Knut-Johannes Berg

Vel sannsynligheten er stor at de ikke gjorde det i fjor. Det er sannsynlig at dette er nytt mannskap av året, med nyinnkjøpt utstyr, men uten erfaring. De har nemlig vært på anbud, og de som brøytet i fjor har nå erfaringen til å prise jobben riktig. De har blitt for dyre, og et nytt selskap uten denne kompetansen har fått oppdraget.

Anbud er i prinsippet ikke en dårlig ide. Det sikrer at du som kunde kan sammenligne forskjellige leverandører, og få et tilbud skreddersydd til ditt behov. Problemet oppstår når normale driftsoppgaver skal på anbud. Med normale driftsoppgaver mener jeg oppgaver som alltid må gjøres, som for eksempel renhold, vaktmester, veivedlikehold, brøyting, renovasjon, sikkerhetstjenester, varetransport og kollektivtransport. Grovt regnet gjelder dette cirka en tredjedel av det norske arbeidslivet.

Det er åpenbart at det er nødvendig med en form for anbud for nye tjenester og oppdrag. Vi snakker jo om å lage en skreddersydd pakke til ditt behov. Så langt er alt greit. Når vi så hiver det samme oppdraget ut på nytt anbud etter et år eller to, starter problemet. Vi setter en sluttdato på noe vi ikke kan klare oss uten, for så å innhente nye tilbud på det samme arbeidet. 

Kommentar: «Fagbevegelsen jubler, men er det regjeringen som har størst grunn til å smile?»

Brøytefirmaet i begynnelsen kjenner nå kostnaden med oppdraget. De kan ikke gjøre dette til en lavere pris på samme måte. Hvis de skal senke prisen betyr det mindre utstyr, færre ansatte og dårligere kvalitet. Det betyr i neste omgang lengre arbeidsdager på de ansatte, høyere sykefravær, mer vedlikehold og reparasjoner på utstyr. Neste anbud taper de fordi det som var prisen i fjor er blitt for dyrt i år.

Nå har vi gjort det for dyrt å ha egne ansatte. Hva gjør vi nå? Jo vi tyr til innleie og underleverandører for å flytte kostnader bort fra oss selv. Nå har vi begynt å ha anbud på underleveranser til anbudet. Skjønner du hvor jeg er på vei? 

Tenk deg nå at det er du som sitter i brøytebilen. Du er fersk og har ikke erfaringen til å holde veien åpen. Du jobber 10, 12, 14-timers skift for å ta unna snøen som bare fortsetter å lave ned. Håpet om en lønnsøkning kan du skyte en hvit pil etter, for det finnes det ikke økonomi til. Stillingsvernet som du har lovfestet kan du også skyte en hvit pil etter, for du skal på anbud om et år. Taper vi anbudet står du uten jobb. Du kan sikkert få jobb hos konkurrenten som vant oppdraget, men da til en lavere lønn og lengre arbeidsdager, for de har jo tross alt levert på den nye prisen. 

Debatt: «Equinor driver med sosial dumping. Nå må selskapet rydde opp!»

Nå skjønner du hva jeg snakker om. Det er alltid, uten unntak, de svakeste som bærer kostnaden for den pressede prisen. Det er sjåføren i brøytebilen, renholderen som vasker kontoret ditt, vekteren på flyplassen, bussjåføren, transportøren som kjører varer i Norge for 25 kroner timen fordi det var fri frakt på bestillingen din. 

Det finnes en kur. Anbudsregimet må reguleres på en bedre måte. Vi må stramme inn reglene for innleie. Reglene for virksomhetsoverdragelse må styrkes og muligheten til å reservere seg mot tariffavtalene, når man overtar en tariffbedrift, må fjernes. Bare slik kan vi unngå at anbud blir en mekanisme som utelukkende legger press på lønns og arbeidsvilkår. 

Norsk Arbeidsmandsforbund organiserer mange av disse gruppene og har fått venstresiden i politikken med på å gjøre noe med dette. Fra landsmøtet i 2019 vokste det frem et stortingsforslag som ble behandlet på høsten samme år. Den gang stemte det borgerlige flertallet imot. Nå har vi fått et nytt flertall og med det vil vi jobbe for å ta forslaget frem igjen. Stillingsvernet og arbeidsplassene må beskyttes, og loven må forsterkes.

Trygge og gode arbeidsplasser kommer ikke av seg selv. De kommer fra fagforeningene.