ANE BØRRUD

ane.borrud@lomedia.no

Ola Opsahl har vært tilbake som maskinfører hos Feiring Asfalt i Lørenskog i to uker når Arbeidsmanden møter ham. Der kjører han hjullaster og utfører service og reparasjoner på maskiner og kjøretøy. Han er et eneste stort smil.

– Jeg stortrives! Jeg jobba i helga, og da fikk jeg gjøre en av favorittoppgavene mine: å gjøre rent asfaltverket. Jeg liker å ha fysisk arbeid og bli møkkete. Jeg storkoser meg!

To lange år har han vært borte fra arbeidsplassen han elsker. Det hele startet da han fikk et anfall på vei hjem fra jobben i september 2016.

Fikk du med deg denne? I fjorten år kjempet Elin-Mari for å få fast jobb. Nå vil hun si den opp.

Epilepsi, ikke føling

Da han var rundt åtte år fikk Ola Opsahl diagnosen diabetes 1, også kalt sukkersyke. Det har aldri gitt ham komplikasjoner i hverdagen.

– Jeg har en insulinsensor og insulinpumpe. Sensoren måler blodsukkeret. Er det for lavt så må jeg for eksempel drikke et glass melk. Er det for høyt, så sier pumpa ifra at jeg må ha mer insulin, forklarer han.

Etter at en ambulanse kjørte ham til sykehuset en septemberdag i 2016, ble han lagt inn til observasjon. Han hadde vært der fire måneder tidligere, med et anfall alle trodde var føling, eller hypoglykemi som det heter, på grunn av sukkersyken.

Morgenen dagen etter får han et nytt anfall, men blodsukkerverdiene er perfekte. Da blir han sendt til nevrologisk poliklinikk for å sjekke om det kan være epilepsi.

– I den første runden med EEG fant de ingenting. Jeg fikk beskjed om å dra hjem og ikke sove en hel natt. Da jeg kom tilbake dagen etter var jeg veldig trøtt og sovna fort. Og så fort jeg sovna blusset de epileptiske signalene opp.

Samboeren til Opsahl, som er vernepleier og kjenner til diagnosen, hadde lenge mistenkt at han hadde epilepsi. Anfallene kom om natten mens han sov, som regel hvis han hadde sovet for lite. Mens sensoren viste at blodsukkeret var helt fint. Det viste seg til slutt at hun hadde rett. Ola Opsahl hadde epilepsi, og hadde trolig hatt det i mange år.

• Følg oss på Facebook

Nei til sykemelding

Da diagnosen var klar, mistet han sertifikatet i ett år. Sånn er reglene. Reglene sier også at dersom du ikke har anfall på ett år, så får du tilbake sertifikatet for ett år. Har du ikke noen anfall det året, får du for ett år til. Sånn går det i fem år. Hvis du har vært uten anfall i fem år, får du tilbake sertifikatet på permanent basis.

Rett etter at han mista sertifikatet hadde maskinføreren et møte på jobben, der også en IA-rådgiver fra Nav var med.

– Han trodde jeg ville være sykemeldt ett år. Jeg sa nei, nei, nei. Jeg vil jobbe! Hvis ikke kommer jeg til å gå på veggen!

Bedriften tilbød ham jobb på laboratoriet til Feiring Bruk, og han takket ja.

– Jeg sa ifra på det møtet at jeg kommer til å få tilbake lappen om ett år, og at jeg kommer tilbake til asfalten da. «Det får vi se på», var svaret. Da skjønte jeg at det kanskje ikke kom til å bli så lett, forteller Opsahl.

Han meldte seg inn i Arbeidsmandsforbundet.

– Jeg skjønte jeg måtte slåss. Det var litt feigt av meg å ikke melde meg inn før jeg skjønte at det ville bli problemer. Dama hadde mast på meg lenge om at jeg måtte organisere meg. Hun hadde jo helt rett, sier Opsahl med et skjevt smil.

• Her er Norges største hjullaster

Vil tilbake til jobb

Etter ett år hadde Opsahl ikke fått noen nye anfall. Han var medisinert for epilepsi, og medisinene fungerte utmerket. Han fikk tilbake sertifikatet og ville tilbake som maskinfører.

– Jeg ville tilbake til gode venner og kollegaer, og selve arbeidet i asfaltverket. Jeg ønsket også å fortsette å jobbe skift, for det gir meg mulighet til å reise på hytta i langhelger, forteller han.

Hytta er i Lesja i Nord-Gudbrandsdalen.

– Samboeren min jobber også skift, så innimellom får vi mulighet til å reise på hytta langhelger. Det er for langt til at vi reiser opp fredag etter jobb.

Han legger heller ikke skjul på at det er et økonomisk aspekt ved saken.

– I tillegg hadde jeg mistet 15 prosent skifttillegg hvis jeg hadde fortsatt på laboratoriet.

Dagen etter at han fikk tilbake sertifikatet, møtte han på en gammel kollega fra Asfalten som lurte på om han ikke kunne hjelpe til litt med å kjøre hjullaster. Opsahl tenkte at det måtte være helt greit. Han hadde jo fått tilbake sertifikatet. Men det var det ikke.

Han ble innkalt til et møte med ledelsen i bedriften, fikk beskjed om å være lojal mot bedriften og vente til det var avklart om han fikk tilbake jobben som maskinfører eller ei.

Får ikke kjøre

Deretter var det et nytt møte.

– Det har vært, unnskyld språkbruken, så jævlig mange møter, sier Opsahl og henter perm på perm med papirer fra saken.

På møte nummer tre fikk Opsahl tilbud om fast jobb i laboratoriet, med høyere timelønn.

– De ville gjerne at jeg skulle jobbe der. De trengte folk og var fornøyd med jobben jeg hadde gjort siste året. Jeg sa til arbeidsgiver at jeg ville at de skulle snakke med fastlegen min og Epilepsiforbundet, for at de skulle skjønne at jeg godt kunne kjøre hjullaster med epilepsidiagnosen min.

Møtet ble gjennomført med fastlegen og Jørn Sibeco fra Epilepsiforbundet.

– Legen min forklarte veldig godt at epilepsi er en individuell diagnose, og at sykdommen slår ut veldig forskjellig fra person til person. Og at jeg er friskere i dag på epilepsimedisiner enn jeg noen gang har vært, forteller Opsahl.

Men det hjalp ikke. Opsahl fikk innkalling til drøftelsesmøte. Distriktssekretær i NAF Avdeling 2 Oslo/Akershus, Eirik Næss, ble med ham, og det samme gjorde Jørn Sibeco. Partene ble ikke enige.

– Advokaten til Feiring skrev referat, og Eirik og jeg var ikke enige i ordlyden. Vi skrev ikke under, men ga beskjed om hva vi ville ha endret. Etter det hørte jeg ikke noe mer før jeg helt i slutten av november 2017 mottok en oppsigelse som maskinfører i Feiring Asfalt, med begrunnelse i epilepsi.

I oppsigelsen fremgikk det at stillingen ville bli endret til laborant i Feiring Bruk fra 1. januar 2018.

– Da sendte vi krav om forhandlinger, varsel om søksmål om ugyldig oppsigelse og reiste krav om å stå i stilling, forteller han videre.

Å gå til sak mot egen arbeidsgiver er ingen enkel sak.

– Det er ikke bare bare å gå til søksmål mot egen arbeidsgiver. Jeg har vært skjelven i over to år.

Mens det hele sto på jobbet han videre på laboratoriet.

– Jeg sto i stilling, bare ikke riktig stilling, smiler han skjevt.

• Få nyhetsbrev fra Arbeidsmanden

To dager i retten

To dager ble satt av til saken i Nedre Romerike tingrett: 20. og 21. september 2018. LO-advokat Marit Håvemoen førte saken på Opsahls vegne.

– Jeg fikk en kjempeadvokat og jeg følte med veldig trygg. Hun understreket at hun ikke kunne garantere noen ting, men at hun trodde vi hadde en god sak, forteller han.

Opsahl er veldig fornøyd med hjelpen han har fått av Epilepsiforbundet og Arbeidsmandsforbundet.

– Eirik Næss har vært til stor hjelp, og har stilt opp på alle møter. Det var veldig beroligende at det ikke var lille Ola mot Feiring, men Arbeidsmandsforbundet og LO mot Feiring.

Opsahl måtte selv opp i vitneboksen. Det var en nervepirrende opplevelse. Første delen, der han ble spurt ut av LO sin advokat, gikk greit. Så ble han spurt ut av motpartens advokat.

– Det var akkurat som på TV! De stiller veldig tunnelspørsmål, hvor det bare er ett svar de er ute etter, og jeg fikk ekstremt høy puls. Hjertet holdt på å hoppe ut av brystkassa, så hardt banka det. Men så tenkte jeg på det Marit sa: Ta det med ro. Pust!

Opsahl opplevde blant annet at bedriften kjørte hardt på at han ikke burde jobbe skift. At to uker med 12 timer arbeidsdag, dag en uke og natt en uke, ville trigge epilepsien.

– Jeg har et veldig godt sovehjerte, og kan sovne hvor som helst og når som helst. Så lenge jeg får sove nok, er det det samme for meg når jeg sover. Jeg kan jobbe om natta og sove om dagen. Det eneste jeg ikke kan, er å jobbe dobbeltskift. Det vil si 24 timer i strekk!

Vant på alle punkter

En måned etter rettsaken møtte Opsahl HMS-leder i Feiring Asfalt på vei hjem fra jobb.

– Han stoppet meg, smilte og sa: Gratulerer, du vant!

Dagen etter fikk han dommen tilsendt på e-post fra LO-advokaten.

– Det tok et par dager før jeg fikk lest igjennom.

Opsahl hadde vunnet på alle punkter. Dommen slo fast at oppsigelsen er ugyldig, at Feiring Asfalt skulle betale ham 82.000 kroner i erstatning og oppreisning og at bedriften skulle betale alle sakskostnadene.

Bedriften hadde en måned på seg til eventuelt å anke saken videre til Lagmannsretten.

– Det var veldig nervepirrende. Jeg fikk vite en uke før fristen gikk ut at Feiring ikke kom til å anke. At jeg kunne slappe av, og at jeg fikk tilbake jobben.

19. november i fjor var han tilbake på jobb som maskinfører i Feiring Asfalt.

– Det er helt fantastisk! Det er godt å få jobbe med arbeidsoppgaver jeg har savna så fælt, og helt herlig å være tilbake blant gode gamle kollegaer. De er mer enn kollegaer, de er nesten familie!

Han takker alle som har stått sammen med ham gjennom rettssaken.

– Hvis jeg ikke hadde vært organisert, hadde jeg ikke gått til sak. Jeg hadde fortsatt hatt troen på at jeg hadde rett, men den risikoen du tar med privat advokat, å sitte igjen med milliongjeld dersom du taper, den hadde jeg aldri tatt!

Ikke personlig

Opsahl understreker at han ikke har noe imot arbeidsgiveren sin.

– Jeg er veldig glad for at Feiring tilrettela for meg det året jeg ikke hadde sertifikatet, sånn at jeg kunne jobbe på laboratoriet.

Hele veien har han fått beskjed om at bedriften har vært glad for å ha ham som ansatt, og at han har gjort en god jobb. Han var verneombud i Feiring Asfalt da han fikk oppsigelsen, og ble valgt som hovedverneombud for Feiring Bruk før saken kom opp i retten.

– Denne saken går ikke på meg som person, men på diagnosen epilepsi. Det er jeg glad for. Alle ble lei seg da jeg slutta i Asfalten. Det samme skjedde da jeg slutta på laboratoriet. Det har gitt meg mye. Jeg har blitt mer selvsikker, sier han.

Men det har likevel vært sårt.

– Det er helt latterlig at jeg kunne kjøre bil på motorveien i 110 kilometer i timen med tre barn i baksetet, men ikke kjøre dumper i 40 kilometer i timen inne på lukket område!

Han er ikke redd for flere anfall.

– Så lenge jeg tar medisinene mine er det ikke noen reell fare for nye anfall, så lenge jeg får nok søvn. Jeg tar flere forholdsregler nå enn før jeg visste at jeg har epilepsi. For eksempel klatrer jeg ikke i høyden alene. Men å få flere anfall er ikke noe jeg går og bekymrer meg for, slår maskinføreren fast.

Bryllup

Pengene etter rettssaken har kommet inn på konto. Han har kjøpt snowboard til seg selv og symaskin til samboeren i julegave. Han har satt av penger til skatt på etterbetalingen – og resten av beløpet skal gå til bryllup på sensommeren neste år.

– Vi skal gifte oss 3. august neste år, avslutter den vordende brudgommen fornøyd.

– Vi forholder oss til rettens beslutning

Feiring Asfalt valgte å ikke anke dommen.

– Vi er veldig overrasket over at retten overprøvde vår risikovurdering, men forholder oss lojalt til rettens beslutning, sier konsernleder i Feiring Bruk, Trygve Ollendorff.

Han understreker at bedriftens ønske om at Ola Opsahl skulle jobbe på laboratoriet ikke har noe med Opsahl som person å gjøre.

– Vi er veldig fornøyd med Ola som ansatt. Men vi er pålagt å foreta risikovurdering av arbeidsplassen, og med bakgrunn i hans diagnose og opplevde anfall mente vi det var det beste for alle sammen at han fikk en jobb på laboratoriet som alternativ til jobben som servicemann/maskinkjører i asfaltverket. Men det var altså ikke Ola enig i, avslutter konserndirektøren.

Er du en maskinentusiast? Da må du lese disse:

• Olav Wendelbo gir Brøyt-maskiner nytt liv