Håvard måtte sette drømmejobben på vent da livet tok en brå vending
Håvard Furnes skulle stifte familie og begynne i jobb som niende generasjons tømrer. Så ble han alene med sønnen på seks uker.
HJEMMEBANE: Håvard Furnes er utdannet tømrer, og jobber med skadesanering i firmaet Recover. Her er han hjemme på Eid i Nordfjord. På bildet ser du han og sønnen Andreas.
Dagny Sunde
merete.holtan@lomedia.no
I huset på Eid i Nordfjord henger et bursdagskort på den furukledte veggen. «Andreas 4 år» står det mellom tegningene. Pappa Håvard Furnes forteller at dagen ble feiret med familie.
Det er gått fire år siden januardagen Andreas ble født, da Håvard og kona Helga skulle starte på en ny epoke i livet.
Men det ble ikke akkurat som de hadde tenkt.
Høye karakterer
Håvards familie har røtter på Eid, men han vokste opp på Giske, en øy i havgapet på Sunnmøre.
Det lille samfunnet er kjent for et godt musikkmiljø, og for å samle både nasjonale og internasjonale artister til festival hver sommer. Men det Håvard husker best fra barndommen, er fotballen.
– Hvis du ikke likte fotball på Giske, var det ikke så mye å ta seg til, forteller Håvard, som ikke hadde ambisjoner i den retning. Han smiler:
– Jeg har alltid vært god på å se mine begrensninger.
På skolen mente lærerne at han hadde alle muligheter. Håvard gikk ut av ungdomsskolen med et snitt på 5 og fra videregående med 5,6, der 6 var høyeste karakter. Han ble oppfordret til å velge en teoretisk studieretning, men valgte byggfag.
Han hadde jo visst hva han skulle bli siden han var fire år. Faren Ståle var tømrer, i likhet med sju generasjoner menn bakover i familietreet.
Sandkassa hjemme på Giske var dekorert med småspiker rundt det hele, Håvard fikk tidlig prøve seg med hammeren. Da han var ti-elleve år, bygde han provisoriske hytter sammen med kompiser.
Bor på gård
Håvard forteller om dette mens han spiser pannekaker med sønnen Andreas. Fra spisebordet i huset på Eid er det vanskelig ikke å legge merke til noen åpne sår i himlingen mellom kjøkken og stue.
Egentlig startet Håvard med å åpne opp til stua, men ga seg underveis. Den ene arbeidsoperasjonen katalyserte en ny, og det tok aldri slutt.
MIDDAG: Pannekaker med to sorter syltetøy og melk hjemme i stua på Eid.
Dagny Sunde
Nabohuset fra 1930 hadde også trengt Håvards fintømring. Det er onkelen hans som bor i familieboligen og inntil nylig drev gårdsdrift med åtte melkekyr og ti-tolv sauer, der på tunet med utsikt til Eidsfjorden.
Håvard hjalp til, men var ikke veldig interessert i gårdsdrift. Det går også trådt med å ta vare på huset fra 1930. Selv om det er akkurat det – å bygge opp folks hjem etter en eller annen skade – som er jobben hans i firmaet Recover.
Det er litt som med kokkene som går hjem fra sous vide-grytene på jobb og tar seg en pølse med lompe til middag.
– Det er helt typisk, sier Håvard. – Hjemme hos en tømrer står alt halvferdig.
– Ikke alle som vil ha hjelp
Barndommen på Giske var trygg og god. Alle kjente alle og Håvard hadde kompisene sine innenfor en radius på 100 meter.
Han hadde også bedehusmiljøet, som han ble kjent med gjennom et kristent ungdomskor. Håvard likte både sangen, troen og fellesskapet.
– Det som ikke er bra, er hvis kristne presser sin tro på andre.
Han sier det uoppfordret, som om han må forsvare miljøet.
– Bedehusmiljøet har alltid vært positivt for meg. Men vi er jo et mindretall, så folk spør jo. Da sier jeg at man heller skal vise nestekjærlighet i praksis enn å presse troen på andre.
Håvard synes de aller beste dagene er de hvor han har hjulpet et annet menneske. Men 29 år gammel har han lært at han ikke kan påta seg alles problemer.
– Jeg har alltid prøvd å være den beste for alle, men har skjønt at det ikke er alle som vil ha hjelp – eller klarer å ta den imot.
Livet tok en brå vending
Håvard har et mildt og vennlig vesen. Han snakker rolig og konsentrert, samtidig som han har et øye på Andreas.
Han ruller en ny pannekake med syltetøy til sønnen og hjelper til med å finne maskinføreren til leketraktoren hans, den som til vanlig står i den hjemmesnekrede garasjen i gangen.
Nå vil Andreas se på Sølvguttene på TV. Håvard går bort og setter på det over en halvtime lange opptaket fra guttekorets konsert på julaften, og fireåringen blir sittende med store øyne i sofaen. Ofte hører far og sønn på NRK Klassisk sammen.
– Han blir helt salig, sier Håvard.
29-åringen har ikke bare bakgrunn fra kor, han spilte også baryton i korps og tok pianotimer i oppveksten. I dag har han et elektrisk piano i stua på Eid, på notestativet står «Et barn er født i Betlehem». Og Håvard synger fremdeles.
Det var på et vis det som reddet ham da livet tok en brå vending i januar 2019.
– Alt stoppet opp
Han hadde fullført ungdomsskole og videregående med bravur før han tok seg et friår på folkehøgskole med friluftsliv i Alta. Etter det jobbet han et år i en kristen ungdomsorganisasjon, deretter i et lite tømrerfirma sammen med faren.
Så kom han inn på fagskole i Bergen, som tilbyr den høyeste utdanning i byggfag. Håvard elsket det. Han fikk strekke seg etter medelever som var interessert i det samme som ham, og fikk være sosial – han liker å ha mye folk rundt seg.
Rett før han begynte på studiene i Bergen, hadde han giftet seg med Helga, kjæresten gjennom fem år. De to bodde i Bergen sammen, men etter to års studier flyttet de til Eid.
Håvard hadde en avtale med et større firma om å få begynne som prosjektleder. Men det ble ikke noe av, og den nyutdannede tømreren begynte i et mindre firma.
Så ble Helga gravid. Det var ikke planlagt, men heller ikke uønska, de gledet seg. Men da Andreas kom, ble Helga syk. Sykdommen var av psykisk karakter, og gjorde at hun ikke var i stand til å ta av seg sønnen. Dermed ble Håvard sittende med ansvaret for en seks uker gammel baby alene.
– Jeg var ikke klar. Alt stoppet opp, sier han.
Det avgjørende psykologrådet
Han forteller om kontrasten mellom det sosiale og pulserende Bergen og lille, stillferdige Eid, hvor han ikke kjente mange utover familien.
Så mistet han kjæresten – Helga og han er nå skilt. Og i permisjonen ble alt helt stille.
Han forsøkte å bli med i en barselgruppe, men der var det bare mammaer og han mistet kontakten. Heldigvis ilte helsepersonell til, og den nyblevne pappaen fikk avlastning både av svigerforeldrene og egne foreldre – han og lille Andreas ble godt fulgt opp.
Men inni Håvard begynte det å bli tomt.
– Det var et intenst år. Det er ikke alt jeg husker like tydelig, sier han.
Men han husker at fastlegen tok tak i ham og henviste ham til psykolog. Der lærte Håvard at det var kjekt å få pratet om ting, men også noe annet:
– For å bli den beste faren for Andreas, måtte jeg også bruke tid på meg selv og ting jeg liker. Det skjønte jeg nå.
Sang i Operaen
Det var nå han tok opp sangen.
Han ble med i et miljø rundt Opera Nordfjord og fikk roller i stykker som musikalen Annie, operaen La Traviata og en nynorsk versjon av Mannen fra La Mancha. Sistnevnte stykke gjorde seg såpass bemerket at Den Norske Opera & Ballett satte stykket opp på scene 2 i Oslo.
Sommeren 2022 ble det fire forestillinger i hovedstaden, med Håvard som en av fem syngende eseldrivere på scenen.
Han, en amatør, fikk til og med betalt. Han smaker på ordet «profesjonell» og famler med å beskrive følelsen han får når han står på scenen.
– Du skal få alt til å klaffe samme med orkester og dirigent – det er som en total timeout. På scenen føler jeg meg helt hjemme.
Nå får han hjelpe
Andreas gjesper, det er snart leggetid. Fireåringen spør etter flere pannekaker til kveldsmat. De er ferdigkjøpte på butikken, forteller Håvard, det var det han fikk til i dag.
Andreas er ni timer i barnehagen hver dag. Sånn er det å være aleneforelder med en jobb som varer i åtte timer og innebærer en del kjøring.
Etter permisjonsåret med Andreas fikk Håvard seg arbeid i en byggevarehandel på Eid. Han stortrivdes – i butikken fikk han både brukt kunnskapen sin og blitt kjent med folk i bygda.
Etter to år fikk han jobb i skadesaneringsfirmaet Recover. Nå reiser han rundt i Nordfjord og den sørlige delen av Sunnmøre og bygger opp hjem som er rammet av ting som brann, skadedyr eller flom. Han, som liker å hjelpe, føler at han på et vis gjør det.
– Jeg trives veldig godt. Arbeidsmiljøet er bra og hverdagen variert, sier han.
Ser framover
Samtidig er drømmejobben som tømrer, hvor han kan få bruke alt han lærte i Bergen, satt på vent. Kanskje blir han selv lærer en dag, for ungdommer i byggfag på videregående.
Men akkurat nå er det andre oppgaver som haster. Andreas sliter med å få togbanen på gulvet til å fungere, togsettet velter stadig utfor den bratteste svingen.
Håvard prøver å hjelpe, til ingen nytte.
Til slutt kobler fireåringen på enda et par lengder på det høyeste punktet på banen. Nå holder toget seg på skinnene.
– Pappa klarte det ikke. Jeg klarte det! konstaterer Andreas.
Armene beveger seg som små visper i fryd.
HVERDAG: Far og sønn med togbanen. I bakgrunnen ser du garasjen Håvard har snekret til Andreas.
Dagny Sunde
Dette er en sak fra
Vi skriver om og for arbeidsfolk i blant annet anlegg, vakt, renhold, asfalt og bergverk.