Simen Aker Grimsrud

simen@lomedia.no

Her er postmannen fortsatt limet i lokalsamfunnet. Han er budbringeren som vet det meste om hva som rører seg i Kautokeino.

– Det hender jo at jeg møter folk i dusjen, smiler han.

Ole Hætta myser mot sola, som stråler fra skyfri himmel. Det er en flott julidag på Finnmarksvidda.

– Her må man kjenne folkene for å være postbud. Sørpå tror jeg ikke engang folk kjenner naboen, sier han.

Status

I 27 år har Ole båret Postens uniform. Det er derfor ikke rart at han er et kjent fjes for innbyggerne i Kautokeino.

I Norges største kommune i utstrekning er det status å være postmann.

– Når du har på deg uniformen er du ikke en vanlig person. Da blir det sånn «her kommer postmannen».

Hætta smiler og ler. Bilen styrer han med stø hånd på de svingete, trange veiene.

– Det beste med jobben er å treffe folk, fastslår han.

– De er så blide og fornøyde når jeg kommer. De byr meg på kaffe og ber meg fortelle om hva som skjer i bygda. Du vet, som postmann får man nyhetene først, og folk er nysgjerrige. De lurer på hvem som har giftet seg eller gått fra hverandre, og hvem som er faren til barnet.

Latteren fyller bilen.

– Men det du ser og hører blir her. Folk vet at postbudet har taushetsplikt, er Ole rask med å legge til.

Må stole på hverandre

Postruta strekker seg fra Kautokeino sentrum og følger Kautokeinoelva til tollstasjonen på grensa til Finland. Så bærer det tilbake til posthuset i Kautokeino.

I løpet av arbeidsdagen skal Hætta tilbakelegge 20 mil og levere post og aviser til 160 husstander. Men i sommermånedene slipper han de verste omveiene.

– Du vet, de som driver med rein har jo dratt til kysten. Der er de hele sommeren. Det blir en del omadressering, men vi får kortet ned på ruta. Somrene er rolige.

Vi passerer et nedslitt hus som ligger ensomt og forlatt, som i en cowboyfilm fra Prærien.

Hætta kikker ut av sideruta. Kun tre dager i uka – mandag, onsdag og fredag – får beboerne på den siste delen av strekningen post og aviser.

– Folka her er fornøyde bare de får avisa, fastslår han.

– Hvordan er menneskene som bor på Vidda?

– De er greie og gjestfrie folk, og vi kan komme og gå som vi vil. Det gjelder å stole på hverandre her, vet du.

Reinsdyr langs veien

En tysk bobil passerer i snegletempo. Noen turister sykler langs veien med full oppakning. Men for det meste har Ole veien for seg selv.

Nå når reinsdyra er ved kysten, er heller ikke de til hinder. Hætta forteller at store reinflokker langs veikanten kan by på problemer om vinteren.

– Vi måtte føre opp nesten-ulykker i loggen hver dag. «Rein på veien», måtte vi skrive. Det ble slitsomt, ler Hætta.

– Men jeg har aldri kjørt på rein, påpeker han.

Joiker på jobb

Radioen er stilt inn på NRK Finnmark og spiller musikk i bakgrunnen. Men for Hætta er ikke radio en nødvendighet for å koble av når han tilbakelegger mil etter mil i postbilen. Da kan egen stemme være vel så avslappende.

– Jeg pleier å skru ned radioen og joike, røper han.

– Det er en veldig bra avkobling og hjelper på humøret. Jeg kan joike om alt mulig rart. Før var det ikke akseptert å joike offentlig, fordi man trodde at det kun hadde med festing å gjøre, men vi kan bruke joik i alle sammenhenger, sier Ole.

For i likhet med majoriteten av innbyggerne i Kautokeino er også Ole samisk. På posthuset går det i samisk når de tre kollegene snakker sammen over morgenkaffen.

Også sosialarbeidere

Vi passerer en gjengrodd traktorvei som åpenbart ikke har vært i bruk på lenge. Hætta peker innover mot den øde delen av vidda og forteller om sine første år i Posten på begynnelsen av 80-tallet:

– Da bodde det et eldre ektepar langt inne på Vidda her. Jeg måtte kjøre postbilen til enden av veien. Der måtte jeg ta meg videre over vannet med en båt som var holdt av til postmannen.

Da jeg kom fram, sto maten på bordet. Jeg fikk ikke gå før jeg var mett.

Ole smiler når han tenker tilbake på det. Han innrømmer at han savner den delen av jobben. Å ha tid til folk.

For tiden har også hentet inn Kautokeino-samfunnet. Postbudene har ikke lenger anledning til å takke ja til kaffeselskap og lunsjinvitasjoner.

– Det er klart jeg savner å ha tid til å prate med folk. Mange gamle trenger det. Vi er jo ikke bare postbud, men også sosialarbeidere. Da jeg begynte i Posten hendte det at jeg handlet mat og gikk ærend for gamle mennesker, mimrer Hætta. – Men den tiden er forbi.

På et gårdstun blir vi møtt av en hund. Den hopper rundt bilen, bjeffer og logrer med halen.

– Bamse, sier Hætta med streng stemme. Han klør hunden bak øret og smiler.

– Her kjenner man både hunder og mennesker.

Ole løper inn med en pakke og kommer kjapt ut igjen. Vi nærmer oss slutten på ruta. Klokka er over fire.

Ole forteller at han var bekymret for at det skulle bli en lang arbeidsdag da han så all posten til morgenen i dag, men han kan fornøyd konstatere at det har gått lett som en lek.

– Alt går så mye lettere når været er bra.

For Hætta vet alt om hvor værharde vintrene på Finnmarksvidda kan være. I fjor var det i en lengre periode 40 minusgrader.

– Kulda er den største utfordringen. Da må vi prioritere å ta med den viktigste posten, og det hoper seg opp med B-post. Er det for ille, kjører vi ikke ut i det hele tatt.

Han rister på hodet når han tenker på det. Så dukker smilet opp igjen.

– Da hjelper det ikke engang å joike.