Merete Holtan

merete.holtan@lomedia.no

I april reiste de to fra Svolvær til Brønnøysund for å oppsøke renholdere på jobb.

De satte seg i bilen, kjørte over bruer og med ferger, og snakket med renholdere fra morgen til kveld i to uker.

Noen bedriftsbesøk var avtalte, andre var spontane.

For eksempel fikk de to øye på en brakkerigg og banket på, i tilfelle det var renholdere der.

Det var det.

– Men de ville ikke snakke med oss.

– De snudde i døra?

– Ja, mange kommer fra andre land og har en annen mentalitet når det kommer til å organisere seg, forteller Lijana og Ewelina.

Ville verve og være synlig

Lijana Kriksciunaite er regiontillitsvalgt i ISS og var den som tok initiativet til kampanjen.

Hun søkte penger fra Arbeidsmandsforbundets aktivitetsfond, og fikk 200.000 kroner til formålet.

– Målet var verve flere medlemmer og å være synlig der ute. Vi dro rett og slett rundt for å se om de hadde det bra på jobb, forteller Lijana.

Bare 27 prosent av renholderne i private bedrifter er organisert. Og dem som er medlemmer, vet ofte ikke hva det innebærer.

– De føler ikke at de blir sett, vet ikke hvilke rettigheter de har på jobb og at vi tillitsvalgte er her for å hjelpe dem.

– Kan ikke språket

Lijana er fra avdeling 4 Nordland, men tok med seg Ewelina Kukula fra avdeling 1 Øst på kampanjen.

Hun er også tillitsvalgt i ISS, og de to har møtt hverandre på kurs.

Ewelina kom fra Polen til norsk renholdsbransje for tolv år siden, og var verdifull å ha med seg på bedriftsbesøkene.

– Jeg kunne forklare dem reglene på polsk. Kunne fortelle dem hva de har krav på og om fordelene ved å bli medlem, sier Ewelina.

Hun kan også forstå tankegangen til renholdere som er redde for å bli medlem i en fagforening.

– Da jeg kom inn i renholdsbransjen, var jeg nesten bare sammen med andre fra Polen, og visste ikke hvilke rettigheter jeg hadde. Så fikk jeg høre om fagforeninga, og hørte om tillitsvalgte. Jeg fikk hjelp av dem, og så lærte jeg meg norsk.

– Var du selv redd for å organisere deg?

– Nei, jeg har alltid vært en tøff person, så det var ikke noe problem.

– Feil i lønn og feriepenger

Lijana og Ewelina så mye de gjerne ville rydde opp i på turen.

– Vi ble skremt over det vi så, sier Lijana.

Det verste eksempelet var en utenlandsk bedrift som på papiret hadde tariffavtale og lovlige kontrakter til de ansatte, men kontraktene ble ikke fulgt.

– Kvinnene som jobbet der fikk ikke rett lønn, ikke betalt for kjøring mellom oppdrag og de fikk ikke riktig sats for feriepenger. De bodde i en kjeller langt utenfor byen til en leie som var altfor høy. Det var bedriften som eide leiligheten, forteller Lijana.

Hvis bedriften ikke fikk oppdrag, fortalte renholderne, ville de miste jobben og måtte reise hjem. Det kunne skje uten forvarsel.

Fryktet for jobben

Lijana understreker at ingenting av det renholderne fortalte dem, er tatt videre til bedriften og undersøkt.

– Jeg sa til dem at jeg kunne gjøre det, at vi gjerne kunne hjelpe, men de ville ikke. De sa rett ut at de er redde.

– Hva er de redde for?

– De er redde for at sjefen skal få vite at de har snakket med oss, så de mister jobben. Hun som snakket med oss, turte det fordi hun allerede hadde sagt opp.

Ville hjelpe, fikk kjeft

På et annet bedriftsbesøk fikk de tillitsvalgte høre om en som trengte help. Lijana fant vedkommende på Facebook og tok kontakt.

– Men da fikk jeg kjeft. Hun ble sint. «Hvorfor ringer du meg? Hvor har du fått telefonnummeret mitt?»

Lijana ble helt perpleks.

– Jeg klarte ikke forklare hvorfor jeg ringte. Det viste seg at det var en i familien som eide renholdsselskapet hun jobbet i.

Ewelina skyter inn:

– De beskytter sin egne. Det er veldig trist at de ikke tør snakke med oss.

Noen lyspunkt

De to tillitsvalgte understreker at der også var lyspunkt på turen.

– Vi ble godt tatt imot mange steder, og ofte var driftsledere med på møtet med renholderne. Et sted sa en renholder at han var redd for hvordan arbeidsgiver ville reagere om han meldte seg inn i en fagforening. Da sa sjefen: «Det trenger du ikke bekymre deg for – jeg blir bare glad, jeg!» Det var veldig godt å høre og se, sier Lijana.

Hun og Ewelina greide også å verve 24 nye medlemmer til forbundet, og Lijana rekrutterte tre nye tillitsvalgte til sin avdeling.

– Kan utnytte dem

Alt i alt synes de to renholderne at det de så er typisk for renholdsbransjen. Og svært bekymringsfullt:

– I bransjen er nesten 90 prosent av arbeidstakerne utenlandske. Mange av dem får ikke med seg informasjon og tør ikke sette krav, sier Lijana.

Ewelina nikker:

– Jeg har opplevd det i min avdeling også. Jeg forteller arbeidstakere at jeg kan hjelpe dem, at det går an, men de svarer: «Det er lett for deg å si. Du kan norsk, så hvis du mister jobben, kan du finne en ny. Hvis jeg mister jobben, hva skal jeg gjøre da?»

Hun legger til:

– At mange av renholderne ikke kan norsk, kan bli utnyttet av en arbeidsgiver som ikke er opptatt av å følge reglene. Det er trist å se hvor mye arbeidstakerne aksepterer.

– Følte oss maktesløse

– Sto det verre til i bransjen enn dere trodde?

– Ja! Det var skremmende å se at folk ikke tør ta imot hjelp. Vi følte oss maktesløse. Det var også flere bedrifter vi skulle besøke, som vi ikke fant. De hadde ingen adresse.

– Hva er løsninga? Hva tror dere må til for å rydde opp i bransjen?

– De som leier inn renholdsbedrifter, må sette krav om at bedriften har tariffavtale. Alle ser på pris, og bryr seg ikke om at det ikke er ordnede forhold for arbeidstakerne og om de blir behandlet bra.

I dag er det slik at alle virksomheter som tilbyr renholdstjenester, skal ha offentlig godkjenning gjennom Arbeidstilsynet. Godkjenningen innebærer blant annet at alle arbeidstakere i godkjente renholdsvirksomheter skal bære HMS-kort på jobben. Det ligger ikke noe krav om tariffavtale i ordningen.

Distriktssekretæren: – Vi er sjakk matt

Ranja Leirvik er distriktssekretær i avdeling 4 Nordland. Hun og avdelingen setter stor pris på at Lijana Kriksciunaite satte i gang kampanjen.

– Det var et flott initiativ, og det viste seg jo at det ga gode resultater i form av nye medlemmer, sier Leirvik.

Hun forteller at avdeling 4 er den med færreste organiserte renholdere i forbundet.

– Vi har store utfordringer med at mange av renholdere ikke er etnisk norske. De er vanskelige å få tak i, og får vi tak i dem, er det vanskelig å få dem til lå stå fram med vanskeligheter på jobb. Enten er de redde for arbeidsgiver, ellers så må de gjennom et familieråd for å be om hjelp.

Distriktssekretæren mener også at det offentlige tilsynet svikter.

– Når vi varsler Arbeidstilsynet om saker innenfor renhold, viser det seg ofte at tilsynsmyndigheten ikke har ressurser til å følge opp. Vi føler oss litt sjakk matt. Det er spesielt vanskelig å nå de små og mellomstore bedriftene.

– Hva er løsningen? Hvordan skal dere få kontakt med renholderne?

– En av løsningene er å gjøre nettopp det Lijana og Ewelina har gjort: Vi må komme oss ut, møte opp og komme i dialog med dem, ansikt til ansikt. Men i et langstrakt fylke som Nordland, er vi avhengig av drahjelp fra de tillitsvalgte. Vi trenger initiativ som det Lijana tok.

Fafo-forsker: – Dessverre velkjent

Fafo-forsker Kristine Neergard har i en årrekke dukket ned i spørsmål om fagorganisering, tariffavtaler og arbeidsvilkår. Hun kjenner seg godt igjen i de tillitsvalgtes beskrivelse av bransjen.

– Dette er velkjente utfordringer. Egentlig burde vi ha kommet lenger i denne bransjen.

Nergaard viser til en liste utfordringer både forskere og partene har vært klar over i årevis:

* Andelen innvandrere i renholdsbransjen er høy (se fakta). Kultur og språk hindrer dem i å ta til seg informasjon og søke hjelp.

* Det er høy gjennomtrekk i bransjen, med mye deltidsstillinger. Det påvirker interessen for å organisere seg.

* Pris veier tyngst i anbudene. Det legger press på tiden et oppdrag skal gjøres på, og kan gå på bekostning av arbeidsforhold.

* De tillitsvalgte er sjelden frikjøpte og har liten tid til å følge opp saker.

Tillitsvalgt renholder: – En ensom jobb

– Så hva er løsningen? Hvordan skal renholdernes arbeidsforhold bli bedre?

– Det er jo et spørsmål som er diskutert opp og ned i mente. Jeg mener at god skolering av tillitsvalgte og best mulig hjelp til de som påtar seg verv, er veien å gå. Arbeidsmandsforbundet gjør jo dette allerede, men må fortsette å støtte de tillitsvalgte så godt som mulig.

– Kan det hjelpe å kreve tariffavtale i offentlige anbud, så en tilbyder ikke bare ser på pris?

– 60 prosent av renholderne er allerede i bedrifter med tariffavtale. Det er høyere tariffdekning enn gjennomsnittet for privat sektor. I mange tilfeller er bestemmelsene i kontrakten i orden, men verken kunden eller de tillitsvalgte klarer å følge opp at de blir overholdt.

Neergard viser til utfordringene med språk og tid til tillitsvalgtarbeid, men legger til at samlingspunktet på arbeidsplassen ofte mangler for renholderne. De ansatte er er ute hos kunder og mister kaffepraten på pauserommet eller brakka, som gruvearbeidere eller anleggsarbeidere.

– I en industribedrift kan du i hvert fall føle at du har gutta eller jentene i ryggen. Å være tillitsvalgt innenfor renhold er en ensom jobb. Derfor er steg én for fagforeningene å sette de tillitsvalgte i stand til fungere.

– Også arbeidsgiverne må ta ansvar

Kristine Nergaard understreker at også arbeidsgiverne må ta ansvar. Hun ser at de store renholdsselskapene har toppledere som vet hvilke plikter og rettigheter som gjelder i norsk arbeidsliv.

– Men på lavere nivå i bedriftene er det nok noen arbeidsledere som ikke er så positive til at de ansatte organiserer seg og begynner å stille krav. De har krav på seg om at budsjettene skal gå opp og har ikke tid eller rom i budsjettet for å legge til rette for gode arbeidsforhold. Noen av dem er heller ikke skolert i den norske modellen der organisering og partssamarbeid regnes som en fordel både for ansatte og bedrift, sier hun.