandsforbundet

Forbundsløst LO: I mars 2007 stilte Erna Hagensen opp til intervju. Hun hadde akkurat fylt 50 år, og landsmøte i forbundet sto for døren. "Hun drømmer fremdeles om et forbundsløst LO. Og hun gir seg ikke med det første. Kontoret er lyst og lett. Den knall grønne sofaen og den rosa kåpen lyser mot meg. Det samme gjør smilet fra kvinnen bak skrivebordet" skrev journalisten.

Sissel M. Rasmussen

Hektisk prat: Under LO-kongressen i 2009 ble Arbeidsmandsforbundets ungdomssekretær Pål Sture Nilsen overraskende foreslått av et mindretall i valgkomiteen som motkandidat til Kristian Tangen inn i LO-ledelsen. Før avstemmingen var det hektisk aktivitet. Fra venstre: Organisasjonsleder Kirsti Mandal, ungdomssekretær Pål Sture Nilsen, informasjonssekretær Trond Erik Thorvaldsen og Erna Hagensen. Bak står Stein Syrstad fra LO Stat. Nilsen tapte for øvrig kampen om plassen som LO-sekretær.

Sissel M. Rasmussen

Streikebesøk: 12. april 2010 gikk arbeiderne i Åsmund Pettersen & Sønn på Jevnaker ut i streik for tariffavtale. Drøye to uker ut i streiken dro daværende LO-leder Roar Flåten og Erna Hagensen på besøk til de streikende. 

Tri Nguyen Dinh

Streiketog: Forbundsleder Erna Hagensen i front når vekterne samlet seg i streiketog på Karl Johan, fra Egertorget til Østbanehallen, i juni 2010.

Lina Winge

Forbundsalliansen: «Forbundsalliansen» var i utgangspunktet et samarbeidsprosjekt mellom LO-forbundene Norsk Transportarbeiderforbund (NTF), Norsk Arbeidsmandsforbund (NAF) og Postkom. Senere kom også Industri Energi med. I to år jobbet forbundene for en sammenslåing til et nytt storforbund. Men da Transportarbeiderforbundet sa nei takk tidlig i 2013, strandet prosjektet. På bildet ser vi forbundslederne Odd Christian Øverland fra Postkom (f.v), Leif Sande fra Industri Energi, Roger Hansen fra Transportarbeiderforbundet og Erna Hagensen fra Arbeidsmandsforbundet.

Svein Erik Dahl

Valg: Under landsmøtet i 2015 ble Hagensen gjenvalgt som leder av Arbeidsmandsforbundet, og gikk inn i sin siste periode som forbundsleder.

Ylva Seiff Berge

Hos medlemmene: Hagensen likte å være ute og møte medlemmene i forbundet. Høsten 2015 var hun på med toget som kjørte malm mellom Bjørnevatn og Kirkenes i Sydvaranger Gruve.

Tri Nguyen Dinh

Deltok likevel: Under landsmøtet i 2019 hadde Hagensen så vondt i ryggen at hun måtte ha en seng på bakrommet. Men på landsmøtet skulle hun.

Øyvind Aukrust